Isandi og musikk

Hos Iliwa, Isandis leverandør i Khayelitsha township, starter de hver arbeidsdag med sang, dans og bønn, før de begynner arbeidet, under ledelse av Eunice Mloytwa, den aldri hvilende gründer og lokalsamfunnsaktivist.

Hvis du spør Eunice om hvorfor de synger og danser, så vil hun svare: ”Vi som jobber her er alle mødre og bestemødre. Og vi har alle mange bekymringer og sorger på grunn av barn og barnebarn. Når vi danser og synger sammen, så blir vi sterkere, og etterpå kan vi gjøre bedre arbeid. We dance away our worries.”

 Og dersom du besøker andre håndverksgrupper i det sørlige Afrika vil du legge merke til at det sjelden er stille.  Enten står en radio med musikk på, det spiles fra en cd-spiller, eller folk synger selv. Ofte går sangen i takt med arbeidsbevegelsene, og er det hardt fysisk arbeid kan selve arbeidsbevegelsene nærmest bli til en dans.

Hos JoJo Wires, som holder til i en liten landsby nord for Cape Town der mange eksil-zimbabwere har bosatt seg, har Joe Mapuno installert et lite lydstudio i verkstedet, slik at de unge arbeidsløse guttene kan ha noe å drive på med. Og dette har Joe gjort selv om han selv ikke har hatt råd til å bygge hus ennå, men bor med sin familie i et skur ved siden av verkstedet – som også er et skur.

Hos Penduka i Namibia synger de salmer hver morgen. Arbeidsstokken består av kvinner fra ulike etniske grupper, og de passer på å synge salmer fra alle gruppene, slik at alle skal føle seg inkludert, samtidig som man lærer om de andres kultur. For Penduka faller dette naturlig – ”etter apartheidtid her i landet er det viktig at vi gjør sånne konkrete ting for å bygge en felles namibisk identitet”, sier de.

Under apartheid-tida utviklet mennene som arbeidet i gruvene sitt eget kommunikasjonsspråk ved å bruke gummistøvlene de hadde på seg som instrumenter – såkalt gumboot-dance. Og den spesielle demonstrasjonstogformen i Sør-Afrika– toitoi’ing – som går ut på at alle løper i takt med markerte kneløft, men mer eller mindre på stedet hvil – gir en ekstrem understreking av budskapet som skal fram.

Og alt dette er bare noen få eksempler på hvor sentralt sang og dans er i de sørafrikanske – og andre afrikanske – kulturene. Og det er jo også en del av hva vi i Norge alltid hører om Afrika – at musikk der er noe annet enn hos oss. Det er ikke sånn at alle afrikanere er kjempemusikalske og at alle danser og synger eksepsjonelt bra – men musikk er mye mer integrert i dagliglivet enn hos oss, og handler ikke først og fremst om underholdning. Den er eksistensiell, nærmest. Man danser fordi man er et menneske, ikke fordi man er flink til å danse. Og man synger fordi man er et menneske, ikke fordi man er flink til å synge.

Isandi bestreber seg på likeverd i samarbeidet med våre leverandører – etter symmetriprinsippet. Det høres jo så fint ut på papiret, men er ikke alltid like lett å få til i praksis.

Isandis inkludering av musikk i samarbeidet er et forsøk på likeverd i praksis. Omtrent siden Isandi startet i 1999 har vi kunnet skilte med egne ”butikkmusikere” – som ikke spiller konserter, først og fremst – men som har vært med oss på besøk til ulike leverandører opp gjennom årene. Der har de ikke gjort noe annet enn å musisere sammen med håndverkerne og deres lokalmiljø.

Altså – musikksamarbeidet har ikke først og fremst vært brukt til å jobbe fram noe ferdig produkt eller konsert – det er gleden over å synge, danse og dele musikk som har vært det viktige. Fordi vi er mennesker. Og fordi vi er mennesker sammen.

I 2006 utga Isandi en CD – Working Music – som en oppsummering av disse møtene. Det var en av butikkmusikerne – Ginge Anvik – som var drivkraften her.

Tilbakemeldingene fra leverandørene som har hatt glede av å ha butikkmusikerne på besøk er alltid positive. Veldig postive. Det er vel ingen overraskelse, akkurat det. Det har betydd mye for relasjonsbygging og vennskap, og ikke minst har det betydd at vi har snudd litt opp-ned på hvem som er de ressurssterke i samarbeidet. Det har vært sunt, ikke bare for Isandis daglige leder, at hun har måttet danse noen trinn som hun overhodet ikke klarer å få til – akkompagnert av hjertelig latter fra alle som bivåner.

Det er slike erfaringer vi tok med oss da vi planla ”Peer Workshop” for de 6 leverandørene som var med i CCDI-Isandi Pilot Project i 2008-2009. Prosjektet hadde til formål å identifisere løsninger på hvordan håndverkerne selv kunne få en større andel av verdiskapningskjeden i håndverkseksport. Disse samlingene der håndverkerne kunne møtes for å lære av hverandre var helt sentrale i prosjektet. Sammen med håndverkerne deltok også sentrale personer i Craft Sector i det sørlige Afrika, slik at erfaringene og resultatene kunne komme flere enn de 6 leverandørene til gode.
Utfordringen var å kunne lage en workshop som kunne være relevant for alle, og som samtidig kunne utfordre balansen en smule mellom hvem som blir sett på som de ressurssterke. Og da var det naturlig å koble inn ”butikkmusikerne.” I april 2009 hadde vi en workshop der musikk ble brukt som ”katalysator” under hele workshop’en, parallelt med diskusjoner og arbeid med ganske ”hode-tunge” og akademiske temaer. Og som vanlig ble det mye befriende latter – og mye dårlig dansing utført av de med den blekeste hudpaletten.

Cecilia Doeses var en av workshop-deltakerne. Cecilia tilhører Saamstaan-gruppa, som lager Pendukas kjente Village-broderier.  Hun er udiskutabelt en av de beste på denne teknikken i Namibia, med helt særegen stil. Cecilie snakker ikke engelsk, og noe særlig skolegang har hun aldri hatt. Så Cecilia tar ikke uten videre ordet i forsamlinger der samtalen har et akademisk tilsnitt. Men på workshop’en tok hun ordet – eller dvs. mikrofonen – og sang for oss alle, helt uoppfordret, akkompagnert av musikerne. Og vel tilbake i Saamstaan-townshipen broderte hun sine inntrykk fra workshop’en, inklusive den lange reisen fra nord i Namibia:

Mange av Isandis leverandører deltar i ulike opplæringsprogram som går ut på at de skal bli mer ”export ready”. Og noen ganger kalles det inn såkalte eksperter i sakens anledning. Da står alltid begrepet ”effektivitet” sentralt. For ikke lenge siden hadde en slik ekspert funnet ut at en av gruppene måtte slutte med denne morgen-syngingen og i stedet jobbe, i allefall burde ikke håndverkerne få betalt mens de sang. Da ble svaret: “Dere som jobber på flotte kontorer, dere har bilder på veggene og pene gardiner og møbler som inspirerer dere til å gjøre en god jobb. Vi har ikke det. Vi må skaffe inspirasjonen selv, og det gjør vi gjennom å synge. Så la oss beholde musikken i arbeidet vårt. Da blir det bedre arbeid.”

Og slik ble det.

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!