Evig opplæring?

TRENGER FATTIGE EVIG OPPLÆRING? – basert på artikkel til Strømmestiftelsens blad, av Kjersti Lie Holtar

Det høres jo så bra ut, ikke sant – når du blir presentert for et prosjekt som drives av en non-profit frivillig organisasjon, såkalt NGO, der fattige får opplæring og mulighet til inntekt gjennom salg av håndverksprodukter. Og så tenker du at dersom du kjøper produkter fra denne NGO’en og fordi det ikke er noen ingen profitt, så bidrar du til at folk blir mindre fattige. Det kan være slik, men Isandis erfaring er at det som regel ikke stemmer.

Det er en myte at det blir mer penger til håndverkerne når det er non-profit. Isandi kjøper håndverksprodukter fra mer enn 30 leverandører i det sørlige Afrika, og våre lønnsundersøkelser viser at det som regel er helt omvendt: Folk som er sysselsatt gjennom NGO’er tjener gjennomgående mindre enn de som jobber i kommersielt organiserte bedrifter. Cape Craft Design Institute har nylig avsluttet en undersøkelse som viser en annen klar trend: Forskjellen mellom leder- og håndverkslønningene er større hos non-profit organisasjoner enn hos organisasjoner som er kommersielt drevne.

Jeg skal være den første til å innrømme at det tok noen år i denne bransjen før jeg skjønte hvilke mekanismer som gjør at non-profit som regel er dårlige nyheter, dersom man skal oppnå færre fattige. I utgangspunktet var jeg mer enn positiv til NGO’ene, jeg trodde at non-profit bare var en omskrivning for “snill og uselvisk”. Men man lærer etter hvert. Blant annet at fattigdomsbekjempelse ikke handler om uselviskhet og grad av snillhet. Det handler først og fremst om reduksjon av avhengighet.

Hvorfor er NGO-organiserte håndverksbedrifter ikke en selvsagt gladnyhet?

NGO’ene har i sitt mandat at man skal lære opp marginaliserte fattige og gi dem en inntekt. Og dette mandatet innkasserer donor-støtte og garanterer NGO’enes overlevelse og ekspansjon. Å komme inn under beskyttende NGO-vinger, er faktisk rimelig lett. Å komme seg ut, er verre. For når en person på det 13. året fortsatt er under opplæring, så må man jo spørre hvorfor?

Som regel eksisterer det ikke noe program eller tiltak for at folk skal forlate NGO’ene. Det synes å råde en oppfatning om at fattige trenger evig opplæring – og folk utenfra, donorer og den slags, lar seg begeistre over at det blir stadig fler som omfattes av “income generating projects”. Det pussige er at det blir sett på som et svakhetstegn dersom antall fattige under opplæring går ned. Det logiske burde være den omvendte reaksjon.

Dersom det mot formodning eksisterer et ”exit-NGO” program, så handler det som regel om at folk skal starte sin egen lille bedrift: “Vi har gitt deg opplæring her hos oss – se, du kan lage en nøkkelring i ståltråd og perler. Nå kan du klare deg på egenhånd”. Det går jo galt, i 10 av 10 tilfeller, med et eller annet unntak som bekrefter regelen. Akkurat det samme hadde skjedd her i Norge, dersom alle som hadde deltatt på Friundervisningens kurs i toving fikk beskjed om at heretter skulle man tjene sitt daglige brød gjennom å selge sine tovede ullprodukter – organisert som enkeltmannsforetak. Stilt overfor slike framtidsutsikter er det selvfølgelig mye mer forlokkende å forbli i NGO’ens trygge havn, selv om man får dårlig betalt og jobber på akkord. Og NGO’en på sin side trenger en stadig økende målgruppe – hvordan skulle de ellers legitimere sin eksistens ovenfor donors? Og sånn skapes og forsterkes avhengighet.

Alle arbeidstakere er avhengig av arbeidsgiveren, det er ikke noe oppsiktsvekkende som kun gjelder fattige. Sør-Afrika har siden innføring av demokrati fått på plass viktige arbeidstakerrettigheter som regulerer denne avhengigheten. 3 grupper faller imidlertid utenom: De arbeidsløse, de i uformell sektor – og de sysselsatte hos NGO’ene. For de er ikke ansatt – de er bare sysselsatt. De får ikke lønn under sykdom, pensjonsrettigheter, arbeidsløshetstrygd eller svangerskapspermisjon, de har ingen lovpålagt minsteinntekt eller mulighet til fagorganisering.

All statistikk viser at gapet mellom de utenfor og de innenfor det formelle arbeidslivet bare øker i det sørlige Afrika. De fattige blir bare mer fattige, relativt sett. Og enda mer avhengig av hjelp. Og hvem er til for nettopp de fattigste av de fattige og har programmer for å hjelpe dem til å skaffe inntekt? Jo, NGO’ene, selvfølgelig. Med opplæringsprogrammer i håndverk.

Sirkelen er sluttet.

Neste gang du kjøper et produkt fra et “kvinneprosjekt” eller liknende fordi du ønsker å bidra til at noen blir mindre fattige, så bør du spørre: Blir den fattige mindre avhengig av at jeg kjøper dette? For fattigdomsreduksjon starter der – med å redusere avhengighet.