Isandi-wiki

isandi-banner-spring

Isandis fulle navn er Isandi Konsept AS, og er et norsk firma som tror på vinn-vinn handel. Ambisjonen er å øke lokale småskalaprodusenters muligheter til å ta del i den globale verdenshandelen. I tillegg til formidling av håndverksprodukter fra over 30 leverandører i det sørlige Afrika er Isandi også engasjert i sosiale utfordringer, jobber med faglig utveksling og kompetansebygging, og tror sterkt på betydningen av nettverksarbeid mellom håndverkerne selv. Helt fra oppstarten i 1999 har musikk og andre kulturutrykk vært inkorporert som en naturlig del av samarbeidet med håndverkerne.

Isandis showrom og kontor finner du i Lille Huseby vei 6b i Oslo, og der holdes også Isandis Indaba (kundetreff) fire ganger i året. I tillegg har Isandi kontor i Cape Town, og bruker det som utgangspunkt for reiser og besøk til leverandørene.

Visjon

Isandis visjon er todelt:

bidra til å redusere fattigdom i sør gjennom bærekraftig grasrothandel,

OG

bidra til å endre nordmenns syn på Afrika og Afrikas ressurser på en positiv måte.

Denne todelte visjonen styrer HVEM Isandi kjøper fra, HVA Isandi kjøper, og HVORDAN Isandi kjøper og selger.

Produkter

Alle Isandis produkter er relatert til de levende og rike håndverkstradisjonene i det sørlige Afrika. Håndverksteknikkene kan være gamle, men materialene er ofte nyskapende: gjenbruksplast, ståltråd, ledninger, emballasje, tomflasker, etiketter – i tillegg til de tradisjonelle afrikanske naturmaterialene som bomull, ull, mohair, gress, skjell, perler, skinn og fjær.

Produktutvalget er alltid et samspill mellom leverandørene og Isandi på den ene siden, og mellom kundene og Isandi på den andre siden. På mange måter er Isandis rolle å være tolk og tilrettelegger av dialogen mellom designeren og håndverkeren i sør og kunden i nord. Og det er en spennende dialog!

Isandi ble startet i 1999 av Kjersti Lie Holtar. Her er hennes historie om hvorfor.

Året var 1992 – en liten kjernefamilie på 4 – Erik 31 år, Kjersti 30 år, Nils Iver 6 år og Ingrid 2 år, flyttet fra Holmlia utenfor Oslo til Eros bydel i Windhoek, hovedstaden i Namibia. Årsaken var at Erik var blitt utestasjonert for Norsk Hydro for å leite etter olje offshore Namibia. Jeg hadde nettopp avsluttet jobb som TenSing-sekretær i Norges KFUK-KFUM, en stilling jeg hadde hatt i 7 år. Jeg hadde i utgangspunktet ingen jobb i Namibia, men planene var klare. Full av selvtillit etter å ha ledet TenSing-bevegelsen fram til både styrke, makt og posisjon innen norsk organisasjonsliv, så tenkte jeg at jeg sikkert hadde masse jeg kunne bidra med i Namibia. Dessuten hadde jo TenSing vært aktiv i anti-apartheidkampen – vi hadde hatt SWAPO- og ANC-aktivister på våre arrangementer, vi hadde laget kladdebøker og lekeklosser til namibiske barn i eksilleire i Zambia, vi sendte protestbrev både hit og dit, og selv hadde jeg møtt både Desmond Tutu og Nelson Mandela gjennom arbeidet mitt med TenSing. Så det var ikke noe i veien med ambisjonsnivået på hva man kunne drive med i Namibia – jeg trodde i mitt enfold at jeg både skjønte og forstod.

Men så feil kan man ta. Med mine medbrakte norske arbeidsmetoder ble jeg involvert i namibisk ungdomsarbeid i township’en Katutura. Etter en av mine workshopøkter om det å føle seg verdsatt, så rakte en ung gutt opp hånda og spurte: ‘Men jobb kan du ikke gi meg?’ Og jeg ble svar skyldig – og skjønte at her hadde super-ungdomsarbeideren fra Norge INGEN TING å bidra med. Så jeg sluttet med namibisk ungdomsarbeid, og skjønte at jeg i stedet måtte prøve å forstå hva de VIRKELIGE utfordringene for namibiere flest var.

Så fikk jeg etter en stund jobb på den norske ambassaden i Windhoek, som lokalansatt saksbehandler med ansvar for de “små” pengene fra Norge – de som gikk til kultur, aids, stipend, frivillige organisasjoner og kvinner. Det var en svært vid og omfattende prosjektportefølje, og jeg fartet landet rundt på prosjektbesøk – og samtidig fortsatt opptatt av å forstå.

Etter en stund begynte jeg å stille spørsmål ved hele bistandsapparatet som jeg representerte. Det gav meg makt som jeg ikke fortjente, kun fordi jeg hadde en pengesekk, snakket bedre engelsk enn bistandsmottakerne, og hadde mandat til å vurdere ting som ”godt” eller ”dårlig” – mens jeg egentlig var altfor ung og usikker på det aller meste. Det var særlig møtet med namibiske kvinner på grasrota som gjorde sterkest inntrykk. Visst hadde de problemer og utfordringer – men de hadde også livserfaringer, kunnskap og ressurser som bistanden ikke etterspurte! Det måtte da være mulig å bygge samarbeid på noe annet enn de tradisjonelle rollene for hvem som er mottaker og hvem som er giver? Hva om vi bygde samarbeidet på ressursene og mulighetene, og ikke problemene? Og hva om man forsøkte å bidra til å gi et svar på utfordringen den unge gutten hadde gitt meg – å skape jobber? Og slik ble Isandi startet – ved å ta utgangspunkt i hva kvinnene på den namibiske landsbygda hadde av kunnskap og ressurser. Det viste seg at de kunne lage grytelapper. Så da ble det interiør og gaver. Hadde de namibiske kvinnene laget PC’er, så hadde jeg solgt det i stedet.

Det var få i Norge som tok bølgen da Isandi startet, for å si det forsiktig. Norske kunder så ikke umiddelbart hvor fine de namibiske grytelappene var. Kunne det komme noe fint fra Afrika, som attpå til var dyrt? Er det ikke like greitt å holde seg til den vanlige 100-lappen til de fattige der nede?

Isandi har sin bakgrunn i solidaritetsengasjement med mennesker i det sørlige Afrika, som jeg hadde fått gjennom oppvekst og verdier i det norske samfunn. Men det var møtet med menneskene i Namibia og Sør-Afrika, og kunnskapen og erfaringene fra dem, som viste meg at mine medbrakte løsninger ikke var svaret.

Idealisme handler om å reagere. Isandi er en slik reaksjon. Men idealisme uten kunnskap, uten vilje og evne til å prøve å forstå og lære, er for meg meningsløs. Så fortsatt prøver jeg å forstå. Og jeg kan vel fortsatt ikke svare den unge gutten som spurte meg om hvordan han skulle få jobb.

_____________________________________

You see things that were, and say ‘why?’. I see things that were not, and say ‘why not?’ G.B.Shaw –

Her følger en kort kronologisk oversikt over Isandis historie, år for år:

Høsten 1999: Isandi starter, hjemme hos Kjersti Lie Holtar. Salg til familie og kjente. Første leverandør: Penduka. Velger slagord: “Av og til må noe vare lenge” – grunnlaget for å finne produkter som hever seg over trender, blir lagt. Seinere gir vi dette navnet ”meta-produkter”.

2000: Deltok på Gave- og Interiørmessen – ingen ordre. Første showrom på 45 kvm i kjelleren i Trudvangveien på Majorstua i Oslo. Første nettside lansert. Besøk fra Penduka, vårt første leverandørbesøk – startet en tradisjon med årlig leverandørbesøk.

2001: Oversvømmelse i kjelleren i Trudvangveien – tar steget ut og flytter til Sorgenfrigata 15, som del av “Bogstadvei-handelen” – lokasjon er ideologisk valgt, men kanskje ikke så økonomisk lurt: Har som mål å vise at afrikanske håndverksvarer hører til i “Norges mest fasjonable handlegate”. Hovedfokus fortsatt på tekstiler og Carrol Boyes Functional Art. Starter 2-årig samarbeid med Fredskorpset. Sterk fokus på integrering av kultur, har bl.a arrangement på Blå.

2002: For alvor går det opp for oss hva julehandel er! Mye fokus på arbeidsplassene knyttet til hiv/aids – og også tabuer knyttet til produkter laget av hiv-smittede og aidssyke mennesker. Slagordet “Definitivt berørt av menneskehender” lanseres. Hiv/aids-prosjekt med Monkeybiz starter, som resulterer i boka ”Positively HIV” og CD ”Statements”. Knytter til oss faste ”butikkmusikere”. Streetwires kommer inn som sterk leverandør.

2003: Butikken i Sorgenfrigata blir langsomt, men sikkert, innarbeidet, men fortsatt er produktene sett på som litt for “rare” og “sære” for det norske markedet. Antall leverandører er nå 20 – og de første bestillingene fra andre butikker kommer. Isandis tredje ”storytellers” – videoer om leverandørene – ferdigstilles, med spesialkomponert musikk basert på opptak fra leverandørene. Ideen om en egen ”lang-cd” blir født. De første produktene basert på gjenbruk og resirkulering dukker opp.

2004: Isandi Konsept startes. Skal fokusere på agenturvirksomheten. I tillegg til å starte uten erfaring med dette her i Norge, oppdager vi også at leverandørene i sør, også de såkalte ”sterke og store”, har liten eller ingen erfaring på hva det vil si å ha en agent/distributør. Blir invitert av franske Ithemba til samarbeid om salg i Europa. Samarbeidet blir kortvarig, men gir oss troen på at Isandis konsept og forretningside er unik – og at det finnes et marked der ute, også i Europa! Første del av 2 1/2-årig nettverksprosjekt starter, har som bærende ide at ved siden av selve handelssamarbeidet så er Isandis viktigste rolle i sør å være pådriver for samarbeid og utveksling håndverkerne imellom.

2005: Leieavtale i Sorgenfrigata sies opp, og Isandi Konsept flytter til Låven på Hoff Gård, første steg mot agenturvirksomhet. Isandi-butikken flytter til Vibesgate på Majorstua. Monkeybiz-utstilling under 46664 Arctic i Tromsø.

2006: Butikk i Vibesgate legges ned, all virksomhet samles på Hoff Gård. Ronel Jordaans rullesteiner finner veien til Isandi og Norge. Shwe-Shwe Poppis utvikles som del av Nettverksprosjektet. CD “Working Music” og utstilling “Monkeybiz tolker Nærum” lanseres på DOGA i forbindelse med Oslo World Music Festival. Utstillings-konseptet “Ekte” utvikles, og det blir i 2007 og 2008 ambulerende utstillinger rundt i Norge.

2007: Arbeid med agenturvirksomheten intensiveres og begynner å få gjennomslag, større arealer på Hoff Gård tas i bruk. Ny nettside lanseres. På tampen av året dukker en nystartet leverandør opp – Vondeling Optel Craft med et meta-produkt – engler strikket i ståltråd og perler. Isandi-produkter dukker for alvor opp i norske interiørblader. Keramikk fra Wonki Ware introduseres.

2008: Samarbeid med Cape Craft Design Institute i Cape Town, CCDI, formaliseres gjennom prosjektet CCDI-Isandi Pilot Project, som skal prøve å identifisere kommersielt bærekraftige modeller som gir håndverkerne selv en større andel av verdiskapningskjeden.

2009: Isandi 10 år – Isandi leverer varer til over 100 butikker i Norge og Danmark. Vondeling Optel Craft er vår største leverandør, og julepynt vår sterkeste produktnisje. “Butikkmusikerne” har igjen vært på leverandør-besøk og jobbet med nettverksbygging og alternative workshop-metoder. Ny nettside lanseres.

2010: Isandi flytter inn i nye lokaler i Munkedamsveien 53B, og samarbeidet med Terrible Twins som agenter i Sverige starter for alvor. Vondeling Optel Craft fortsetter å befeste sin posisjon som største leverandør.

2011: Det mest utfordrende året i Isandis historie, med total omlegging av drift. Isandi holder nå til i Lille Husebyvei 6B i Oslo, uten fast åpningstid, men med godt besøkte kundearrangementer – Indaba –  flere ganger i året. Sommerutstilling på Galleri Osebro i Porsgrunn, med blant annet 3 fantastiske lysekroner fra Magpie. Leveransene til Sverige øker betydelig.

2012: Nytt nettside lanseres! Kundetreffene – Indaba – er blitt som en tradisjon å regne, og Nice-Nice konseptet introduseres til stor begeistring for kundene. “Butikk-musikerne” er på ny turne til leverandører, og bestillinger til Vondeling for julesesongen vokser for sjette år på rad. Og en liten milepæl er presentasjonen av englene på Maison & Objet i Paris, gjennom agenten Mahatsara.

2013: Dette året blir nettbutikken stablet på beina igjen…. “Butikkmusikerne” holder workshop for barna i Vondeling, og nye forhandlere kommer til, særlig på grunn av nettopp englene. Ekstra stas er det at også nabolandsbyen Rietbron og deres håndverksgruppe har fått gode bestillinger på Engelina-søstrene.

2014: Flere og flere kunder oppdager WonkiWare-keramikken, og med hele 40 ulike farger å velge mellom så ser alle kunder ut til å kunne finne nettopp sin favoritt.  Wonki Ware og Vondeling er nå i særklasse de største leverandørene. Endelig er også merkelappene på Vondeling-englene tilbake, og dette året tester vi en liten “Vondeling-charm” på noen av englene, som et slags “ekthetssymbol”.  Vi legger merke til at disse englene blir først solgt!

Isandis menneskelige ressurser her i Norge! (på bildet ser du Ingrid og Synne på tur, i forbindelse med at de jobbet hos Iliwa i Khayelitsha våren 2010)

Mange mennesker har vært involvert i Isandi opp igjennom årene og bidratt med innsats, ideer og pågangsmot til at Isandi er blitt over 15 år, og fortsatt står for hva vi står for! Disse har vært faste ansatte, midlertidig ansatte, prosjektmedarbeidere, ekstrahjelper, julehjelpere, deltakere fra Fredskorpset, ulike NAV-tiltak, styremedlemmer, medarbeidere i kulturbiten. Noen har vært med i kort tid, noen i lengre tid, og noen har vært med hele tiden!

Her er de alle – nevnt i alfabetisk rekkefølge:

Anne Mona Ridd, Are Nundal, Atle Lie Holmar Ellefsen, Camilla Grøtta, Cecilie Wollebæk, Christine Hærra, Diana Krogsund, Ella Borhaven, Ellen Haugerud, Esther Haixwema, Franz Schmidt, Fredrikke Friis-Bertheussen, Gloria Owoses, Grete Boye-Olsen, Gro Mukta Holter, Ida Espolin-Johnson, Ida Kraby, Inger Jacobsen, Inger Marie Øfsti, Ingrid Synneva Holtar, Ivona Hubert, Juliane Josephsen, Kari Yttervik, Kjersti Augland, Kjersti Thoen, Kristin Elle Dæhlin, Lina Schøyen, Lise Rungstad, Mariam Kibwana, Marita Iversen, Morten Michelsen, Muhammed Abbas, Nana Mbhele, Nils Iver Holtar, Nina Oddby, Per Svennevig, Pål Steinar Karlsen, Raymond Njoeray, Salmi Shikongo, Sara Birgitte Øfsti Nesje, Stephanie Rodrigues de Miranda, Susanne Hæstad, Synne Solnørdal Jenssen, Taimi Shejavali og Ylva Eline Sjöberg.

“Butikk-musikerne” og andre kulturmedarbeidere:

Calixte Tayoro, Ginge Berentsen Anvik, Gunnar Augland, Helge Lyngstad, Håkon Styri, Jonas Rønning, Knut Nærum, Olav Torget, Ottar Nesje og Sjur Miljeteig.

Mange dugnadstimer er blitt lagt ned av “enkefruene” – Kjerstis mor Inger Ellefsen og svigermor Gerd Holtar.

Og den med flest dugnadstimer og uvurderlig innsats og støtte er Kjerstis livsledsager Erik. Ingen over, ingen ved siden av.