For noen år siden skrev jeg dette på bloggen min – Craftprat:
Det er ikke sånn at vekst er det samme som utvikling. Eller at utvikling alltid fordrer vekst. Selv om vi i utgangspunktet oppfører oss som om vekst og utvikling er synonymer. I vår kultur har vi som forutsetning at alt som er bra, må vokse – og omvendt – man beviser at noe er bra, ved at det vokser. Og det gjelder ikke bare på det økonomiske området. Ta en hvilken som helst organisasjon for en veldig god og edel sak, langt fra økonomiens område – man beviser at saken er god og edel ved at man stadig får flere medlemmer – og vekst er et kriterium for organisasjonens suksess.
Nå kan man jo si at mye av årsaken til at de vil ha flere medlemmer, er nettopp økonomisk – fordi man da får flere penger inn i form av medlemskontingent, samt at midler fra det offentlige er basert på medlemsantall – og derfor vekst. Og en god og idealistisk organisasjon er kanskje ofte satt opp som et alternativ til noe mindre godt, og i den konteksten blir vekst et bevis på at det gode vinner. Og tar du en ting som NRKs årlige innsamlingsaksjon, så blir jo dens suksess målt i at man samler inn flere penger enn året før – og enda viktigere: Vi kobler økningen i hvor mye vi gir med hvor solidariske vi er. Som sagt – vi tenker det hele tiden: Vekst er bra. Og det kan kanskje ikke være annerledes. Noen vil jo til og med hevde at vekst er selve kjernen i livet, fordi liv er vekst. Og noen mener vel at vekst derfor er selve meningen med livet – ja, faktisk meningen med alt vi gjør.
Jeg har opp gjennom årene med Isandi jobbet med håndverkere som ikke har denne vekst-tankegangen automatisk inne. Jada, de befinner seg på den berømmelige grasrota i det sørlige Afrika, og det de driver med kan ved første øyekast se lite og stusselig ut, og man kan fort dømme dem for å være uambisiøse og ikke forstå sitt eget beste. Men blir du litt bedre kjent med dem og tar deg tid til å prøve å forstå hva de tenker, så skjønner du at de ikke ser på vekst og utvikling som det samme, og det er derfor de ikke synes at de trenger å vokse.
Du har sikkert hørt den klassiske historien – og jeg har opplevd samme type historie selv:
En afrikansk håndverker lager en stol. Den er veldig fin, og mange vil derfor kjøpe den. Blant annet en vestlig kunde. Som seinere kommer tilbake og vil kjøpe 100 stoler, fordi det er et marked for denne stolen. “Det kan du ikke”, sier håndverkeren. “Hvorfor ikke det”? “For hvis jeg må lage 100 stoler, da kan jeg ikke ha tid til å sitte under treet mitt hver dag og tenke over livet. Da må jeg jo jobbe mye mer.” «Jamen, dersom du lager disse 100 stolene,så tjener du mange penger, og da kan du ansette folk og generere vekst og inntekter. Og så blir du rik og kan ta ferie og reise, kanskje. Sånn som jeg gjør.” “Og hva gjør du på disse feriene dine, som er belønningen for alt arbeidet?” spurte håndverkeren. “Nei, da sitter jeg ofte i en stol og slapper av, leser og så videre – og tenker over livet.” “Jamen, jeg gjør jo dette allerede. Hver dag. Så hva er vitsen med å gå gjennom så mye stress og slit, når målet for alt dette stresset ser ut til å være å leve slik jeg allerede lever nå? Uten stress og med tid til å tenke over livet og glede seg, hver dag?”
I 12 år trodde jeg at Isandi måtte vokse. Og Isandi MÅ vokse, dersom jeg ønsker at Isandi skal være del av det norske næringsliv og være en seriøs bedrift. Og det handler ikke om at jeg har tenkt at Isandi skal bli kjempestort, eller at jeg har lyst til å bli veldig rik. Man må rett og slett vokse fordi lønninger øker, driftsutgifter øker, kompleksiteten øker – fordi man er del av det vekstbaserte samfunnet, på alle områder. Man må vokse for å kunne utvikle seg. Og jeg innrettet driften av Isandi deretter. Målet var vekst. Det gikk sånn passe – for handel med håndverksprodukter er egentlig ikke rigget for uavbrutt vekst. Men jeg fortsatte å prøve.
Men i 2011 var det slutt. Da bestemte jeg meg for ikke å ville vokse. Ikke prøve en gang. Så da la jeg ned butikken. Det var først og fremst Vondeling Optel Craft – forløperen til Karoo Angels, englefabrikken i Karoo – som fikk meg til å ta den beslutningen. For Vondeling hadde begrenset produksjonskapasitet. De kunne rett og slett ikke lage så veldig mange flere engler enn de allerede gjorde. De kan vokse, men ganske så sakte, og det er faktisk grenser for deres vekst.
Så da jeg innså dette, sluttet å tenke at Isandi skulle vokse. Det måtte radikale tiltak til – og det kostet meg en god del å gjennomføre dette, ikke minst prestisjemessig. Jeg måtte si opp mine ansatte, legge ned den fysiske butikken, flytte ut av kontorlokalene. Og fordi barna vår var flyttet hjemmefra, så kunne Isandi flytte inn i stedet. Så her er jeg og Isandi nå. I 2. etasje i en vanlig kjedelig tomannsbolig fra 1960.
Så nå har jeg lagt ambisjonene for Isandi på et adskillig lavere nivå. Isandi kan ikke være like synlig i media som vi tidligere har vært, drømmen om den fantastiske nettsida med den spennende nettbutikken er lagt død, og Isandi deltar ikke i sosiale medier.
Men det merkelige er at det går bra. Det er en nisje å være nesten hemmelig, viser det seg.
Mitt credo for Isandi er vel endt opp med å bli noe sånt som, en omskriving av den grundtvigske grunnsetning:
Menneske først, vekst så.
Det er godt at man lærer så lenge man lever.