ISANDI – ET EKSPERIMENT I SAMARBEID NORD-SØR

Hva om resultatene av samarbeidet med fattige mennesker i sør og kampen mot fattigdom faktisk påvirker hva du kan betale ut i lønn her i nord?

Isandi startet som praktisk systemkritikk av tradisjonell bistand. Ingen hadde gått veien før oss i Norge, så vi måtte gjøre feil og erfaringer selv. Etter nesten 25 år ”i felt” kan jeg driste meg til å oppsummere noen resultater – dette er noe jeg skrev for over 15 år siden, men jeg står inne for det fortsatt:

3 ting med norsk bistand har alltid forundret meg:

1. At mangel på måloppnåelse – nemlig at folk blir mindre fattige – sjelden eller aldri får økonomiske konsekvenser for de som jobber med dette. Dersom en bistandsorganisasjon må redusere bemanning, er det i 9 av 10 tilfelle fordi de ikke har fått samlet inn nok penger/fått nok offentlig støtte i NORGE – ikke fordi de ikke oppnådde målene om fattigdomsreduksjon i sør.
2. At det ikke stilles sterkere krav til retorikken som brukes i kommunikasjonen med det norske samfunn om fattige mennesker i sør og fattigdomsbekjempelse.
3. At norsk bistand favoriserer næringslivssamarbeid nord-sør som er basert på norske/vestlige former for næringsliv.

Isandi er et idealistisk alternativ til disse forunderlighetene – basert på 2 teser og 2 prinsipper:

• Avhengighetstesen: Gjensidig økonomisk avhengighet gjør at samarbeidet nord-sør blir ærligere og mer likeverdig.
• Markedstesen: Marked kan både påvirkes og skapes – norske kunder liker håndverk fra Afrika. De må bare vite at det finnes.
• Symmetri-prinsippet: Mener vi at fattige folk i sør kan livnære seg på handel, så må samme regler gjelde for oss. Altså – Isandi må være et kommersielt foretak, og ikke en veldedig organisasjon. Symmetri-prinsippet fordrer også at vi i nord må ha dette som jobb og ikke som noe vi driver med i fritida.
• Edruelighetsprinsippet: Gammeldagse barneskoleregler mot baksnakking skal være grunnlaget for hvordan vi markedsfører og framstiller menneskene som lager produktene: “Er det sant, er det godt, er det nødvendig?” Ikke bare handler dette om respekt for produsentene, men like mye om forutsetningen for å alminneliggjøre afrikanske produkter i det norske markedet.

Men har prinsippene og tesene tålt tidens tann gjennom 25 år?

Isandi har hatt sine år med røde tall, og fortsatt er det ikke de store overskuddene, og kommer vel heller aldri til å bli det. Men både Isandi og jeg har gått fram i alder og visdom, akkurat som våre leverandører – de har nesten samtlige klart seg, helt til korona kom…. Men avhengighetstesen og symmetriprinsippet er derfor fortsatt gyldige – Isandi vokser når leverandørene vokser, og omvendt. Veksten må skje langsomt, og på leverandørenes premisser. Vokser de for fort, så blir kvaliteten dårligere, som gir problemer med å få solgt varene. Presses leverandørene på pris og hastighet, er det Isandi som betaler prisen i neste omgang. Isandi må altså tilpasse seg sør, mer enn omvendt – og det er denne tilpassingen som kan skape grunnlag for vekst også i nord.

Edruelighetsprinsippet og markedstesen holder også mål. Folk har ingenting i mot afrikanske produkter, og det er absolutt mulig å gjøre afrikanske produkter mainstream. WonkiWare-keramikken, Karoo-englene og utallige interiørblad-oppslag i sin tid, viste det. Mulig at folk kjøper en grytelapp eller to for å støtte en fattig, men ingen kjøper stuegardiner fordi man synes synd på noen. Og det henger mange Isandi-gardiner rundt omkring i de norske hjem.

Men i kampen om ”sannheten om Afrika” må Isandi melde pass – Isandi er og blir en liten Don Quixote i håpløs kamp mot bistandsretorikk-vindmøllene.

For elendighet er fortsatt det afrikanske produktet som selger best i Norge.

Og så det store spørsmålet:

Bidrar handel med håndverksprodukter til fattigdomsreduksjon?

Jeg har sett og lært at ikke all handel gjør det – men noen ganger gjør den det. Og der den gjør det, så handler det om leverandører der håndverkerne selv har stor innflytelse, og det handler nesten uten unntak om små, men kommersielt organiserte bedrifter.

Men man kommer ikke utenom at det også handler om myndigheter og rammevilkår der bedriftene befinner seg.