Nord-sør eksperiment

ISANDI – ET EKSPERIMENT I SAMARBEID NORD-SØR

Hva om resultatene av samarbeidet med fattige mennesker i sør og kampen mot fattigdom faktisk påvirker hva du kan betale ut i lønn her i nord?

Isandi startet som praktisk systemkritikk av tradisjonell bistand. Ingen hadde gått veien før oss i Norge, så vi måtte gjøre feil og erfaringer selv. Etter mer enn ti år ”i felt” kan vi driste oss til å oppsummere våre resultater – her uttrykt i jeg-form fra daglig leder:

3 ting med norsk bistand har alltid forundret meg:

  1. At mangel på måloppnåelse – nemlig at folk blir mindre fattige – sjelden eller aldri får økonomiske konsekvenser for de som jobber med dette. Dersom en bistandsorganisasjon må redusere bemanning, er det i 9 av 10 tilfelle fordi de ikke har fått samlet inn nok penger/fått nok offentlig støtte i NORGE – ikke fordi de ikke oppnådde målene om fattigdomsreduksjon i sør.
  2. At det ikke stilles sterkere krav til retorikken som brukes i kommunikasjonen med det norske samfunn om fattige mennesker i sør og fattigdomsbekjempelse.
  3. At norsk bistand favoriserer næringslivssamarbeid nord-sør som er basert på norske/vestlige former for næringsliv.

Isandi er et idealistisk alternativ til disse forunderlighetene – basert på 2 teser og 2 prinsipper:

  • Avhengighetstesen: gjensidig økonomisk avhengighet gjør at samarbeidet nord-sør blir ærligere og mer likeverdig.
  • Markedstesen: Marked kan både påvirkes og skapes – norske kunder liker håndverk fra Afrika bedre enn tilsvarende masseprodukter fra Asia. De må bare vite at det finnes.
  • Symmetri-prinsippet: Mener vi at fattige folk i sør kan livnære seg på handel, så må samme regler gjelde for oss. Altså – Isandi må være et kommersielt foretak, og ikke en veldedig organisasjon. Symmetri-prinsippet fordrer også at vi i nord må ha dette som jobb og ikke som noe vi driver med i fritida.
  • Edruelighetsprinsippet: Gammeldagse barneskoleregler mot baksnakking skal være grunnlaget for hvordan vi markedsfører og framstiller menneskene som lager produktene: “Er det sant, er det godt, er det nødvendig?” Ikke bare handler dette om respekt for produsentene, men like mye om forutsetningen for å alminneliggjøre afrikanske produkter i det norske markedet.

Og hva har prinsippene og tesene gitt som resultat etter 10 år?

Isandi har hatt sine år med røde tall, og fortsatt klarer vi ikke noe mer enn å så vidt gå i balanse. Men vi har gått fram i alder og visdom, akkurat som våre leverandører – de har nesten samtlige klart seg. Og lønnsnivået hos de fleste leverandørene har økt – akkurat som det har gjort hos Isandi. Avhengighetstesen og symmetriprinsippet holder mål – vi vokser når leverandørene vokser – og kun da, og veksten må skje langsomt, på leverandørenes premisser. Vokser de for fort, så blir kvaliteten dårligere og vi får problemer med å få solgt varene. Presser vi leverandørene på pris og hastighet, er det vi som betaler prisen i neste omgang. Vi må altså tilpasse oss sør, ikke omvendt. Det skaper grunnlag for suksess også i nord.

Edruelighetsprinsippet og markedstesen holder også mål. Folk har ingenting i mot afrikanske produkter, og det er absolutt mulig å gjøre afrikanske produkter mainstream. Vondeling-englene og mer enn 50 interiørblad-oppslag årlig viser det. Mulig at folk kjøper en grytelapp eller to for å støtte en fattig, men ingen kjøper stuegardiner fordi man synes synd på noen. Og det henger mange Isandi-gardiner rundt omkring i de norske hjem.

Men i kampen om ”sannheten om Afrika” må vi melde pass – vi er og blir en liten Don Quixote i håpløs kamp mot retorikk-vindmøllene fra bistands- og uhjelpsnorge.

For elendighet er det afrikanske produktet som selger best i Norge.

Og så det store spørsmålet:

Bidrar handel med håndverksprodukter til fattigdomsreduksjon?

Vi har sett og lært at ikke all handel gjør det – men der den gjør det, så handler det om leverandører der håndverkerne selv har stor innflytelse, og det handler nesten uten unntak om små bedrifter.

Small is beautiful. Always. Det er vår nye tese, etter mer enn 10 år i felt.