Isandi og fattigdom

ISANDIS ROLLE I FATTIGDOMSBEKJEMPELSE I SØR.

Isandis rolle er først og fremst å være en markedspartner for våre leverandører – og det skal vi være på en ansvarlig og aktiv måte. Det betyr at vi verken starter eller driver håndverksprosjekter og bedrifter. Vi tror på lokalt engasjement, lokale ressurser, lokalt eierskap og lokal ansvarlighet som forutsetning for bærekraftig håndverksproduksjon. Som aktiv partner bruker Isandi tid og ressurser på å besøke og kommunisere med våre leverandører. Vi ønsker å kjenne våre leverandører, deres håndverksteknikker og –produksjon, og vi ønsker at de skal kjenne oss. Dette er også nyttig for vår virksomhet her i Norge – vi vet for eksempel mye om produksjonstid for den enkelte leverandør og unngår derfor å love mer enn vi kan holde overfor kundene våre – noe som igjen er med på å bidra til et positivt syn på Afrika. I tillegg vet vi at våre kunder setter stor pris på historiene fra og om våre leverandører.

I tillegg til dette trenger vi rett og slett besøk og kommunikasjon for å lære og skjønne mer, slik at vi kan være den gode og aktive partneren vi ønsker å være. Isandis kompetanse er hovedsaklig praktisk selverfart, samt basert på samtaler, innspill, kunnskap og observasjoner fra mennesker og miljøer i sør. Ved siden av leverandørene er vårt nettverk først og fremst knyttet til miljøene rundt Cape Craft Design Institute i Cape Town, (urban setting), Craft Partner i Eastern Cape (landsbygd) og Southern Africa IDEAS i Windhoek (den uformelle økonomien).

Fattigdom er mer enn mangel på penger!

Hva er fattigdom? Vi har for vane å tenke at det handler om mangel på penger, og at dersom den fattige bare får nok penger, så forsvinner fattigdommen. Men ofte er pengemangelen bare resultatet av andre årsaker til fattigdom.

I håndverkssektoren i det sørlige Afrika snakkes det om utfordringene knyttet til Financial Poverty, Time Poverty, Information Poverty og Exposure Poverty. Et eksempel: Vi oppdager at en ”grasrot-arbeider” får altfor dårlig betalt per produkt hun lager (Financial Poverty). Det er fort gjort å tenke at det løser vi ved å doble betalingen. Men hva hjelper det med dobbel betaling – bortsett fra på vår dårlige samvittighet – så lenge arbeideren ikke har tid til å lage dette produktet, fordi hele dagen går med til å organisere hverdagen for å overleve? (Time Poverty). Og hva hjelper det at vi bestiller hundrevis av produkter, så lenge håndverkeren ikke har noe kunnskap om hvordan de skal bli sendt til Norge? (Information Poverty). Og selv om vi utenforstående løser alle disse ”poverties”, ved både å betale bedre, passe og unger og lage mat, slik at håndverkeren får tid til å produsere, og får noen til hente produktene direkte fra skuret og sende dem til Norge– så blir dette løsninger som er pådyttet utenfra, og som bare forsterker avhengighet. For her er vi ved kjernen av det vi jobber med: Fattigdoms-bekjempelse starter med reduksjon av usunn avhengighet. For avhengigheten gjør at grasrotarbeideren er takknemlig for allslags lønn og arbeidsvilkår og hjelp utenfra, god som dårlig, fordi hun aldri har sett eller opplevd alternativer. Det er dette som kalles Exposure Poverty.

I praksis betyr alt dette at Isandi jobber med:

  • At håndverksbedriftene får flere bein å stå på mht kundegrunnlag. (Paradoksalt nok jobber altså Isandi med å skaffe seg selv konkurrenter. Men det må sies at vi ofte ønsker enerett på det norske markedet – innemellom må også vi tenke butikk.)
  • At eierskapsmodellene utfordres – er det mulig at håndverkerne kan være ansatt, i stedet for sysselsatt, og kan de i noen tilfeller selv eie sin egen bedrift?
  • At håndverkerne bygger ansvarlige og inspirerende nettverk seg imellom og opplever styrken av å være flere.

Og sistnevnte er det viktigste i alt vårt arbeid, fordi det er vår visjon oppsummert: At det ikke er Isandi som skal stille krav om solidaritet til kunder og verden for øvrig på vegne av de fattige, men at håndverkerne selv stiller sine krav til Isandi og andre, som likeverdige handelspartnere.