Når blir tradisjonelt håndverk til kunst? Tradisjonelt afrikansk håndverk er hovedsak enten kulturelt håndverk eller brukshåndverk – eller en kombinasjon. For eksempel er tradisjonelle masker rotfestet i kulturelle uttrykk som sermonier og ritualer, mens kurver er eksempler på brukshåndverk. Gjenstander som spyd og kniver kan være en kombinasjon. Det kulturelle håndverket finner du i museumssamlinger og private kunstsamlinger over hele verden, men du finner også brukshåndverk i disse samlingene.

Men når går brukshåndverk over til å bli kunstobjekter? Når blir en kurv noe mer enn en kurv?

Dette er som regel relatert til håndverkeren, og gjenstandene er selvfølgelig unika-gjenstander. En kurv som blir til kunst, finnes det bare én av. Zulu-kurver, for eksempel, som er kjent for intrikate mønstre og derfor inviterer til stor personlig tolkning fra den som lager dem, er typiske eksempler på brukshåndverk som blir kunstgjenstander. Kjente Zulu-kurvmakere lager ikke kurver som skal brukes, de lager kurver som selges som kunstobjekter. Samme med keramikere. En keramikk-vase som lages av en kjent kunstner blir et kunstobjekt, med priser deretter. Ardmore Ceramics er et eksempel på det.

Men noen ganger er det andre faktorer også enn kun særs dyktige og kunstneriske håndverkere Her er en historie om det:

Jeg følger med på auksjonshus i Sør-Afrika som inkluderer afrikansk brukshåndverk i sine porteføljer. Strauss Art er et slikt auksjonshus, og de har som regel 3-4 slike auksjoner i året. Jeg følger med fordi jeg er alltid nysgjerrig på de rike brukshåndverkskulturene i det sørlige Afrika, og det er alltid noe nytt å lære. I februar hadde Strauss Art en auksjon som de kalte «Woven Legacies», og her var det først og fremst kurver i ulike materialer som ble auksjonert: Zulu-kurver, telefontråd-kurver, noen sjeldne kurver fra Rwanda og Ghana, Kuba-kleder og andre vevnader, men også smykker og møbler, som alle hadde det til felles at de hadde noe «vev-aktig» ved seg.

Tilbake til kurvene. Det var 3 gjenstander som fanget min oppmerksomhet umiddelbart. Tror det var fargene, og at jeg ikke med en gang skjønte hva det var:

Så jeg kikket nærmere. Og oppdaget, til min store overraskelse og begeistring, at disse gjenstandene var laget av Tintsaba fra Piggs Peak i Eswatini – den lille håndverksbedriften som jobber med fin sisal og lager først og fremst kurver – kanskje du husker disse fra sommermarkedet i 2023? Eller Arum-liljene og de små boksene, alle til salgs på julemarkedet nå i desember?

Tintsaba lager i utgangspunktet 2 typer kurver – standard ensfargede og kurver med mønster. Kurvene med mønster er sevfølgelig litt dyrere, fordi de tar lenger tid å lage. Som for eksempel denne fra Isandis sommermarked i 2023.

Disse kurvene på Strauss Art-auksjonen var jo helt klart med mønster, og så kikket jeg nærmere og skjønte at kurvene var rett og slett replika av blikktallerkener og blikkboller. Og at kunstverket var selve orginalen, sammen med den vevde tolkningen. Dette er hvordan Strauss Art beskrev de 3 kunstverkene:

Instead of weaving their usual geometric and symmetrical patterns, these skilled artisans from Tintsaba have experimented with something new. They have taken the enamelware bowl which holds such resonance within the African home and landscape as a starting point. The random rust and wear of these discarded bowls, which are often found on the periphery of clean swept yards of rural homesteads, has been meticulously copied into the sisal medium, sparking a dynamic conversation around traditional artistry, history and material culture.

Og prisene? De tre settene ble verdsatt til mellom Zar 4.000-Zar 4.500 for den blå, og Zar 2.000-Zar 2.500 for de to andre, dvs mellom Nok 1.200 og 2.600. (Verdifastsettelsen av disse type gjenstander er alltid vanskelig. For det er jo trender, selvfølgelig – men samtidig er nok kjøperne på disse auksjonene først og fremst interessert i gjenstandene av personlige grunner, og de kjøper dem derfor ikke som investeringer, som de tror blir mer verdt i framtida.)

Dette var altså en fortelling om gamle rustne bruksgjenstander som ble sett på som verdiløse, men som ble gitt status og betydning gjennom å bli ny-tolket – i et annet materiale, og med en særs dyktig kunsthåndverkers blikk. Og til sammen ble den gamle rustne bollen og den nye kurven en sterk symbiose som vekker minner som mange kan relatere seg til, på godt og ondt. Den nye håndlagde kurven gjorde at man så den gamle masseproduserte rustne bollen på en ny måte.

Nå hadde det seg slik at jeg uansett skulle ta kontakt med Tintsaba, for å bestille flere Arum-liljer, hvite denne gangen. Så jeg skrev til Richard med bestillingen, og ga samtidig komplimenter for kunstverkene og nevnte at jeg kunne være veldig interessert i å kjøpe noe tilsvarende, dersom Tintsaba skulle gjenta dette på noe vis. «For blikk-boller og blikk-tallerkener resonnerer i min norske kultur også», skrev jeg.

Og så fikk jeg svar fra Richard om at han hadde 2 kunstverk igjen, og dessuten noen «prøvetrykk» – Épreuve d’Artiste – i den blå og den varmgule fargen. Kunne jeg være interessert i disse? Selvfølgelig kunne jeg det! Og kunne Tintsaba også lage noen ensfargede kurver i de to fargene? Det tror jeg nemlig Isandis kunder vil like. Og det kunne Tintsaba gjøre.

Og nå er de her! Slik ser samlingen ut, som blir til salgs på Isandis lille mini-sommermarked nå i juni:

Tilbake til dette med disse gjenstandene, som resonnerer også i norsk kultur. Vi husker dem alle, kopper, boller og tallerkner laget i blikk, og med emaljert overflate for å gi farge. Praktiske, uknuselige – og billige.

Og det er jo derfor det er så mye historie og minner assosiert til disse hverdagslige gamle gjenstandene, også i Norge. Og som i det sørlige Afrika – minner på godt og ondt. For dersom du gjør et nettsøk med ordet «blikktallerken historie» så får du veldig mange treff. Historier og dokumentasjon på blikktallerkener som ble brukt av fanger før, under og etter krigen, barnehjemsbarn og såkalte åndssvake som måtte spise av blikk, folk i uendelig lange matutdelingskøer som står med blikktallerkener. Og så har du de mer lyse historiene, plukke-koppen i Alf Prøysens Blåbærturen, kopper av blikk som uovertruffent valg for ivrige turgåere som ville koke seg litt kaffe på et bål, og blide husmødre som sitter på trammen i sola, med blikk-koppen ved siden av seg.

Og mens vi i Norge først og fremst har minner om disse blikk-gjenstandene, så er de altså fortsatt en stor del av hverdagslivet til folk i det sørlige Afrika. Og det er derfor disse kunstverkene til Tintsaba gir så resonnans, tror jeg – fordi de er skapt med autensitet – og som gjør at vi, på den andre siden av kloden, som lever helt andre liv, allikevel kjenner igjen hva disse gjenstandene symboliserer.

Prisen disse 3 kunstverkene ble solgt for, sier sitt om nettopp dette med resonnans. Det blå settet ble solgt for Zar 44.555,- altså 10 ganger så mye som verdianslaget. Det varmgule settet ble solgt for Zar 10.500, og det grønne for Zar 21.100. Ingen andre av de 59 gjenstandene som var på auksjonen var i nærheten av samme budkamp.

Jeg vet ikke hvem som kjøpte disse verkene, hvor de bor, alder, kjønn eller bakgrunn. Jeg vet ikke noe om livene dere. Men det jeg er sikker på, er at de gjenkjente noe i disse bollene og kurvene som gjorde at for dem var prisen de betalte, verdt det.

Jeg legger ut «prøvetrykkene» i nettbutikken like før sommermarkedet 15. juni. Og dersom du lurer på priser og den slags, så blir det helt andre priser enn hva Strauss Art-auksjonen hadde.