Jeg skrev i forrige kundebrev om Årsmøtet i Englefabrikken og la ved noen bilder. Blant annet dette:
Her ser du, fra venstre til høyre: Elsie, Brenda, Anna og Ronel. Alle er medlemmer av Rietbron-gruppa, og her sitter de og tester ut hekling med raffia-bast. Denne lille fortellingen skal handle om Elsie. Men også om Brenda, Anna og Ronel – samt de andre Rietbron-englemakerne.
Elsie er den eldste i Rietbron-gruppa, og hun har vært med siden starten i 2007. Alltid positiv, alltid konstruktiv, på en lavmælt måte. Men når først Elsie tar ordet, så hører alle på. Og det er Elsie som alltid har holdt takk-for-nå-tale på vegne av alle når jeg har vært på besøk. For takk-for-nå-tale må man ha. Og det er den mest respekterte i gruppa som skal holde den. Og det er Elsie.
Men de siste gangene har ikke Elsie holdt takk-for-nå-talen.
I februar i fjor var Elsie utsatt for en forferdelig bilulykke. Hun og familien var på vei hjem fra en begravelse. Plutselig veltet mini-bussen de reiste med. Elsie ble hardt skadet, men hun overlevde. Broren hennes døde. Elsie lå i flere uker på sykehus, og kom hjem med et bein som vel aldri blir bra igjen. Det har vært infeksjoner, nye operasjoner, flere infeksjoner – og det er vel egentlig et tidsspørsmål før den ene foten blir amputert. Derfor sitter Elsie nå i rullestol, og når hun går, så bruker hun rullator.
Betalingen for englene er en kollektiv sak i Rietbron. De får en samlet bestilling fra Karoo Angels-kontoret to ganger per måned, som er verdt så og så mye. Og når bestillingen er ferdig, så gir de også beskjed hvor mange som har jobbet med englene, og at betalingen skal deles likt på det antallet. Alle får samme betaling hos Rietbron, det har de selv bestemt. Selv om det, sett utenfra, er litt ulike jobber og ulik vanskelighetsgrad de forskjellige medlemmene gjør. Men hos Rietbron har de altså bestemt at alle skal ha likt, fordi som de selv sier: «Alle bidrar jo til å få englene ferdige, og selv om noen av oss ikke er så gode til å hekle, for eksempel, så kan det jo hende at den som «bare» pakker englene, er like viktig for oss, fordi hun er god til å holde oss andre i godt humør.»
Elsies bilulykke medførte at hun ikke kunne være med å lage engler i lang tid. Men det kom klar beskjed fra Rietbron: Elsie skulle ha samme betaling. Altså, de tjener jo ikke akkurat rått på å lage engler, og hver krone de tjener er så viktig for å få endene til å møtes, sånn noenlunde. Ingen hadde reagert om de hadde sagt: Vi må gjøre jobben for Elsie, og det er jo selvfølgelig trist at hun er skadet nå, men vi trenger disse pengene, og det er rett og rimelig at vi får betalt for jobben som Elsie skulle ha gjort. I stedet sa de: «Vi gjør jobben som Elsie skulle ha gjort, men pengene skal hun få. Hun trenger dem like mye som oss.«
Elsie er nå tilbake i gruppa, og møter på jobb som vanlig. I rullestol. Men hun jobber egentlig ikke så mye, nå heller. Og det skyldes at Elsie er blitt stadig mer dement. Men fortsatt er beskjeden fra Rietbron-gruppa den samme: Elsie skal ha like mye betalt som oss andre.
«Hvorfor?» har jeg spurt forsiktig. «Hun jobber jo mye mindre enn dere andre?» Svaret de gav meg er en av grunnen til at jeg fortsatt synes det er inspirerende, lærerikt og fantastisk å jobbe med Englefabrikken:
«Elsie har alltid vært som en mor for oss. Hun har betydd så mye for oss alle disse årene vi har holdt på. Nå ønsker vi å takke henne for dette. Og det betyr at hun skal behandles som oss andre i gruppa. Hun skal ha samme betaling.«
Man blir jo egentlig helt satt ut.
Her er bilde av Elsie fra mitt besøk nå i februar. Resten av gruppa danser til «I will survive». Og Elsie er med.
Respekt til Elsie! Respekt til Rietbron Handcraft!
den yngste datteren til Siena, lederen for håndverkerne i Rietbron. Her ser du et bilde av den ekte Nikki – og i hånden holder hun den første prototypen av sin navnesøster.
