Jeg slutter ikke å forundre meg over ståltråd-kunstens utvikling opp gjennom de mer enn 25 årene Isandi har eksistert. Noe som startet som enkle replika av barneleker, først og fremst lekebiler, er i dag en kunstform i seg selv.
Og i Isandis univers er det Professor Pedros skulpturelle gjenstander som viser denne transformeringen fra enkelt håndverk til kunst.
Og nå er et nytt kunstverk fra Professors hånd underveis. Det vil si, den første utgaven av kunstverket kom i vår, det var en bestilling fra kunde Hanne, som ønsket seg et rådyr i hagen på Grorud.
Mange av Isandis kunder fikk sett kunstverket på sommermarkedet, og 2 kunder bestilte sporenstreks sin egen rådyr-skulptur. Og nå er 3 stykker underveis – m.a.o – det er et rådyr «til overs» som venter på et hjem, etter eller annet sted i Norge… Det tåler flott å stå ute, året rundt i all slags vær! Og det medfører også at den levende varianten av rådyr holder seg unna tulipaner og andre godsaker som kan friste.
Rådyret er ca 1,2 meter høyt – altså full størrelse. Det har en såkalt «rusty look», dvs at rådyret er rustet litt på forhånd.
Det er rett og slett er utrolig kunstverk!
Du finner det «ledige» eksemplaret i nettbutikken her:
Jeg vet ikke om ‘hagekurv’ er et ekte ord, men det er uansett et ord som beskriver det spesielle med denne kurven: At den kan stå ute i all slags vær, hele året. Samtidig er den svært skulpturell, og utformingen gjør at den liksom løfter seg litt opp fra bordet, eller krakken, eller balkong-gulvet, eller hvor nå enn den står.
Hagekurvene ble presentert på årets sommer-marked, og de ble godt mottatt. Selvfølgelig :). Det er noen få igjen, og de har jeg nå lagt ut i nettbutikken.
Her finner du dem, sammen med 3 antilope-hoder fra Professor.
Det var en gang to lam som reiste fra Sør-Afrika til fjells i Norge. Der trivdes de svært godt, sommer som vinter. Der til fjells var det også andre sauer og lam, og disse gikk og beitet der i området, slik de alltid gjør, fritt og ubekymret. Ekstra godt likte de å gå og beite langs hytteveggene, for ikke å snakke om gleden over å finne en hytteplatting under tak som kunne være et godt skjul når regnet øste ned. For det gjorde det ofte. Disse to lammene fra Sør-Afrika stod på plassen sin og kikket på disse norske slektningene, og ville så gjerne bli kjent med dem. Men, av en eller annen grunn, så ville ikke disse slektningene komme på besøk. Og hun som hadde hentet disse lammene fra Sør-Afrika var egentlig veldig glad, fordi det ble mye mindre jobb med lort og skitt når de norske slektningene holdt seg borte. Dessuten spiste de altfor mange prestekrager og storkenebb, som det hadde tatt så mange år å få til å gro, disse norske utgavene.
Men de to lammene stod jo der aleine gjennom hele året, så hun som hadde bragt dem dit tenkte at det bør jo være en stor sau her også, altså ikke bare lam. Slik at det blir en mer ekte saueflokk. Og derfor reiste det et nytt familiemedlem fra Sør-Afrika til Norge utpå høstparten i år.
Og her er hun.
Foreløpig bor hun i Oslo, men til våren drar hun til fjells. Og det blir veldig spennende å se om sauen blir mer akseptert av de norske sauene når hun har en farge som likner mer på deres….
Det var altså historien om ståltråd-sauen. Som er helt spesiell, både fordi den er altså er et slags fugleskremsel, bare mye penere. Men også fordi den har et utrolig mønster på kroppen. Sauen er laget av Professor Pedro, i hans såkalte «random wire» teknikk. Den går ut på å surre ståltråden på en mer eller mindre tilfeldig måte, rundt et ståltrådskjelett av hva nå enn det ferdige produktet skal være.
Her lages det for eksempel neshorn. Professors glade spurvelurver lages på samme måte – fargen kommer til slutt. En gang i uka leverer Professor inn ulike gjenstander til profesjonell pulverlakkering i Cape Town.
Men altså, tilbake til sauen. Hvordan får de til dette mønsteret, som ser ut som hekling av blonder. Og det viser seg – det er hekling på en måte! På store «masterpieces» som denne sauen, så avslutter de kunstverket med å «sy på» en mengde mindre runde «lapper» rundt hele. Altså de fester et slags lappeteppe utapå «random wire». Og lappeteppet er laget i såkalt «coiling»-teknikk, en mengde jevne sirkler som liksom hekles sammen og kan formes og tilpasses. I ståltråd, altså.
For meg var denne teknikken helt ny. Og så inspirerende å se og lære om. Den vitner om at alle levende håndverkstradisjoner utvikler seg og fornyer seg. Også et håndverk som mange tenker bare er et billig «fattigmannshåndverk» for folk som ikke får andre jobber. Du verden, så feil de tar. Bare be dem ta en tur til Professor og hans team i Chatsworth.
Noen Isandi-produkter ser ut til å aldri miste sin appell…. spurvelurvene fra Professor Pedro er et slikt produkt. Og det er jo ikke så rart – man jo trekke på smilebåndet når man ser disse glade skapningene! Professor lager dem i det han kaller «random wire»-teknikk – først formes et skjelett av fuglen, og så får den form og fylde ved å tvinne ståltråden i ymse retninger. Fargen kommer til slutt – pulverlakkeringen gjøres av et firma i Cape Town. Og det er jo nettopp de uendelige fargemulighetene som gjør at spurvelurvene alltid fornyer seg. Til høstmarkedet kom det en mengde spurvelurver i 14 ulike farger – og nå som det blir mørkt og grått og stusselig utevær, så er det jo virkelig en vitamin-innsprøyting å kunne titte ut på en glad fugleflokk! For altså – Professors spurvelurver tåler allslags vær, og de flyr ikke av gårde – de er virkelig av den trofaste sorten.
Men det er ikke bare gammelt nytt. Fra Mungo er det kommet nyheter og påfyll i 2 omganger i vår, sammen med noen fantastiske massive fat i kiaat-tre, Professor Pedro har laget et par ståltråd-byster, og ikke minst: Han har laget noen fantastiske insekter! De kan klatre på en vegg, de kan pynte opp i en blomsterpotte, de kan ligge på et bord – og de hverken stikker eller klør eller gjør skade på plantene.
Jeg tar også fram div småbord, krakker og annet som passer inn på en sommerlig balkong, smykkekofferten har fått litt påfyll, og så blir det noen rotekasser med ymse.
Ved siden av Isandis varer, så har Kjersti Augland (tidligere Isandi-ansatt), fått ny forsyning av kurver fra Ghana som hun tar med seg hit til hagen.
Professor Pedro er en av Isandis faste leverandører som aldri slutter å imponere. I omtalen av Professor her på nettsida står det blant annet: Det var ikke selve produktene som vekket vår interesse for Professor – ofte lager han det ”alle andre” lager, men han har sin svært personlige signatur med et godt blikk for det skulpturelle.
Dette skrev jeg for nesten 10 år siden, og siden den gang har dette med Professors unike blikk og personlige signatur blitt mer og mer framtredende. Professor kan lage alt – han er en av de få håndverkerne der det holder å sende en liten skisse, eller beskrive en idé – og så forstår han med én gang hva som menes, men uten å miste det helt personlige uttrykket. Professor er derfor blitt en sentral håndverker for Isandi når spesielle produkt-utfordringer skal løses.
Så derfor, da Nobel Fredssenter spurte om Isandi kunne få laget en påfugl, så var Professor den naturlige å kontakte. Han fikk en «product brief», med litt rammer for pris og størrelse – og det tok ikke lang tid før det kom bilde av en prototype:
Den synes Nobel Fredssenter var så fin at de straks ville ha en mini-utgave også. Og det ordnet Professor uten problemer – nytt bilde kom, til stor begeistring. (den er jo kjempesøt, da!!)
Så var spørsmålet: Hva med farger? Professor kjenner etterhvert den norske smaken – det må ikke være for mange farger på én gang, da blir det fort litt vanskelig…. så Professor foreslo to farger – en farge på selve fuglen og deler av halen, og litt gull på de små spiralene. Nytt bilde kom:
Og så kunne Nobel bekrefte sin bestilling – og i noen måneder nå har Professor og hans team jobbet i township’en DuNoon nord for Cape Town, der de bor, med å lage disse spesielle påfuglene til Nobel Fredssenter. Og om noen dager kan de beundres av Oslo-folk og turister som besøker Fredssenteret. Samt på Isandis kundetreff.
Men hvorfor nettopp påfugler? Det handler selvfølgelig om Fredsprisen. Fredspris-vinnerne i 2018 var, som du sikkert husker, den kongolesiske legen Denis Mukwege og IS-overlevende Nadia Murad – for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Nobels Fredssenter har som tradisjon at også Senterets butikk skal reflektere prisvinnerne, og når det gjaldt Denis Mukwege fikk de kjøpt produkter produsert på arbeidsstuene på sykehuset hans. Men når det gjaldt Nadia så var det ikke lett å finne noen relevante produkter. Men så var det dette at Nadia Murad er jesidi, der påfuglen er et svært sentralt symbol – så kanskje en håndlaget påfugl kunne være noe? Og slik kom Isandi inn i bildet – og Professor.
Og kjenner jeg Professor rett, så kommer det om ikke lenge nye versjoner av påfuglen – og neste gang jeg er i Cape Town skal jeg ta en ekstra titt om ikke de andre ståltrådkunstnerne også har begynt å lage påfugler. For slik er det med «gate-håndverket» – ingen har monopol på ideer og produkter. Og i såfall vil jeg smile og tenke at alt startet med Nobels Fredspris i 2018.
Professor Pedro har utviklet en helt særegen teknikk, som han kaller «random wire» – tilfeldig ståltråd, altså. Teknikken går ut på å forme en «klump» med ståltråd til en gitt form. Det er denne teknikken han bruker i dinosaur-serien sin, og nå har han, på Isandis bestilling, laget de to første av en «Dyrene i Afrika»-serie – en elefant og et neshorn. De er ikke mer enn 6 cm høye, og er ment å være små samleobjekter som små og store barn kan leke med!
Her ser du bildet Professor sendte meg av de første dyrene i forrige uke. Fantastisk fine. Og nå skal de bare få på seg litt farge…..
