
God søndagsmorgen!
også dette nyhetsbrevet handler mye om blomster, på et vis…
Jeg starter dette nyhetsbrevet med hva som er nytt i nettbutikken. For resten av brevet er på en måte en slags diktanalyse, og det er jo mange som grøsser bare ved å høre eller å lese ordet «diktanalyse», så derfor tar jeg nettbutikkens nyheter først, så kan «diktanalysen» være for de spesielt interesserte :).
Det er egentlig nokså fort gjort å presentere nyhetene – det handler om fugler og engler.

I Isandi-butikken nå finner du nye og oppdaterte pakker med spurvelurver fra Professor Pedro. Jeg synes at disse fuglene hører ekstra mye sammen med høsten, og særlig disse som er nå i nettbutikken. Det er noe med kombinasjonen av høstfargene, som liksom er litt «uryddige». Det ene bladet får andre farger enn bladet ved siden av, noen vekster er av den dramatiske sorten og liksom stråler, og noen planter har tenkt å blomstre på nytt, mens andre har absolutt begynt å pakke sammen. Og samtidig med alle disse vakre og tildels ubestemmelige fargene kommer denne litt melankolske stillheten.
Og stille er jo også Professors fugler. med sine litt ubestemmelige og uvanlige farger – mange av dem ganske spettet. De tåler alt slags vær og klima, og de lever opp til hva de synger om i sin egen sang, den om Pip Pip Ola, du vet:
Når de andre flyr sin vei, langt av sted, da har du meg.

Her finner du dem i Isandi-butikken. En samling på 5 fugler koster kr. 450,- .
Hils på vakre Kamali!
I forrige nyhetsbrev skrev jeg om stjerneskjerm og nye Karoo-engler. Årets englenyhet er en ny variant av den klassiske og første engelen fra Englefabrikken – den med strikkede flate vinger. Kamali heter nykommeren, og hun har byttet ut vingene i metall-strikk med raffia fra Madagaskar i de vakreste nyanser – og med vakre navn: Blush, Forget Me Not, Soft Grass – og Natural. Her ser du dem i botaniske omgivelser – og selvfølgelig sammen med nettopp stjerneskjermen.

Jeg synes disse Kamali-englene er utrolig vakre – og litt mer lavmælte enn andre medlemmer av englefamilien, kanskje? Ut september selges de med en introduksjonspris – kr. 165,- , og du finner dem her i Isandi-butikken. Og så bare en liten påminnelse om at introduksjonsprisen for årsengelen Mira også gjelder ut september.

Slipsteinsvalsen som går… og går… og går
Husker du Slipsteinsvalsen? Den ganske så mørke visa som Alf Prøysen skrev i 1964. Om blomstene i enga som er så levende og glade og ubekymret. Allting er kveldsro og hvile og fred. Men blomstene vet ingenting om det som skal skje. For i bakgrunnen snurrer slipesteinen, så ljåen kan bli kvesset og skarp, klar til å meie ned enga.
Slipsteinvalsen tolkes ofte som at blomsterenga er menneskene og slipesteinen er symbol på livet. Som går og går og går. Ofte ønsker vi ikke å stoppe slipesteinen – for den spiller jo en vals, ikke sant? En ganske så fin vals også. Så vi danser og nynner med. Men samtidig slipes ljåen. Så mens noen danser til valsen, så blir andre utsatt for ljåen. Mens slipsteinsvalsen fortsetter å gå. Dette er livet.
Kunstig Intelligens – KI – er også som en slipestein som går og går og går. KI er jo ikke noe nytt – før brukte man ordet maskinlæring, og de aller fleste av oss bruker KI på en eller annen måte i løpet av en dag uten at vi tenker over det. Men fordi valsen har skrudd seg opp i et tempo som gjør det vanskelig å danse med, og fordi ljåen som kvesses av slipesteinen er så vanvittig skarp og synlig, så har vi blomstene i enga begynt å engste oss. Samtidig er det veldig mange som fortsatt synes at valsen er en kul melodi, faktisk verdens beste – ever. De elsker super-rask vals.
KA-slipesteinen er her, og den forsvinner ikke. Valsen kommer til å gå og gå. Og selv om noen av de som sveiver på slipesteinen nå mener at valse-tempoet må roes ned, og at noen typer ljåer kanskje ikke bør slipes, så har man jo en snikende mistanke om det disse sveiverne er mest redd for, er at de ikke selv skal få regulere og bestemme tempoet på valsen, og at noen andre skal kunne sveive raskere enn dem.
Jeg er nettopp kommet hjem fra Namibia med blant annet Pendukas løpere med gekko-motiv i kofferten. (veldig fine, altså – og de kommer snart i Isandi-butikken.)

Bord-løperne er trykket og kontur-brodert for hånd. Motiv-sjablongene som brukes er skåret ut for hånd, og selve gekko-motivene er plassert på stoffet ved hjelp av målbånd og blyant. Det sier seg selv: Å lage en gekko-løper på denne måten er arbeids- og tidskrevende, som jo alt håndverk som regel er – og følgelig med veldig lav score på produktivitet.
Det er nettopp produktivitetsargumentet som gjør at nesten alle bedrifter, uavhengig av hva de driver med, nå sveiver i vei på KI-slipesteinen. I India er det blitt en egen jobb-nisje å melde seg til å utføre håndverksoppgaver med et kamera festet på hodet som filmer alle håndbevegelsene. Målet er at roboter skal kunne overta det manuelle håndverksarbeidet. Mye raskere og rimeligere og mye høyere produktivitet. KI-slipsteinsvalsen går og går.
Jeg tror ikke roboter overtar for håndverksproduksjonen på Penduka. Det er tross alt begrenset marked for gekko-løpere. Jeg er mer engstelig for at KI-slipesteinene gjør at vi blir så opptatt av og revet med i valsen – i en blanding av frykt og begeistring – slik at vi glemmer blomsterenga. Og at vi slutter å drømme om den. Og at vi derfor velger bort det som er så genuint menneskelig – det at sanser, hender og hode henger sammen.
Men det kan jo også skje noe annet? Hva om KI-valsen som vi nå hører og leser om daglig, gjør at vi, nærmest som en protest, ikke glemmer og ikke stopper å drømme? Og at vi tviholder enda sterkere på at vi fortsatt er mennesker med sanser, hender og hode? Kanskje det fortsatt blir et marked for gekko-løpere laget på gammeldags og uproduktivt vis?
Sala pila,
Kjersti
PS: Trenger du en liten oppfriskning på hele teksten til Slipsteinsvalsen, så finner du den her.

















































































