isandi

Hjem » nyhetsbrev

Stikkord: nyhetsbrev

  • Nyhetsbrev oktober 2025

    Nyhetsbrev oktober 2025

    God torsdag til deg!

    skrevet mens regnet har en liten pause… og bladene på bildet over er forsvunnet.

    Jeg leste i forrige uke et engasjert innlegg fra en ung namibisk miljøaktivist som gikk i rette med media for at når de skrev om krypskyting og beslag av ulovlige elfenben, pangolin-skjell, neshorn osv, så informerte media – uten unntak – også om pengeverdien av beslaget, som oftest i amerikanske dollar.

    ‘Som om problemet er hva de var verdt – og det attpå til i et illegalt marked, og ikke hva de har betydd og betyr!’ skrev miljøaktivisten.

    ‘Hvis alle pangoliner blir utryddet, så kan man jo selvsagt angi pengeverdien av det som er drept og solgt illegalt, som om det er kokain – men det er jo ikke der tragedien ligger. At naturen taper penger! Vi må snakke mye mer – og egentlig kun om det – hva naturen – og naturens skapninger – betyr,’ avsluttet den unge skribenten.

    Jeg har tenkt mye på dette innlegget. Om verdi i forhold til mening. For innlegget traff en nerve som handler om det som er vanskeligst med å drive Isandi – nemlig balansegangen mellom å selge noe som både har verdi og mening. Og jeg tror mange av dere som leser dette også vil kjenne igjen og bale med den balansegangen på andre områder.

    Nå har det seg slik at jeg driver for tiden med forberedelser til høstmarkedet i november. Og i den forbindelse har jeg åpnet smykkekofferten for første gang på lenge, og denne gangen med den klare ambisjon om å gå grundig til verks. Innholdet i den kofferten er en salig blanding, men med dette med verdi og mening i bakhodet så bestemte jeg meg for å prøve å sortere smykkene etter mening, og ikke etter pris.

    Isandi har egentlig aldri solgt smykker, i hvert fall innbiller jeg meg det – nettopp fordi det der med verdi er så vanskelig når det gjelder smykker. Der er materialet (sølv, gull, diamanter osv) mer verdsatt enn arbeidet bak, og det er jo selve arbeidet Isandi har vært mest fokusert på. Men når jeg nå har kikket ned i fortiden, bokstavelig talt, så ser jeg jo at Isandi har solgt mange smykker. Særlig for sånn +/-15 år siden. Og mange av disse smykkene fortjener litt oppmerksomhet. Altså, ikke fordi de nødvendigvis er så mye verdt, men fordi jeg tror at de kanskje kan bety noe.

    Nå ligger noen av disse vintage-smykkene som fortjener oppmerksomhet i nettbutikken. I første omgang fra 3 ulike leverandører: Beverley Price, Nakara og Beloved Beadwork.

    To Have and To Hold

    Beloved Beadwork sine små konkylier i intrikat perlearbeid er rett og slett spektakulært håndverk. Strukturen og fargene i perlene gjør at man får lyst til å holde dem i hånden, de er liksom så fysiske – og nettopp derfor har de sitt helt spesielle navn: THATH – To Have And To Hold. Og så skifter de uttrykk og farger, avhengig av hvilken vei du holder dem. Jeg trodde ikke det var smykker første gang jeg så dem, men det er altså det også – i tillegg til å være verdens vakreste «objet». Jeg skrev om THATH i sin tid – du leser via lenken nedenfor:

    To Have and To Hold – det vakreste perlesmykket

    Nakaras armbånd

    Noe som man også får lyst til å ta på, er Nakaras skinnarmbånd i sebra-, springbok- og kudu-skinn, laget av skinnrester fra dette legendariske garveriets produksjon. Kvaliteten er fortsatt suveren – selv etter 15 år. Hemmeligheten er, i tillegg til særs bra garving, at alle armbåndene fra Nakara har et tynt skinnfôr bak, som gjør at armbåndet ikke stivner eller brekker opp.

    Beverley Price smykkekunst

    Beverely Prices sine smykker har vært representert i galleri- og museums-utstillinger over hele verden – samt hos lille Isandi :). Du husker dem helt sikkert – rektangulære bilder i ulke størrelser som legges i en ramme av aluminium, og deretter lenket sammen, til armbånd, halskjede og ørepynt.

    Mest kjent er vel Beverleys tolkning av Nelson Mandelas Xhosa-krage, som han brukte under rettsaken mot ham fra apartheidstaten, den såkalte Rivona trial.

    Isandi solgte ikke denne kragen, naturlig nok – men vi fasiliterte en egen kolleksjon for Nobels Fredssenter med ulike fredsprisvinnere, der Mandela selvfølgelig var med i utvalget. Og så solgte Isandi veldig mange smykker fra Beverleys såkalte «Icon Jewelry»-serier. Og det er fra disse seriene det er noen smykker igjen, med motiver som spenner vidt – alt fra kjente husholdningsvaremerker (vi kalte det for «Omo-smykkene» – det ultimate tradwife-tilbehør?) til motiver fra gamle svart-hvitt filmer og forsider fra legendariske The Drum.

    Og som for THATH-smykkene – også Beverleys smykker står solid på egenhånd som kunst, så du kan fint henge dem på veggen også.

    Dersom du sjekker nettbutikken, så ser du at prisene er det diverse butikk-kjeder kaller “elleville”. Jeg tror skinnarmbåndene til og med slår Temu :). Jeg har for det meste tenkt på et tall og delt på to. For poenget er ikke hva de er verdt, men hva de betyr, og ikke minst – kan bety. De er utrolig flotte gjenstander, alle sammen, solid håndverk og kvalitet, og med høy estetisk kvalitet. (også armbåndene fra Nakara har dette «noe» ved seg.) Så derfor er de nå i den lille nettbutikken, for de fortjener noe annet enn å ligge i mørket i smykkekofferten.

    Nettbutikkens smykkekoffert

    Når de andre har dratt sin vei, da har du meg….


    Nok av vintage og bortgjemte skatter i denne omgang. Nå til noe helt nytt. I går landet – endelig – en mengde spurvelurver fra Professor Pedro, og noen av dem har allerede vært ute og sett seg om i hagen. For noen av dem viser seg å være som skapt for høstens farger, uten at det egentlig var planlagt. Saken er at når jeg bestiller fugler hos Professor så sender jeg også en liste med farger – bare navnet – og så er det opp til Professor å tolke. Noen vil nok mene at det ikke er så smart, for da kan det jo risikere å komme mye forskjellig. Men det er nettopp poenget, at det kommer mye forskjellig, og at dette med farge-tolking ikke er så rigid. Man må jo være åpen for overraskelser inne mellom!

    Denne gangen hadde jeg bedt om farger -vel, la oss si det som det er – med noe svevende navn og luftige beskrivelser – nærmest som et Jotun fargekart. (hvordan finner de på disse navnene??) Disse ikke helt “klare” fargene lager Professor ved å blande sammen ulike primærfarger, og så påføre i flere lag. Og resultatet er fugler som både har den og den andre fargen. Noen er for eksempel brune, men har også et hint av rødt i seg, eller orange. Akkurat som høsten, der bladene ikke har kun én farge, og der nyansene i hvert vissent blad er helt unike.

    Det er en spesiell fargepalett, dette – og mens jeg tok bilder i dag, så tenkte jeg – jeg tror jeg selger dem som sett. De 5 fuglene liksom hører sammen!

    Og når alle andre fugler – og farger – har dratt sin vei, langt avsted, da har vi disse! Akkurat som i Kjell Lunds vise.

    Se i nettbutikken


    I bakgrunnen på bildet ser du noen andre som også har landet i hagen… nemlig flere av Professors makeløse rådyr. 2 av dem er allerede solgt, men det er fortsatt et eksemplar som ønsker seg et godt hjem…

    Som om ingenting skjer rundt deg

    Jeg avsluttet forrige kundebrev med dette bildet:

    Bildet er laget av den sørafrikanske kunstneren Penny Siopis, og er et trykk hentet fra hennes kunstfilm «My Lovely Day». (1997). Filmen består av såkalte «hjemmevideoer» tatt av hennes mor på 50- og 60-tallet, altså under apartheidstyret i Sør-Afrika. Det var jo en egen greie det der, sånne hjemmevideoer. Med et 8 mm filmkamera ble familielivet foreviget, både til fest og hverdags. Og det var ofte mor i huset som var fotografen. (Og når videokameraene gjorde sitt inntog litt seinere, så var det vel også egne tv-programmer der folk kunne sende inn sine hjemme-videoer?)

    Som med Beverleys smykker, så er dette bildet litt kornet, som gir deg som tilskuer en følelse av at dette er historie, noe som har vært. Under bildet har kunstneren lagt på følgende tekst «But you play as if nothing is happening around you». Men du leker, som om ingenting skjer noe rundt deg. Jeg har hatt dette bildet i noen år, og for ikke så lenge siden hengte jeg det på et nytt sted, slik at jeg går forbi og ser det hver dag. Jeg har skrevet litt mer om bildet her:

    Som om ingenting skjer rundt deg


    Du hører fra meg igjen – både én og to ganger før markedet 23. og 24. november. Da har jeg fått fotografert alt som kom seilende inn Oslofjorden denne uka. For nå er altså endelig høst- og julevarene på plass!

    Sala pila,

    Kjersti

  • Nyhetsbrev september 2025

    Nyhetsbrev september 2025

    God tirsdag kveld!

    jeg rakk så vidt et nyhetsbrev i september også…

    Jeg begynner med det viktigste:

    Høstmarkedet blir IKKE 19. og 20. oktober, som tidligere annonsert. Det blir derimot et førjulsmarked 23. og 24. november. (samt «Julemarked i siste liten» 14. og 15. desember). Og årsaken til utsettelsen er rett og slett at skipet underveis med Isandi-varer er kraftig forsinket, så jeg tar ikke risikoen på at sendingen kommer for seint. Og så skal jeg være bortreist noen uker i november. Men altså – 23. og 24. november blir det hyggelig marked her i Lille Huseby vei – denne gangen til og med i to etasjer. Med andre ord – det blir en del ting & tang – eller tant & fjas, alt etter som man ser det.

    Mens jeg har ventet på at skipet skal seile inn Oslo-fjorden, så har jeg oppdatert nettbutikken med noen av de nye produktene som kommer, mens andre må vente til de faktisk er her, fordi jeg må ta bilder.

    Til alle dere som har restbestillinger (først og fremst engler), så kommer de dalende i god tid før jeg reiser, og jeg skal sørge for at de lander hos dere mens det fortsatt er oktober.

    Verdens mest praktiske – og dyreste? – handlenett

    Ikke alle de nye produktene som nå er i nettbutikken er kanskje hva du assosierer som typiske Isandi-produkter – men det er altså håndverk så godt som noe: Her er nemlig verdens mest praktiske handlenett, eller Box Tote, som det heter når man skal selge dette som noe trendy. Men grunnen til at det har funnet veien til Isandi er ikke at det er trendy, men det særs praktiske aspektet. Og her snakker jeg med flere års erfaring :).

    Historien er som følger:

    The Joinery er et sørafrikansk livsstilsmerke som egentlig ikke selger produktene sine i butikker, bortsett fra i deres egen nettbutikk. The Joinerys forretningside er å lage reiserelaterte produkter for kjente merkevarer i luksus-segmentet – først og fremst boutique-hoteller og lodger i Afrika. Og hva er det med The Joinerys produkter som er så attraktivt for denne nisjen? Jo, kombinasjonen av 100% resirkulert produkter, laget av lokale råvarer – dvs brukte plastflasker – lokal og etisk bevisst produksjon, samt at produktene utstråler veldig «design». men på en dempet måte. Det er litt sånn «quiet luxury» – det er jo et eget segment, det der – «eco-luxury» kaller The Joinery det selv.

    Men min introduksjon til The Joinerys produkter hadde veldig lite med «quiet luxury» å gjøre – tvert imot, jeg hadde rett og slett behov for et stort, praktisk og holdbart handlenett! Og det fant jeg for noen år siden i en matbutikk i Cape Town, som kjørte en kampanje for gjenbruk og «go green», og som da hadde en spesiell type handlenett til salgs. Ikke av de rimeligste, men veldig annerledes. Jeg så det med en gang: Dette var handlenettet i mitt liv. Nettet var i et filtmateriale som både var fast og mykt på én gang. Og ikke minst: Det hadde en stor, bred bunn.

    Du vet, den typen der du kan sette flasker, melke- og eggekartonger i bunnen, og fylle opp med andre matvarer – og så holder alt seg stabilt på plass, og hverken bærehåndtak eller sømmer ryker. Det tåler vann, fasongen holder seg, og det er ekstremt slitesterkt.

    Etter kort tid hadde jeg 3 slike handlenett, og nå etter 4-5 år er de fortsatt i bruk hver uke – og er stadig like praktiske. Dessuten bruker jeg dem som pakke-bag til alt mulig som man frakter hit og dit, og når de ikke er i bruk, så folder jeg dem flate. i fjor høst var planen å kjøpe inn flere av disse mens jeg var i Cape Town, både til mine egne oppbevaringsbehov – for det kan de også brukes til – og som gaver, for man vil jo at andre også skal få eie verdens beste handlenett! Men de hadde jo for lengst sluttet å selge disse i den lokale matbutikken: “Hadde jeg ikke fått med meg at The Joinery nå befant seg i luksus-segmentet?”

    Hm, tenkte jeg – da må jeg prøve «Isandi-veien» – for det er jo helt sikkert noen Isandi- kunder som også vil sette pris på verdens beste handlenett? Så da tok jeg kontakt med The Joinery og lurte på om Isandi kunne handle direkte fra dem, selv om de egentlig ikke selger til andre butikker? Og det kunne de. Og nå er altså et lite utvalg underveis. Det er ikke det rimeligste handlenettet du kan få tak i, tvert i mot. Det er antakelig det dyreste handlenettet du kommer til å kjøpe. Og bare for å ha nevnt det – handlenettene som nå er i nettbutikken er mer forseggjort og ser mer lekre ut enn de som jeg har. Men de har samme fantastiske kvalitet.

    Du finner noen få eksemplarer i nettbutikken, i to ulike størrelser og farger, samt noen fine oppbevaringsbokser. Og der leser du også mer om filtstoffet FutureFelt som The Joinery har selv utviklet og bruker i alle produktene.

    The Joinery i nettbutikken

    Lizos sebra-lysestake

    Jeg viste i forrige nyhetsbrev bilde av en sebra-lysestake. Den er laget av Lizo – og han har laget flere, som nå er lagt ut i nettbutikken – 18 stykker – og de kommer altså om et par ukers tid seilende inn Oslo-fjorden. Sammen med en elefant :).

    For den drevne Isandi-kunde så kan lysestakene I stil minne om Ardmore – og det er absolutt likheter, men samtidig også mange ulikheter. Den frodige bruken av dyremotiver kjennertegner både Lizos arbeider og Ardmore, selv om de kommer fra ulike kulturer: Lizos figurer har røtter i Xhosa-kultur, mens Ardmore i Zulu-kultur. Den virkelig store forskjellen ligger i at Ardmore alltid har hatt et solid apparat rundt seg, både når det gjelder produktutvikling, salg og markedsføring, og med nok mengder av «gamle penger» som tålmodig har kunnet bygge opp Ardmore til å bli det verdensberømte keramikk-studioet og merkevaren det nå er, med helt unike produkter som når gallerier og kunst-samlinger verden over.

    Lizo har også kjøpesterke kunder som sitt marked, men hans figurer har en helt annen opprinnelse – de stammer fra en synergi som oppstod for mange år siden mellom landsbyene Hogsback og eHala.

    Kort fortalt: Hogsback ligger på toppen av Amatole-fjellene i Eastern Cape. Du snirkler deg oppover det frodige fjellpartiet, og så kommer du til en liten landsby som gir deg umiddelbare assosiasjoner til engelske små landsbyer og cottage gardens. Se for deg bugnende rosebusker og rhododendron, bekker og fossefall og pittoreske gamle hus overgrodd av villvin. Ved bunnen av Amataloe-fjellene, der veien til Hogsback starter, ligger en annen landsby – eHala. Der er det ikke frodige engelske hager som er første-inntrykket, for å si det sånn. Under apartheid var lille Hogsback del av det «ekte» Sør-Afrika, mens landsbyene nede på sletta var bantustans, områder for «de innfødte». Oppe i Hogsback bodde det kun hvite, nede på sletta bodde det kun svarte. I Hogsback var det penger, i eHala var det arbeidskraft som Hogsback kunne benytte seg av.

    I eHala var det også en annen ting, nemlig en spesiell leire som finnes ved foten av Amatole-fjellene. Og det er denne leira som skapte kunstnere og kunstverk med røtter i Xhosa-kulturen. Markedet for produktene var de velstående turistene som besøkte Hogsback. Så når arbeidskraften fra om morgenen dro opp til Hogsback, så hadde de med seg et utvalg av figurer og gjenstander laget av denne leira, og så skapte de seg et slags marked der, som gav hardt tiltrengte ekstra inntekter.

    Turistene tok – og fortsatt tar – vel imot figurene, for alle med et litt trenet øye så at dette var noe annet enn vanlige «curios», dette var ganske unike gjenstander, rett og slett. Såpass at det er forsket på både symbiosen mellom Hogsback og eHala, og ikke minst hvilke figurer som ble og blir laget av leiren.

    Lizo forlot eHala for mange år siden, og i dag bor og jobber han i Gugulethu-township’en utafor Cape Town. Og nå har hans uvanlige sebra-lysestaker nådd Norge. Og så kan man jo bare fundere på hva som kunne ha vært markedet for disse leireproduktene, dersom de også hadde hatt et apparat og ressurser som Ardmore i ryggen.

    Lizo Nqosino med en av sine skulpturer

    Ingen av Lizos sebra-lysestaker er helt like, så for deg som forhåndsbestiller i nettbutikken, så tar jeg bilder når de kommer, og så kan du plukke ut den/de du liker best.

    Du hører fra meg igjen om ikke så mange ukene, og da det det handle om blant annet dette bildet:

    I mellomtiden ønsker jeg deg gode oktober-dager – og igjen, til dere med forhåndsbestillinger av engler og den slags – alt blir sendt/levert i løpet av oktober. Og 23. og 24. november er det altså marked.

    Sala Pila.

    Kjersti

  • Nyhetsbrev august 2025

    Nyhetsbrev august 2025

    God søndag!


    skrevet på augusts siste morgen, med høst i lufta…

    Når noen spør meg om hva jeg driver med, så hender det at jeg svarer: «tant og fjas i Afrika». Særlig dersom spørsmålsstilleren kan mistenkes for å være av den seriøse typen, og kanskje selv jobber med bistand, næringsliv eller andre viktige ting i Afrika.

    Med tant og fjas så mener jeg ikke at Isandi ikke er bra, eller ikke holder mål, eller noe i den duren. Men jeg er litt lei av at når det dreier seg om det å være opptatt av Afrika, så er alt så alvorlig og fullt av problemer og huff og huff, og dessuten så viser det seg – ikke overraskende – at samtalepartneren driver selv med, eller vet om noen eller noe, som gjør noe skikkelig bra, altså. Til Afrikas beste. Så tant og fjas-svaret er et forsøk på å være litt avvæpnede. Ta det hele ned noen hakk, liksom. Og ikke bli fristet til å begynne å legge ut om hvor superviktig det som jeg driver med er. For det er jo ikke superviktig. Afrika klarer seg fint uten Isandi, for å si det sånn.

    Ikke sånn å forstå at jeg selv alltid har motstått fristelsen til å få Isandi til framstå som særs viktig. Langt derifra. Jeg har inderlig ment det også, og har hatt det som drivkraft. Jeg ble minnet om dette da jeg ble tvunget til å lage ny Isandi-nettside nå i sommer. Kort fortalt: Det er noe som heter PHP – et programmeringsspråk som er en slags tolk og tilrettelegger for at f.eks nettbutikker kan eksistere – og PHP’en som den gamle nettsida var bygget på, kunne ikke brukes mer. Det var skikkelig nedtur, for å si det rett ut. Den gamle nettsida laget jeg i 2012, og kunnskapen jeg da skaffet meg om nettsidelaging er nå særs utdatert. Jeg hadde – og har fortsatt!!! – overhodet ikke noe behov for å lage flere nettsider. I 2012 var det gøy, nå ble det panikk-modus.

    Men jeg måtte altså bare ta meg sammen og lære meg nok til at jeg kunne lage en ny nettside.

    Den er nå ganske komprimert, og det har absolutt sine årsaker. I prosessen med å lage den nye nettsida gikk jeg gjennom hva som fantes på den opprinnelige nettsida. Og det var ikke småtteri. Over 80 ulike sider man kunne klikke seg inn på, i tillegg til nyhetsinnleggene. Mange av disse sidene handlet om alle leverandørene opp gjennom årene. Men påfallende mange av de resterende sidene var av den alvorlige typen. De aller fleste av dem stammet fra den tida Isandi definerte seg om en del av bistandsmiljøet, og måtte forsvare mye og mangt sånn at det hele skulle holde mål og framstå seriøst. Lite tant og fjas å spore, for å si det sånn.

    Om drivkraft

    I disse skriveriene står det blant annet:

    Isandis mål er at småskalaprodusenter skal få ta del i den globale verdenshandelen.

    Isandis visjon er å bidra til fattigdomsbekjempelse gjennom handel og å endre nordmenns syn på Afrika i en positiv retning.

    Det er jo både riktig og viktig det som sies der. Og jeg har ikke tenkt å endre hverken mål eller visjon. Men når man ser på verden nå seint i august 2025, så oppleves jo kartet som litt i utakt med terrenget, for å si det forsiktig. Mulig det alltid har gjort det, egentlig. Men det som føles nytt nå, er opplevelsen av at ting reverseres – både den globale verdenshandelen, fattigdomsbekjempelsen og vårt syn på «de andre». Da blir man litt matt av sånne skriverier som jeg har drevet med. Og for min del også lei meg.

    Jeg har tatt vekk nesten alle de 83 sidene på isandis nye nettside. Men så har jeg lagt til en ny. For mens jeg satt der og strevde med nettsidelaging i juli-varmen, så måtte jeg jo tenke gjennom: Hvorfor driver jeg fortsatt med Isandi? Hva er drivkraften nå?

    Som sagt, Afrika som sådant klarer seg jo fint uten.

    Svaret på mitt «hvorfor» er egentlig ganske kort: Gleden, fascinasjonen og begeistringen over det mellom-menneskelige fellesskapet som håndverk skaper.

    Du leser det her:

    Noen linjer om mål og mening

    Tid for litt englekjøp

    Den nye nettsida har også betydd at nettbutikken er frisket opp en smule. Og ikke minst har jeg fått oppdatert nettbutikkens utvalg av Karoo-engler. Der har det vært temmelig utsolgt siden mai, og det skyldes at butikken hos Nobels Fredssenter, som i mange år har solgt englene, melder om rekordsalg nå i sommer. Det er jo fantastisk hyggelig for Englefabrikken! Men nå er engler igjen på lager, og flere er underveis.

    Og da benytter jeg sjansen til å anbefale litt englekjøp nå på seinsommeren – for nå er årets nykommere, årsengelen Elsa og helt nye versjoner av Estalien, på plass.

    Elsa er oppkalt etter Elsie, «klippen» blant Rietbron-håndverkere gjennom alle år. Elsie døde i januar i år, og tomrommet etter henne er stort. Elsie var rett og slett et godt menneske med en enorm integritet. Jeg skrev for noen år siden en hyllest til henne – og de andre Rietbron-håndverkerne – og den kan du lese her:

    Respekt!

    Og her har du Elsa:

    Estalien-englene er en veldig sjarmerende gjeng – som altså er de eneste englene som også kan stå, m.a.o – egnet som bordpynt! Her er lenke til dem:

    Estalien-englene

    Og – mens jeg husker det: Både Elsa og Estalien har en særs god introduksjonspris i nettbutikken fram til 15. september.

    Høstens Isandi-varer er underveis.

    Englene har altså kommet flyvende, mens andre Isandi-varer velger sjøveien. Fra Cape Town seiler etter planen et skip lastet med Isandi-varer i neste uke, som skal rekke fram til høstmarkedet. Dato blir søndag 19. og mandag 20. oktober – mer info kommer selvfølgelig.

    Og hva er i skipslasten? Jeg skal ikke røpe så mye her og nå – men her ser du en som har dratt i forveien, og som i skrivende stund får all oppmerksomhet fra en nysgjerrig reinsdyrflokk.

    Sebralysestake i keramikk, altså – laget av en keramiker som heter Lizo. Utrolig flott, vakker og morsom – og akkurat passe absurd, synes jeg.

    Tant og fjas fra Afrika, vil andre si.

    Ja, nettopp.

    Jeg ønsker deg en god september-høst – og ikke minst, godt valg!

    Du hører fra meg igjen når vi skriver oktober, hvis ikke før.

    Sala pila.

    Kjersti

  • Nyhetsbrev juli 2025

    Nyhetsbrev juli 2025

    Hei på en juli-torsdag!


    skrevet i et skyggefullt hjørne i hagen

    Sommer er for meg «hjemmetid», med mange Isandi-relaterte gjøremål. Det må nemlig ryddes og ordnes – og ikke minst, planlegges.

    For selv om Isandi er en særs liten nisje-butikk som holder fysisk åpent bare noen få dager i året, så tar jeg ikke lett på hva som tilbys av ting & tang. For det skylder jeg Isandis kunder: At det brukes tid på å finne gjenstander som holder høy kvalitet, som er passe rare, morsomme, nyttige og vakre – altså, det jeg tenker at Isandis kunder vil sette pris på. Så dette driver jeg med nå i juli – rydder og ordner og planlegger. Det er faktisk ganske inspirerende, til og med ryddingen. Når det bare ikke er for varmt.

    Resultatet av sommersyslene kommer i oktober – men noen resultater er mer håndgripelige her og nå: I nettbutikken har jeg ryddet litt, og mer rydding kommer – så nå finner du mer Mungo på salg (først og fremst de største badehåndklærne, som tar litt for stor plass på det knøttlille Isandi-lageret), og – ikke minst – det som ikke ble solgt av Professors kurver på Isandi-markedet i juni. (til dere som kom: Det var så umåtelig hyggelig å se dere alle!!) Professor-kurvene er rett og slett utrolige praktiske for utendørsbruk. De samler nemlig ikke regnvann i bunnen, og kan derfor stå ute. Alltid! Og så er de veldig fine, da…

    Namibia kaller!


    Så langt de sommerlige hjemmesyslene – nå skal det handle det motsatte: Om reising!

    fra Namib-ørkenen – bilde tatt av Erik på Isandi-turen

    Rundt juletider og et godt stykke ut på nyåret brukte jeg en del tid på å hjelpe NRK med planleggingen av 11. sesong av Team Bachstad – du vet, serien der Rune Gokstad og Øystein Bache reiser rundt i ymse farkoster og besøker ymse land. Nå var det sørlige Afrika som stod for tur, og som konsul for Namibia i Norge var jeg for NRK antakelig en naturlig person å kontakte for råd og tips. Og det ble et morsomt samarbeid, for Namibia er et land som er midt i blinken for nysgjerrige typer som Team Bachstad. Det er spektakulært vakkert på en overveldende måte, det er masse av historier, både noen veldig opplagte og de mer uventede, og ikke minst, det er masse med flotte folk.

    Nordmenn og Namibia er som regel en veldig god match, jeg tror det har noe med at begge land vet hva det vil si å være et lite land, sånn befolkningsmessig, men samtidig være et stort land arealmessig. Med andre ord – det er mye natur og ikke all den naturen kan bosettes av mennesker. Og dernest så vet både namibiere og nordmenn at vi ikke er verdens navle, vi er liksom ikke nasjoner som setter agendaen for hva resten av verden er opptatt av. Og i den grad resten av verden gir fokus til landet, så handler det nesten alltid om noe annet enn landet selv. Stormaktspolitikk, for eksempel. Og så har begge land naboer som vi automatisk sammenlikner oss med. Namibia har jo sin store nabo i sør – Sør-Afrika – og hele verden kjenner til Sør-Afrika. Men for bare litt over 30 år siden styrte apartheidregimet også Namibia, fortsatt den dag i dag er sørafrikansk næringsliv dominerende i nesten alle sektorer i Namibia, og den namibiske valutaen – NAD – er direkte knyttet til den sørafrikanske ZAR. Og selv om mange vil si at her i Norge er vi for lengst forbi stadiet med mindreverdighetskomplekser overfor svenskene. så skjønner vi i alle fall følelsen av at storebror er kulere.

    Team Bachstad reiste i slutten av januar på en 7 ukers tur – og nå er serien lansert. Forrige fredag ble de 2 første episodene lagt ut i NRKs nettspiller. De episodene handler utelukkende om Namibia, og også de neste 2 episodene vil være fra Namibia. Totalt er det 10 episoder, som dekker landene Namibia, Botswana, Zimbabwe, Zambia, Eswatini og Sør-Afrika – så at Namibia får så mye plass, er jeg umåtelig fornøyd med! Nå er det jo overhodet ikke sånn at NRK trenger at jeg skriver om serien for at den skal bli sett, men Namibia er så nært knyttet til Isandi at jeg synes det er verdt å nevne. (og så har jeg allerede tatt kontakt med NRK for å si at det heter Katutura og ikke Katatura… :))

    Her er lenke til Team Bachstad

    Og så en annen Namibia-reise…

    Men det er ikke bare Team Bachstad som har vært på reise i Namibia. Det har også en liten gruppe med Isandi-kunder. Som du kanskje husker, så inviterte jeg til Isandi-tur i fjor høst – og like etter påske var vi 7 stykker – Svein Olav, Nina, Sigurd, Kjersti x 2, Kyrre og Erik – på tur i den sørlige delen av Namibia og ørkenlandskapene langs kysten. Akkurat passe antall til å kjøre i én bil, og sånn sett oppleve ting og tang i fellesskap. Veldig fin tur, altså! Med besøk på den norske hvalfangststasjonen i Stormvogelbucht, overnatting under stjernehimmelen i Namib-ørkenen og besøk hos et suppekjøkken for barn i Katutura, drevet av en gjeng dedikerte studenter, som noen av høydepunktene. Nedenfor ser du noen bilder fra turen, tatt av Svein Olav.

    Namib-ørkenen rommer så masse – fugleliv, villhester – og spor fra hval. Og som alltid – den spektakulære naturen med farger du ikke helt tror kan være ekte….

    På suppekjøkken-besøk for små barn i bydelen Havana i Katutura. Suppekjøkkenet drives av studenter – her er Tuka, som du også treffer i Team Bachstad, og Natasha, som er sjefen for det hele. Og lurer du på hva stolene på rad og rekke brukes til? Før det serveres mat, så er det ulike sangleker og aktiviteter for barna, og her er det stol-lek på gang!

    Her jeg driver med mine hjemlige sysler, så drømmer jeg meg tilbake til Namibias ufattelige vakre landskap og natur og alle de flotte menneskene – og tenker at det er fullt mulig at det blir en ny Namibia-tur i regi av Isandi om noen år – kanskje til de nordlige delene av landet?

    Solnedgang i Namib, før stjernene kommer til syne. Bare en liten måne lyser. Bilde tatt av Erik på Isandi-turen.

    Professors rådyr har kommet hjem


    Og så er det noen andre som også har reist langt.

    Du husker rådyret som Professor hadde laget spesielt til kunde Hanne? Nå er rådyret på plass i hagen hos Hanne – og visstnok har andre levende utgaver av rådyr holdt seg unna så langt…. Her ser du det – endelig hjemme i Groruddalen!

    Jeg ønsker deg en god sommer videre, enten du som meg driver med hjemmesysler eller er på reisefot. Du hører fra meg igjen når det nærmer seg september, tenker jeg.

    Sala pila,

    Kjersti

    PS: Det er en stund siden jeg har forklart hva sala pila betyr – det er setswana, et av de namibiske språkene, og betyr noe sånt som “vi sees igjen en av de disse gode dagene”. Det er litt håp i en sånn hilsen.

  • Nyhetsbrev juni 2025

    Nyhetsbrev juni 2025

    God søndag!

    Det var jo sånn at det egentlig ikke skulle være noen flere Isandi sommermarkeder. I fjor var det siste. Men, nå blir det et lite sommermarked allikevel, nærmere bestemt:

    søndag 15. juni og mandag 16. juni

    Og alt skyldes noen blikktallerkner og noen kurver. Samt at noen av dere har bestilt Mungo og den slags, og at det er kommet litt nytt inn som er veldig fint, og at det er alltid hyggelig å treffe Isandi-venner!

    Men altså, det var først og fremst noen blikktallerkner og noen kurver som gjorde at jeg ombestemte meg.

    Når håndverk blir til kunst

    For å gjøre en lang historie kort:

    Tintsaba i Eswatini lager produkter i fin sisal – først og fremst kurver, som er kjent over hele håndverks-verdenen på grunn av kvaliteten og fargene. Men i vinter gjorde den lille håndverksbedriften en bemerkelsesverdig entré i kunst-auksjonenes verden.

    Dette er hva som ble auksjonert:

    Og hva var disse kunstobjektene? Jo, 3 gamle, rustne blikktallerkener sammen med nytolkninger av disse, i form av en sisalkurv. Og disse kunstobjektene ble solgt for langt, langt over verdifastsettelsen, som i utgangspunktet ikke var veldig lav. Det ene objektet gikk faktisk for 10 ganger så mye. Det er veldig uvanlig, for å si det forsiktig.

    Jeg har skrevet om dette uvanlige her:

    En historie om en blikktallerken og en kurv

    Og det som også er oppsiktsvekkende er at nå er 6 Epreuves d’Artiste –  «prøvetrykk» – av disse kurv-tolkningene kommet til Isandi. Intet mindre. Og det tenkte jeg er vel verdt et bittelite sommermarked.  De 6 «prøve-kurvene» kan både beundres og studeres – sammen med noen ensfargede varianter –  på sommermarkedet. Jeg legger dem også ut i nettbutikken noen dager før markedet – og prisene blir langt fra avskrekkende.

    Mer fint håndverk…

    Til sommermarkedet er det også kommet påfyll av Mungo, og nettbutikken er nå oppdatert. Der vil du se at det er noe Mungo som har 30% rabatt – det er typisk sånne ting som det er én igjen av, og som jeg ikke kommer til å bestille inn igjen med det første.

    Og så er det kommet spektakulære kurver til helårs utendørsbruk fra Professor, og flotte ting fra Ngwenya – glassblåseriet i Eswatini. Men mer om alt dette i neste kundebrev. For nå skal det handle om elefanter.

    Om elefanter og bibliotek

    Jeg følger en sørafrikansk journalist som skriver om klima og miljø. Don Pinnock heter han. I et afrikansk perspektiv handler klima og miljø ofte om naturforvaltning, selvfølgelig. Om dyrene i Afrika. Denne uka hadde Pinnock en artikkel om elefanter: When the elders fall silent — how the loss of elephant matriarchs fractures a society.

    foto av Don Pinnock, hentet fra artikkelen

    Forskere har sett på hvorfor det er en økning i konfrontasjoner mellom elefanter og mennesker, hvorfor det er flere uventede dødsfall blant elefanter, hvorfor det er mer aggressivitet blant mange elefanter – med andre ord: Hvorfor elefanter ser ut til å være mer utsatt enn før. Og svaret forskerne har kommet fram til, er at det er fordi flere voksne hunn-elefanter blir drept. Som du vet, elefanter opptrer i flokk, og det er matriarkalske samfunn. Altså, det er en hunn-elefant som er sjefen for alle. Og det er hunn-elefanten som sitter på kritisk kunnskap som må overføres til de neste generasjoner for at de skal overleve. Det er disse matriarkene som kjenner migrasjonsrutene, som vet hvor vannhullene er, som vet hva som må tolkes som farer og hvordan man møter dem. Eller, som det står i artikkelen: De gamle hunn-elefantene er flokkens bibilotek.

    Hittil har naturforvaltning av elefant-flokker stort sett handlet om å holde det totale antallet under kontroll, forebygge konsekvensene av klimaendringer, samt å hindre krypskyting. Dessverre er krypskyting en industri i stadig vekst – det finnes alltid folk som er villig til å betale hva som helst for å få et kjempestort elfenben. Og de største støttennene har selvfølgelig de gamle elefantene. Og når det gjelder beskatning av bestanden, så har man vektlagt hvem av elefantene som er friske og hvem som virker syke. Og de sykeste blir tatt ut først. Og for å bøte på klimaendringene, så har man flyttet elefantene til nye områder, uten å vektlegge tyngst hvem av elefantene man flytter.

    Og resultatet av dette er at det i noen nasjonalparker nå er en kritisk lav andel av eldre hunn-elefanter, og det truer hele øko-systemet elefantene er en del av. For bibliotekene er borte. For å kunne endre på dette, så sier forskningen som artikkelen refererer til at elefant-forvaltningen må begynne å inkludere kulturelle aspekter. All naturforvaltning må anerkjenne at elefanter – og andre dyr – har komplekse kulturer, der overføringen av kunnskap ikke kun skjer genetisk, men også sosialt. Den skrøpelige eldre elefanten må kanskje få leve, fordi hun besitter essensiell kunnskap for hele flokken. Det finnes med andre ord premisser for elefant-flokkenes overlevelse som ikke kan forklares og løses kun rasjonelt.

    foto Don Pinnock

    Jeg leste denne artikkelen mens jeg samtidig skrev innlegget om blikktallerkner, om hvordan disse gjenstandene resonnerer også i vår norske kultur. Som forberedelser til innlegget gjorde jeg nettsøk på blikk-gjenstander i Norge og deres historie. Jeg vet ikke om det er slik i din nettleser, men i min er det nå sånn at når jeg gjør et nettsøk på et emne, så kommer et AI-generert form for svar og oppsummering opp øverst, uten at jeg har bedt om det.

    Nå søkte jeg følgende ord: blikktallerken historikk. Og da stod det øverst på søke-siden:

    Kunstig intelligens kan ikke gi et overblikk for dette søket.

    Nemlig.

    Og det er jo nettopp dette artikkelen om elefantene forteller oss. At kilden til kunnskap om det å skulle klare å manøvrere som menneske ikke kun kan komme fra hva som gjelder her og nå, fra hva som er rasjonelt og tidsbesparende. AI kan ikke fjerne de grunnleggende – og mange ganger vanskelige – utfordringene med å være menneske. Vi trenger våre bibliotek, både konkret og i overført betydning. Kilden til kunnskap om å være menneske er ikke kun et nettsøk eller en AI-bot unna. Det er vel derfor at håndverkstradisjoner fortsatt appellerer til oss moderne mennesker, fordi vi aner, ofte ubevisst, nettopp dette.  Og det er vel noe av grunnen til at en blikktallerken og en kurv kan selges som høyt skattet kunst.

    Nå går jeg ut og luker litt i juni-regnet – og så hører du fra meg igjen like før sommermarkedet.

    Fram til da – lev vel – og som min sørafrikanske venn Erika ville ha sagt: Be good.

    Kjersti

  • Nyhetsbrev april 2025

    Nyhetsbrev april 2025

    God søndag kveld!
    jada, det blir et langt kundebrev, dette også…

    Jeg fikk en sms fra sønn Nils: «Hei, mor! Har du hørt om MCS?» Denne sms’en sendte han etter å ha lest mitt forrige kundebrev, det som handlet om NPC – Non Playable Characters – om Musks og Trumps syn på verden og oss ikke-viktige personer, som om vi er personer uten vilje. Som om vi deltar i et dataspill, som jo særlig Musk er veldig opptatt av.

    Nei, jeg hadde ikke hørt om MCS.

    «Det står for Main Character Syndrome». I likhet med NPC er MCS også et stort tema i spillverden.»

    Som du sikkert vet, i et dataspill er det ofte flere spillere. De som deltar i spillene vet at det er noen uskrevne regler for hvordan man oppfører seg, hva som er innafor eller ikke, hvor mye plass man kan ta slik at spillet kan være interessant og utfordrende for flere enn en selv. For hvis man ikke følger disse reglene, så blir det jo ikke noe morsomt å spille, for folk mister interessen. Men innimellom dukker det opp spillere som lider av MCS – ekstremt selvopptatte, og som bryter alle regler og kjører på med sitt. MCS-folk er ikke veldig populære, for å si det sånn.

    “Aha”, svarte jeg. “Hovedperson-syndrom. Snakker vi her om en variant av den fryktede bursdagssyken?”

    «Ja, haha – nettopp – bursdagssyken!»

    Bursdagssyken

    Lurer du på hva bursdagssyken er? Jo, bursdagssyken beskriver en spesiell oppførsel hos barn, som vi alle nikker gjenkjennende til: Et barn har bursdag, og det skal være barneselskap, og bursdagsbarnet vet at det er i sentrum, det vanker mange gaver og barnet får bestemme, og alle vil liksom være ekstra greie mot bursdagbarnet og gi det maks oppmerksomhet. Barnet har jo bursdag!!! Og alt dette på en gang gjør at barnet – i stedet for å være glad og fornøyd og takknemlig – oppfører seg tvert imot som en liten tyrann. Gavene blir pakket opp i rasende fart uten så mye som å kikke på dem – mer, mer, neste, neste. INGEN andre får så mye som ta på gavene. Bursdagsbarnet bestemmer hva man skal leke, og bestemmer hvem som får være innafor og utafor i leken, og så plutselig er leken over, for det var ikke noe gøy lenger, og nå vil barnet leke noe annet, og så vil det plutselig spise sjokoladekake og pølse samtidig, men uten å slippe taket i gavene, og noen av gavene har bursdagsbarnet rett og slett satt seg oppå, for å være sikker på at ingen andre tar dem, mens det roper til gjestene hva som er lov og hva som ikke er lov, og det er skikkelig kaos med innpakningspapir og pakkebånd overalt. Og alt skjer i et forrykende tempo og bursdagsbarnet snurrer rundt og rundt og opp og ned og er overalt samtidig. Og det er ikke noe vakkert syn, og voksne til stede prøver både å dempe det hele, og forsikrer de lett fortvilte foreldrene at dette er helt vanlig og helt normalt, og alle må jo forstå bursdagsbarnets behov for å utfolde seg litt. Det har jo tross alt bursdag!

    MCS er altså spillverdenens svar på bursdagssyken. Og Trump og hans kumpaner er ekstremt rammet av bursdagssyken. Med den store forskjell at mens vanlig bursdagssyke går over, så ser Trump og Musk og co ut til å lide av kronisk ekstrem bursdagssyke. Og ikke nok med det, resten av verden må delta i dette bursdagsselskapet, og de finner på stadig nye leker vi må være med på. Og så ombestemmer de seg litt, og vil leke noe annet i stedet. Noen har tatt på seg voksenrollen og sagt at dette helt sikkert går over, og bare vent litt, så blir dette bursdagsselskapet veldig morsomt for alle. Men altså, såpass mye er klart: Er du tvunget i bursdagsselskap mot din vilje, så er du der mot din vilje. Så enkelt er det.

    Deres nyeste lek er jo disse tolltariffene. Reglene for tariff-leken er ganske vanskelig å forstå, så det er ingen av gjestene som kunne liksom øve seg litt på forhånd. Og sjefs-bursdagsbarnet hadde også noe som ingen av gjestene fikk ha med seg – nemlig en kjempestor plansje med mange navn og tall, og den vil han at alle skal se på.

    Om å mobbe den minste gjesten i bursdagsselskapet

    Lesotho er et lite land, kun 30,000 km2. Landet ligger høyt, omkranset av Sør-Afrika på alle kanter. Lesotho har kallenavn «The Kingdom in the Sky» – laveste punkt i landet er 1,400 mho – høyeste er 3,482 meter. Det er et utrolig vakkert land. Og det er et fattig land. Lesothos BNP er kun på ca 22 milliarder kroner (Norges BNP er 250 ganger så stort), gjennomsnittsinntekt per innbygger er litt i underkant av kr 10,000 per år, og det er bare 2,3 millioner mennesker som bor der. Og dette landet har Trump-regjeringen altså gitt den høyeste tollsatsen av alle land – hele 50%. Og hvorfor det? Jo, fordi dette fattige lille landet uten særlig mange folk kjøper ikke så mye fra USA.

    Men Lesotho eksporterer mye til USA. Og hva eksporterer de? Diamanter og jeans – Levis, blant annet. I 2000 startet USA med et program – AGOA (African Growth and Opportunities Act) – som i korthet går ut på at afrikanske land ble oppmuntret til å eksportere tollfritt til USA produkter som var ønsket i USA. I Lesotho ble det satt i gang med tekstilproduksjon , der ideen var at landet skulle produsere denim og sy jeans, som altså så skulle eksporteres tollfritt til USA. Dette for å bidra til arbeidsplasser i et fattig land med enorm arbeidsløshet, samtidig som USA kunne importere rimelige produkter til seg selv. En slags vinn-vinn. (Men bare for å ha det klart: Månedslønna for tekstilarbeiderne er sånn ca. kr 1,200 – som ikke er fryktelig lite i fattige Lesotho – som kjent, litt penger er bedre enn ingen penger. Men de er altså på langt nær godt betalt.) Lesotho-programmet og AGOA er vel sett på som rimelig vellykka. Men med konsekvens at et lite land som Lesotho – og andre afrikanske land – har blitt helt avhengig av eksporten til USA gjennom AGOA. 75% av alt som produseres i tekstilfabrikkene i Lesotho eksporteres til USA. Men med innføringen av 50% toll, så kommer den tekstilproduksjonen til å ta slutt. Over natta. Omtrent på samme måte som all støtte gjennom USAID til Lesotho, blant annet til hiv/aids og TB-programmene, tok slutt over natta.

    Det føles jo nesten som en liten evighet siden Trump lekte «bistand-er-dumt-leken» i bursdagsselskapet. Men det var i februar og mars – husker du? Da også fikk Lesotho gjennomgå. Under hans tale til Kongressen brukte han et tidligere USAid-prosjekt for LGBTQ-rettigheter i Lesotho som eksempel på håpløse og latterlige prosjekter, som var helt bortkastede penger. Og så la han til: “A country which nobody has ever heard of,” mens de republikanske kongressmedlemmene lo.

    Det er jo rein og skjær mobbing. Og en ekstrem variant av hovedperson-syndromet, MCS.

    Så, hva skal vi gjøre, vi som IKKE har lyst til å være i dette bursdagsselskapet?

    Folk som bor i Lesotho, for eksempel – og vi som bor i Norge.

    Påskeaften

    Det nærmer seg påske, og uavhengig om du tror på påskens kristne budskap eller ei, så regner jeg med at du kjenner til selve påskefortellingen. Hendelsesforløpet i påskeuka er detaljert beskrevet i Bibelen i ulike versjoner og tilegnes ulike ukedager. Og det er en dramatisk fortelling, som rommer alt menneskelig: – glede, hyllest, fellesskap, samvær, svik, løgner, smerte, ensomhet, hat, mobbing, utenforskap, griskhet, vold, kjærlighet, fortvilelse, håp. Og fortellingen handler om det vi mennesker har alltid hatt et plunderte forhold til: Penger, natur og andre levende skapninger.

    Men det er én dag det ikke fortelles mye om. Det er dagen mellom Langfredag og 1. påskedag – lørdagen, den som vi i Norge kaller påskeaften.

    Jeg har ofte tenkt at påskeaften må ha vært den verste dagen for dem som hadde mistet alt. Han de hadde satset alt på, hadde dagen før blitt drept, dømt som en kriminell og hengt opp til spott og spe for alle som kunne se. Og det var mange som var møtt fram for å se og delta i hyllesten av drapet. Flertallet, faktisk. Den dagen, altså Langfredag, var grusom for dem som hadde satset livet sitt på den mannen som nå var drept. Men det må ha vært enda verre på lørdagen. Da alle andre hadde nok en vanlig dag, for dem hadde livet gått videre og de hadde andre ting å være opptatt av. Og ikke skjedde det noe, heller, den lørdagen. Nada. Det må ha vært en dag med null håp – for hva som skjedde dagen etterpå og seinere, visste de jo ingenting om den lørdagen.

    Hva gjør man når alt ser beksvart ut? Hva gjør folka i Lesotho som høyst sannsynlig mister jobben fordi de må være med i bursdagsselskapet til folk med ekstrem MCS-diagnose?

    Jeg vet ikke.

    Men jeg vet at man i hvertfall ikke må stoppe å gjøre det som gir glede. Enten alene, eller sammen med andre. Som en klok journalist skrev i vinter: Ta vare på hobbyen din. Du kommer til å trenge den.

    Leonard Cohen gav oss strofen om at “there’s a crack in everything, that’s how the light gets in”.

    Og han gav oss også denne strofen:

    “The party's over
    But I've landed on my feet
    I'll be standing on this corner
    Where there used to be a street”

    The party’s over – alle bursdagsselskap tar slutt. Det vet vi jo, vi som har levd en stund.

    Så derfor: God påske!

    Du hører fra meg når det går mot slutten av mai måned, tenker jeg.

    Sala pila – og husk at såkorna rundt oss ikke skal kvernes.

    Kjersti

    PS. Jeg innså jo nå at jeg ikke har skrevet et eneste ord om at du bør handle i nettbutkken, eller noe om nye flotte produkter som kommer. Men det er jo helt greitt, egentlig, selv om jeg antakelig ville fått stryk på enhver markedsføringseksamen… ‘leker du butikk, eller’? Men i dag har jeg valgt å drive med 2 av hobbyene mine: Hagearbeid og Isandis kundebrev. Det er mye glede i begge. Og du vet jo hvor du finner Isandis nettbutikk, dersom du skulle ønske noe vårlig her eller der.