Hjem » Namibia

Stikkord: Namibia

  • Marsjerende elefanter

    Marsjerende elefanter

    En god Isandi-kunde ønsket seg så veldig noen flere av de marsjerende små elefantene, som var i nettbutikken for noen år siden. Ønsket kunne jeg oppfylle, og jeg kjøpte selvfølgelig noen ekstra – pluss noen litt større utgaver, slik at dette kunne bli en ekte elefantflokk. For som vi vet, en hver elefant-flokk har en matriark.

    Elefantene er fra Namibia, og de er ganske røffe i treutskjæringen, som gjør dem nokså uortodokse i stil og uttrykk.

    Det er fortsatt noen elefanter igjen, og de finner du nå i nettbutikken her:

  • De vakreste perlebroderier fra San-kulturen

    De vakreste perlebroderier fra San-kulturen

    San er en urbefolkningsgruppe som lever i det sørlige Afrika, først og fremst i Kalahari-ørkenen. San-kulturen er et såkalt “sanker-og-jeger-samfunn”, det vil si at menneskene lever av det som naturen gir dem – det er vel ikke noen annen samfunnsstruktur som lever så opp til begrepet “i pakt med naturen”, som nettopp San-folket. Et sanker-og-jeger-samfunn betyr altså at menneskene ikke dyrker jorda og ei heller holder husdyr, men man lever helt og holdent av det man sanker finner i naturen. Man har også bygningsstrukturer som lett kan flyttes, slik at man kan bosette seg der hvor det er næringsgrunnlag, uten å «bruke opp» naturen.

    San-kulturen har i mange, mange år vært under press. Det er de forferdeligste historier om undertrykkelse og forsøk på å utrydde hele befolkningen, i en blanding av ren rasistisk ideologi og tenking omkring San-folk som mindreverdige, og storsamfunnets og modernitetens krav til et noenlunde konformt levesett, som baserer seg på faste bosetningsmønstre, dyrking av land og akkumulasjon av ting&tang. Sagt med andre ord: Våre samfunn er basert på å ta kontroll over naturen, San-samfunnene baserer seg på å sameksistere med naturen.

    kartet viser de ulike San-grupperingene i det sørlige Afrika. Kilde: Research Gate

    I Namibia lever i dag ca 27.000 San. De tilhører ulike grupper, så som Hai//om, Ju/’Hoansi, !Xu, Khwe, //Khau-/eisi, Naro, !Xo, /Auni and /Nu-//en – så San er en samlebetegnelse. (disse // og !-tegnene beskriver klikke-lyder, hakket mer eksotisk enn våre æ, ø og å). Namibias offisielle politikk er en blanding mellom integrasjon i storsamfunnet og respekt for egenarten til San-folket. Det er en vanskelig balansegang. Namibiaforeningen i Norge har i mange år vært involvert i et samarbeid med namibiske myndigheter om utdanning av San-barn. Det er mange dilemmaer å ta hensyn til, der særlig ett peker seg ut: I hvilken grad kan en nasjon akseptere at barn ikke får grunnleggende utdannelse, fordi det strider i mot deres foreldres levesett? Det finnes ingen enkle svar her, og ingen enkle løsninger. Men det er et dynamisk felt, der mye skjer – blant annet er det gjort mye med undervisning på morsmål, mobile skoler og involvering av foreldre i undervisningen.

    Omba Arts Trust har helt siden Namibias frigjøring i 1990 vært engasjert i inntektsbringende tiltak for San-grupper. Perlebroderiene som presenteres hos Isandi høsten 2022 er laget av en liten gruppe av Ju/’hoansi-kvinner. Motivene framstiller planter, fugler og insekter som kvinnene observerer på sine vandringer for å samle såkalt ‘Veldkos‘ – mat fra savanne-sletten.

    Det sier seg selv at disse perlebroderiene er unike samleobjekter. Og nettopp det gir grunn til refleksjon. Vi her i Norge lever i et samfunn som er basert på akkumulasjon – det er fantastisk å kunne eie det vakre! Og dette vakre er laget av mennesker som lever i samfunn der eie-tradisjonen er noe helt annet, og vi vet at vårt levesett er en trussel mot deres. Samtidig gir man, gjennom å kjøpe disse perlebroderiene, noen San-kvinner bedre mulighet til å kunne opprettholde sin egenart. Ikke fordi pengene fra det ene perlebroderiet vil endre så masse i seg selv. Men fordi dette perlebroderiet har en kommunikasjon i seg. Det er som om det sier: ‘Her er jeg’. Og jeg som kjøper svarer tilbake: ‘Jeg har sett deg.’

  • Når historier broderes

    Når historier broderes

    Alle Isandi-kunder kjenner til Village Embroidery fra Penduka – og mange husker kanskje historien om en liten gruppe av broderikvinner nord i Namibia, i byen Otjiwarongo, som ønsket å jobbe for seg selv. Resultatet var flotte broderte grytelapper i lin, som for lengst er utsolgt hos Isandi

    Planen var at grytelappene skulle følges opp av putetrekk – denne gangen brodert på gråblå lin. Som avtalt med Justine så sendte jeg to store boblekonvolutter med stoff og tråd i oktober 2014. Med i pakka lå bestillingen: Brodér livet! Gi meg beskjed når broderiene er ferdige, og jeg sender penger for arbeid som avtalt, samt porto tilbake til Norge.

    Og så hørte jeg ingen ting mer fra Justine. Mobil-nummeret virket ikke lenger, ikke hotmail-kontoen heller, og også bankkontoen var stengt. Hva hadde skjedd?

    I mai 2016  var jeg igjen i området rundt Otjiwarongo – og vi hadde bestemt oss for å prøve å spore opp Justine. Vi hadde klart det en gang før, det var nemlig ikke første gangen at jeg hadde mistet kontakten med Justine. I en township er det mye sosial interaksjon, alle kjenner alle, så selv om området er stort og antall mennesker er tusenvis, så kommer man langt ved å spørre seg for. «Kjenner du Justine som broderer?» Og via slakterbutikken og barnebarnet til hun som sto bak disken, så fant vi Justine forrige gang – og min kloke livsledsager Erik hadde da sørget for å lagre koordinatene til Justines hus. Så denne gangen kjørte vi rett på. Spørsmålet var: Ville Justine være der? Hva hadde hendt?

    Og Justine var der. Og hun hadde på mange måter ventet på oss i ett og et halvt år.  Boblekonvoluttene hadde absolutt kommet fram. Men mobilen hadde hun mistet, damen som hjalp til med eposter var ikke der lenger, og bankkontoen hadde hun ikke hatt råd til å beholde. Men, hun hadde gjort som bestillingen sa, hun og Maria hadde brodert livet.

    Og der, på stolen i stua, lå 12 uendelige vakre broderte historier. Og de hadde ligget der lenge, lenge – i ett og et halvt år. Men Justine sa: Jeg visste at en dag ville du komme for å hente dem.

    Historien om Justines og Marias broderier er jo egentlig ingen god historie, samme hvor rørende den er. For den viser hvor håpløst det blir når mennesker utenfor den formelle økonomien blir fullstendig avhengig av utenforstående. Og spørsmålet blir: Hvor er det blitt av alle pengene og ressursene som var ment til å hjelpe slike talentfulle kvinner som Justine og Maria, slik at de ikke trengte å sitte og vente på en norsk dame som kanskje en dag kom forbi?

    I utgangspunktet hadde jeg tenkt å sy disse 40×60 cm historiefortellingene opp til puter.  Men da jeg så disse stoffstykkene liggende på stolen til Justine, så bestemte jeg meg:  Denne gangen skal jeg selge historien som den er. I bildeserien nedenfor ser du dem alle. Jeg vet at det er mange kreative folk i Isandis kundekrets med egne ideer for hva disse kan brukes til, og som på den måten kan legge til et nytt kapittel i historien om 12 broderier fra livet, som har ligget lenge, lenge på en stol i et lite hus i township’en utenfor Otjiwarongo, langt nord i Namibia, og bare ventet på at noen fra Norge en dag skulle komme forbi…

    [wooslider slide_page=»village-embroidery-2016″ slider_type=»slides» limit=»12″ layout=»text-bottom» overlay=»full» thumbnails=»default» display_title=»true» imageslide=»true»]

     

  • Kaokolands hemmeligheter

    Kaokolands hemmeligheter

    Mbiri-myrrhIsandi er i utgangspunktet et resultat av vår families nesten 6 års lange opphold i Namibia på 90-tallet. Oppholdet satte dype spor, og Namibia har satt dype spor. Selv om Isandis fokus nå er først og fremst Sør-Afrika, så har Namibia fortsatt en stor plass i livet. Og et år er liksom ikke komplett dersom jeg ikke har vært tilbake i Namibia. Nå i mai har jeg vært igjen i landet der på vestkysten av det sørlige Afrika, på campingferie nordvest i landet, som kalles Kaokoland. Her lever Himba-folket, et av de få gjenværende nomadefolkene i verden, som fortsatt lever på tradisjonelt vis og flytter med sine kuer og geiter i det majestetiske enorme halvørken-området som utgjør Kaokoland, helt på grensa til Angola. Himbaene har den muligens tvilsomme æren av å være et av de mest fotograferte folkegruppene i Afrika, særlig på grunn deres sterke estetikk i påkledning, smykker og hårfrisyrer. Mindre kjent er Himbaenes bruk av Kaokolands hemmeligheter –  nemlig foredlingen av stedegne urter og planter, som de bruker til alt fra sår- og betennelsesbehandling, avspenning og meditasjon, og til parfyme.

    Jeg var i Kaokoland for 2 år siden, og prøvde da å finne ut av om det var noen som laget kommersielt salgbare produkter basert på disse plante-ingrediensene. Jeg fant ingen. Men denne gangen, 2 år seinere, fant jeg det jeg lette etter: En bodylotion basert på den sjeldne Commiphora Wildii  – kalt namibisk myrra, under merkenavnet Mbiri. En venninne gav meg en tube, og etter det har jeg vært hekta…..og jeg kjøpte opp hele lageret i den eneste butikken i Kaokoland som selger Mbiri, dvs det er vel egentlig den eneste butikken i området  – her ser du bilde av Orupembe Shop 1.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    Historien om Mbiri er spennende – her er en kortversjon: Kaokoland er delt inn i såkalte Conservancies – juridiske områder der dyr, natur og mennesker lever side om side og i gjensidig avhengighet. Namibia er pionerer innen denne formen for naturforvaltning, der altså grunntanken er at det er mulig å forvalte naturressurser på en bærekraftig måte, og samtidig redusere fattigdom og marginalisering. Det er derfor naturlig at man har prøvd å utvikle en «cottage industry» knyttet til plante-ingrediensene, der rettighetene forvaltes av lokalsamfunnet, og ikke av for eksempel store internasjonale kosmetikk-firmaer, som er på evig jakt etter Afrikas mange skjulte plante-hemmeligheter. En botanisk pioner i dette arbeidet er forskeren Karen Nell, som har nesten hele sitt yrkesliv bodd i Kaokoland, dedikert til denne oppgaven. Karens datter heter Tammy, og Tammy har vokst opp i Kaokoland, og har alltid hatt en drøm om å kunne gjøre noe med Kaokolands plantehemmeligheter. Og nå har hun startet Mbiri, med produksjon i den lille namibiske byen Omaruru, en dagsturs kjøring fra Kaokoland. Mbiri baseres på 100% naturlige ingredienser – og i tillegg til den sjeldne myrraen, så finner du også eksotiske ting som oljer fra marula og kalahari-melonfrø.

    Men hvorfor fant jeg Mbiri-produktene i Orupembe Shop 1? Det kan da umulig være et strategisk lurt utsalgssted – vi var vel de eneste som kom forbi butikken den dagen. Lokalsamfunnene i Kaokoland er sterkt involvert i Mbiri-produksjonen. Den sjeldne myrraen, som er en slags kvae, blir sanket av Himba-kvinnene, og Orupembe-butikken er et av knutepunktene for innlevering av denne eksotiske ingrediensen.  Så det er selvfølgelig helt opplagt at Orupembe Shop 1 også selger det ferdige produktet! Hva man ellers kan kjøpe i Orupembe Shop 1? Tja –  øl, gin, sigaretter, Sunlight, drops, hermetiske bønner og cola.

    Om noen uker er det Isandis sommertreff – og da blir det mulighet til å kjøpe Mbiri-kremen. Jeg er veldig spent på reaksjonene fra Isandi-venner – vil de like denne like mye som jeg gjør?

    Du leser mer om Mbiri her: www.mbiri-skincare.com
    Mbiri-harvest