Da jeg for 10 år siden spurte Gardi, mentoren til Vondeling Optel Craft på den tida, om de ikke kunne lage en engel i strutsefjær, så husker jeg at Gardi så på meg lenge, uten å si noe. Og så sa hun: «Strutsefjær??» «Ja, jeg tror det kommer til å selge veldig bra», svarte jeg, «hvite strutsefjær-engler.» Og det var vel kun fordi at den opprinnelige ståltråd-engelen til Vondeling – Justine – hadde solgt så bra i det norske markedet, at Gardi tok meg alvorlig og satte i gang med å utvikle en strutsefjær-engel. Jeg på min side synes det var opplagt at strutsefjær-engler kom til å selge, og det gjorde de jo også. I Norge. Men ingen i Sør-Afrika bestilte englene. Ingen.

Og jeg lurte lenge på hvorfor. Strutsefjær er jo både luksuriøst og kostbart – alle de store motehusene verden over bruker strutsefjær. Dessuten er det en lokal ressurs, oppdretts-strutsen spankulerer jo rundt i området til Vondeling-landsbyen.  Så jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor ikke sørafrikanerne kjøpte strutsefjær-engler. Og ikke minst, hvorfor ingen i Sør-Afrika hadde kommet på denne ideen før.

Som Isandis kunder vet, så bor jeg deler av året i Cape Town, i en liten «Victorian cottage» i en stille og litt anonym gate nokså i sentrum. Lorraine er en av naboene i gata, og er oppgjennom årene blitt en god venn. Lorraine er i 60-årene og har jobbet som hushjelp siden hun var 18 år. Det som ikke Lorraine ikke vet om rengjøring og daglig drift av et hus, er ikke verdt å vite – hun er en ekspert. Lorraine passer på huset vårt når vi ikke er der, og hun har på den måten et slags overoppsyn med husets tilstand. Det gikk ikke lenge etter at vi ble kjent før Lorraine sa at jeg måtte skaffe meg en støvkost, og ikke en hvilken som helst støvkost: «Du må kjøpe deg en strutsefjær-kost», var Lorraines klare beskjed. «Den er bedre enn alle andre syntetiske koster.» Jeg fulgte selvfølgelig Lorraines råd, og gikk til innkjøp av en kost.  Den var veldig grønn og hadde plast-skaft. Intet syn for øyet, men jeg måtte gi Lorraine rett: Den fungerer veldig bra. Særlig der i hjørnene høyt oppunder taket, i taklampene, i baderomsvifta – i det hele tatt, strutsestøvkosten er uunnværlig. (Nå vil jo noen hevde at den bare virvler opp støvet, og sånn sett forsvinner jo ikke støvet – og det er sikkert sant – men strutsefjærene skaper statisk elektrisitet som i det minste fjerner spindelvevet der høyt oppe i takhjørnet. Og etter en omgang med strutsefjærkosten her og der, så ser det veldig støvfritt ut. Et suverent hjelpemiddel.)

Og samtidig som min strutsestøvkost kom i hus, så forstod jeg hva sørafrikaneres skepsis til strutsefjærengler handler om: Strutsefjær er for hushjelper, og ikke noe for sørafrikanere som skal pynte til jul.

Akkurat som ståltråd- og perlebroderi-kunsten i utgangspunktet handlet om – og fortsatt handler om – klassetilhørighet, så viste det seg at samme mekanismer gjorde seg gjeldende for strutsefjær. Sørafrikanere brydde seg ikke om hvorvidt Gucci i Europa synes strutsefjær er lekkert, for dem er strutsefjær først og fremst en støvkost, et arbeidsredskap for hushjelp-klassen. Og ingen har lyst til å assosiere seg med hushjelp-klassen. I hvertfall ikke når det er jul.

Så spoler vi framover, til 2016. Jeg har nå ansvar for innkjøp av strutsefjær til Vondeling og Rietbron, og har således mye kontakt med Klein Karoo International – KKI – et landsbrukskooperativ som er en av verdens største eksportører av strutsefjær. Og er altså de vi kjøper strutsefjær av. De holder til i byen Oudtshoorn, som er på veien til engle-fabrikkene i Vondeling og Rietbron. Jeg er alltid innom KKI og på mitt siste besøk så jeg en veldig fin strutsekost, i ubleket fjær, og med treskaft. Jeg kjøpte sporenstreks 3 stykker til meg selv, blant annet for å bruke i foredrag når jeg snakker om nettopp Karoo-englene. Men også for å ha en kost her i Norge, og også for fornye den grønne kosten i Cape Town. Jeg synes kosten er veldig fin – og hva er bedre enn noe som både er fint OG nyttig? Tenkte jeg. Og spurte derfor KKI om jeg ikke kunne kjøpe 30 koster. Det kunne jeg gjerne, og nå er de her. Eksklusivt for Isandis kunder.

Jeg har tatt dem med til fjells for å fotografere før Isandis høst-treff. Og jeg synes det ble en riktig så pen bukett, som kan absolutt være en dekorasjon i seg selv.

Og så måtte jo selvfølgelig en av Karoo-englene fotograferes sammen med sitt «opphav» – her ser du Elsie på en seng av strutsefjær.

Strutsefjær er en vitenskap i seg selv, og fjærene i kosten er såkalt «left-overs», for korte til å kunne brukes til andre ting. Det er andre fjær fra strutsen vi bruker i englene. Strutsefjær er også en råvare, og som alle slags råvarer så varierer prisene med tilbud og etterspørsel. Så bare det å kjøpe inn strutsefjær på riktig tidspunkt er en liten utfordring i seg selv…

Det hører med til historien at KKI er store tilhengere av strutseenglene, og kjøper dem tilbake i 1000-tall – og selger i vei. Og nå ser det også ut til at andre sørafrikanske butikker også setter pris på strutsefjær-englene – i 2016 selger vi nesten like mange engler lokalt, som de som går til eksport.

Historien om strutsefjær-englene viser at impulser utenfra er alltid bra. Noen med et annet blikk og en annen bakgrunn kan hjelpe oss til å se ting på en ny måte, og skape nye muligheter. Og i dette tilfellet: Mange arbeidsplasser, og mange glade givere og eiere av noen helt spesielle engler.

PS: Den opprinnelige første strutsefjær-engelen var faktisk en slags variant av støvkosten – slik som Violet-englene, de store voluminøse englene. Levona-engelen ble den første strutsefjærengelen slik vi nå kjenner dem, etter at jeg fikk forklart hvordan jeg så for meg en liten strutsefjær-engel, som ikke skulle ligne på en støvkost.