Din handlekurv er tom.
Stikkord: kundebrev
-
Nyhetsbrev november 2025
God november-søndag!
skrevet omgitt av varer til førjulsmarkedet 23. og 24. november – foreløpig er det nokså rotete…Hadde noen fortalt meg for sånn cirka 2 år siden at jeg kom igjen til å selge keramikk, så hadde jeg begynt å le. Men her sitter jeg nå, omgitt av nettopp keramikk.
Ikke fra WonkiWare, riktignok, men fra Potterswork, et annet sagnomsust sørafrikansk keramikk-merke. Potterswork holder til i Muizenberg utenfor Cape Town, og har minst like lang fartstid som WonkiWare.
Wonki Ware og Potterswork er ganske så ulike i uttrykk, og kort fortalt handler forskjellene på de to ikoniske keramikk-produsentene om form og dekor, samt hva i prosessen fra råleire til ferdig produkt man har vektlagt mest. WonkiWare har jo som kjennemerke det skakke og rare, som skyldes at de stort sett ikke bruker ferdige former for de ulike produktene, og fokuset er på selve formingen av leira. Potterswork, på sin side, bruker kun ferdige former. Men der WonkiWare lager mønster ved å trykke ferdige sjabolonger ned i leira, så håndmaler Potterswork hvert eneste produkt, med stor detaljrikdom. Og mens WonkiWare bruker sin logo-signatur trykket på undersiden av produktene, så er alle Pottersworks produkter signert av den som har malt. Videre: WonkiWares ulike stilarter er knyttet til form, mens uttrykket i Potterswork-produktene er knyttet til kombinasjonen av både form og dekor. Dette gjør også at Potterswork er mer skulpturelt i uttrykket.
Som alltid er det en historie bak når det gjelder produktene Isandi selger – og her er Potterswork-historien:
Jeg har jo «alltid» kjent til Potterswork, men har tenkt at stilen er for maksimalistisk for Isandis kunder, samt at det har vært mer enn nok jobb med å selge WonkiWare. Men så var det sånn at Karoo Angels deltok på den sørafrikanske standen på Maison&Objet-messen i Paris for 2 år siden. Et av de andre firmaene på standen var nettopp Potterswork, representert ved Carmen, ei ganske ung jente som jobber med markedsføring for bedriften. Vi fant tonen umiddelbart. Carmen hadde en bekymring, og det var hvordan hun skulle få med seg tilbake til Sør-Afrika alle produktene hun hadde på standen. Det ville bli heftig overvekt,og det var penger hun egentlig ikke hadde, for budsjettet var brukt opp for å få fraktet varene til messen. For å hjelpe til, så sa jeg at jeg kunne kjøpe noen produkter og ta med meg hjem til Oslo.
Men det var ikke bare for å være snill at jeg foreslo å kjøpe litt fra standen, for det var noen produkter som fanget min interesse – Potterswork hadde nemlig med seg serien Potterseed, der dekoren er inspirert av den ikoniske fynbos-floraen, og selve formene på produktene har klare botaniske referanser. Og kombinasjonen av botaniske former og fynbos-inspirert dekor nærmest ropte på min oppmerksomhet, Så jeg kjøpte med meg hele utstillingen av noen slags bjeller som hang på kvister, men som egentlig skulle forestille maneter, men som like mye kunne være valmuer.
Disse bjellene/manetene/valmuene hadde jeg på høstmarkedet her i Oslo noen uker seinere. De ble solgt med én gang, for kunde Grethe var den første som kom den dagen, og hun kjøpte alle – noe jeg skjønner godt. Altså fikk ingen andre Isandi-kunder beundret disse merkverdige, vakre og fascinerende hengende skapningene.
Carmen og jeg beholdt kontakten videre, og til jul det året kjøpte jeg inn noen eggeglass, som mange av dere sikkert husker – og fordi de ble utsolgt umiddelbart, så kom det ny ladning eggeglass til vårmarkedet i 2024. Utsolgt med en gang, de også.
På forsommeren i år tok Carmen kontakt og lurte på om jeg kanskje kunne tenke meg å bestille noe i år? Og mens jeg en dag og lukte i et bed og gledet meg til alt som skulle vokse og gro i de kommende månedene, så tenkte jeg – ja, det kan jeg. For hva om man bytter ut ordet ‘maksimalistisk’, som liksom er litt strengt, med “whimsical”? For “whimsical” betyr “noe lekent, ukonvensjonelt og annerledes som trigger fantasien” . Og det gjør jo Potterswork. Altså, rett og slett et veldig bra Isandi-produkt! Men det må være fra den botaniske serien, den med fynbos-dekoren, altså fra Potterseed. Og så bestilte jeg litt, noe av det ser du her:
La det blomstre litt innendørs..
Nå er det jo november. Og nettopp nå er det fint med litt botanikk innendørs, noe som kan minne oss om alt det hyggelige som venter etter en lang vinter. Som for eksempel små ramekin-skåler, formet som gladiol, tulipan, valume, trillium og solrose.
Og alt fra Potterswork er altså håndmalt og signert.
Her er kunstnerne som har dekorert gjenstandene som nå er kommet til Isandi: Sibongile, Monde, Mthulisi, Jabu, Nkosi og Focus. Og sjefs-dekoratøren hos Potterswork er Nicholas:
Alle «småtingene» er lagt ut i nettbutikken. Det er også noen større fat og boller, fantastisk fine, selvfølgelig – og kun én i hver farge. De er ikke lagt ut i nettbutikken, enn så lenge. Og pris-nivået for Potterswork er sånn cirka WonkiWare-priser.
I nettbutikken ser du at det er 4 av hver av produktene i hver farge-gruppe, og ved første øyekast ser disse like ut. Men kikker du nøyere, så ser du at de ikke er helt like allikevel. Og det er jo nettopp det som er så morsomt: De med prikker i midten, for eksempel, minner meg om synstest hos optikeren der du blir spurt: Ser du klarere og rundere prikker ved alternativ 1, eller 2?
Potterswork er altså ganske “whimsical”. Og det er også poenget. For selv den minste Potterswork-skål bringer frodighet og personlighet til et hvert hverdagsbord – eller festbord. Du trenger ikke ha å masse Potterswork – og dessuten, alle skåler, ramekiner og asjetter kan fint stå framme og være til pynt. For de er som små skulpturer.
Her kommer du til Potterswork i nettbutikken:
De vakreste glasskuler
Husker du de munnblåste glasskulene fra Ngwenya Glass, de som kan minne om gammeldagse kavler? Jeg hadde dem til salgs på sommermarkedet – men det er jo selvfølgelig nå at det er høysesong for glasskuler.
Glasskulene på bildet ovenfor kjøpte jeg på et besøk hos Ngwenya for noen år tilbake. Da var kulene liksom ikke noe ordentlig produkt, men noe de testet ut på glassblåseriet. Det er de absolutt vakreste glasskulene jeg har. (og jeg har en del :)….) Det er noe med det munnblåste kombinert med gjenbruksglass som gir en farge, dybde og glans som er så utrolig fint og særegent. Særlig når en stråle fra en lav vintersol treffer dem.
Men de ser ikke så verst ut i en halvfrossen høsthage, heller…
Nå er glasskulene absolutt blitt et ordentlig produkt hos Ngwenya – og du finner dem i nettbutikken – pakkene på 6 og 10 kan anbefales!
her kommer du til glasskulene i nettbutikken
Litt engle-inspirasjon
Inspirert av fargene og skinnet i vinterlandskapet fant jeg fram et knippe Karoo-engler med klare farger i turkis , sølv og hvitt – og tok noen bilder i høsthagen.
Og når jeg først var i gang, så bare måtte jeg også ta noen utebilder av Aarde-engler – fargespillet i de englene er så veldig levende!
Og etterpå måtte de alle hvile seg litt på noen Potterswork-fat. Bortsett fra lille Estalien, da – hun er så utrolig opptatt av å vise at hun kan stå.
Jeg har jo helt glemt å gi klokkeslett for førjulsmarkedet – men altså:
Søndag 23. november kl. 12.00 – 16.00
Mandag 24. november: kl. 14.00 – 18.00
Og stedet er her hvor jeg sitter nå, omringet av kaos – altså i Lille Huseby vei 6b. I uka som kommer skal jeg få orden på det hele, og det er også noen flere nyheter jeg gjerne vil dele med deg før markedet. Så du hører fra meg igjen på torsdag, tenker jeg.
Jeg sitter her og ser på mengder av vakre frosne blader på plenen som jeg bør flytte til alle bed som trenger vinterdekke. Og det skal jeg nok se å få gjort. Men først skal jeg gjøre noe viktigere – nemlig å ønske deg en fin søndag videre og en god uke – og så hører du fra meg igjen ganske snart.
Sala pila,
Kjersti
-
Nyhetsbrev august 2025
God søndag!
skrevet på augusts siste morgen, med høst i lufta…Når noen spør meg om hva jeg driver med, så hender det at jeg svarer: «tant og fjas i Afrika». Særlig dersom spørsmålsstilleren kan mistenkes for å være av den seriøse typen, og kanskje selv jobber med bistand, næringsliv eller andre viktige ting i Afrika.
Med tant og fjas så mener jeg ikke at Isandi ikke er bra, eller ikke holder mål, eller noe i den duren. Men jeg er litt lei av at når det dreier seg om det å være opptatt av Afrika, så er alt så alvorlig og fullt av problemer og huff og huff, og dessuten så viser det seg – ikke overraskende – at samtalepartneren driver selv med, eller vet om noen eller noe, som gjør noe skikkelig bra, altså. Til Afrikas beste. Så tant og fjas-svaret er et forsøk på å være litt avvæpnede. Ta det hele ned noen hakk, liksom. Og ikke bli fristet til å begynne å legge ut om hvor superviktig det som jeg driver med er. For det er jo ikke superviktig. Afrika klarer seg fint uten Isandi, for å si det sånn.
Ikke sånn å forstå at jeg selv alltid har motstått fristelsen til å få Isandi til framstå som særs viktig. Langt derifra. Jeg har inderlig ment det også, og har hatt det som drivkraft. Jeg ble minnet om dette da jeg ble tvunget til å lage ny Isandi-nettside nå i sommer. Kort fortalt: Det er noe som heter PHP – et programmeringsspråk som er en slags tolk og tilrettelegger for at f.eks nettbutikker kan eksistere – og PHP’en som den gamle nettsida var bygget på, kunne ikke brukes mer. Det var skikkelig nedtur, for å si det rett ut. Den gamle nettsida laget jeg i 2012, og kunnskapen jeg da skaffet meg om nettsidelaging er nå særs utdatert. Jeg hadde – og har fortsatt!!! – overhodet ikke noe behov for å lage flere nettsider. I 2012 var det gøy, nå ble det panikk-modus.
Men jeg måtte altså bare ta meg sammen og lære meg nok til at jeg kunne lage en ny nettside.
Den er nå ganske komprimert, og det har absolutt sine årsaker. I prosessen med å lage den nye nettsida gikk jeg gjennom hva som fantes på den opprinnelige nettsida. Og det var ikke småtteri. Over 80 ulike sider man kunne klikke seg inn på, i tillegg til nyhetsinnleggene. Mange av disse sidene handlet om alle leverandørene opp gjennom årene. Men påfallende mange av de resterende sidene var av den alvorlige typen. De aller fleste av dem stammet fra den tida Isandi definerte seg om en del av bistandsmiljøet, og måtte forsvare mye og mangt sånn at det hele skulle holde mål og framstå seriøst. Lite tant og fjas å spore, for å si det sånn.
Om drivkraft
I disse skriveriene står det blant annet:
Isandis mål er at småskalaprodusenter skal få ta del i den globale verdenshandelen.
Isandis visjon er å bidra til fattigdomsbekjempelse gjennom handel og å endre nordmenns syn på Afrika i en positiv retning.
Det er jo både riktig og viktig det som sies der. Og jeg har ikke tenkt å endre hverken mål eller visjon. Men når man ser på verden nå seint i august 2025, så oppleves jo kartet som litt i utakt med terrenget, for å si det forsiktig. Mulig det alltid har gjort det, egentlig. Men det som føles nytt nå, er opplevelsen av at ting reverseres – både den globale verdenshandelen, fattigdomsbekjempelsen og vårt syn på «de andre». Da blir man litt matt av sånne skriverier som jeg har drevet med. Og for min del også lei meg.
Jeg har tatt vekk nesten alle de 83 sidene på isandis nye nettside. Men så har jeg lagt til en ny. For mens jeg satt der og strevde med nettsidelaging i juli-varmen, så måtte jeg jo tenke gjennom: Hvorfor driver jeg fortsatt med Isandi? Hva er drivkraften nå?
Som sagt, Afrika som sådant klarer seg jo fint uten.
Svaret på mitt «hvorfor» er egentlig ganske kort: Gleden, fascinasjonen og begeistringen over det mellom-menneskelige fellesskapet som håndverk skaper.
Du leser det her:
Noen linjer om mål og mening Tid for litt englekjøp
Den nye nettsida har også betydd at nettbutikken er frisket opp en smule. Og ikke minst har jeg fått oppdatert nettbutikkens utvalg av Karoo-engler. Der har det vært temmelig utsolgt siden mai, og det skyldes at butikken hos Nobels Fredssenter, som i mange år har solgt englene, melder om rekordsalg nå i sommer. Det er jo fantastisk hyggelig for Englefabrikken! Men nå er engler igjen på lager, og flere er underveis.
Og da benytter jeg sjansen til å anbefale litt englekjøp nå på seinsommeren – for nå er årets nykommere, årsengelen Elsa og helt nye versjoner av Estalien, på plass.
Elsa er oppkalt etter Elsie, «klippen» blant Rietbron-håndverkere gjennom alle år. Elsie døde i januar i år, og tomrommet etter henne er stort. Elsie var rett og slett et godt menneske med en enorm integritet. Jeg skrev for noen år siden en hyllest til henne – og de andre Rietbron-håndverkerne – og den kan du lese her:
Respekt! Og her har du Elsa:
-
Elsa – Årsengelen 2025
Quick View
Estalien-englene er en veldig sjarmerende gjeng – som altså er de eneste englene som også kan stå, m.a.o – egnet som bordpynt! Her er lenke til dem:
Estalien-englene Og – mens jeg husker det: Både Elsa og Estalien har en særs god introduksjonspris i nettbutikken fram til 15. september.
Høstens Isandi-varer er underveis.
Englene har altså kommet flyvende, mens andre Isandi-varer velger sjøveien. Fra Cape Town seiler etter planen et skip lastet med Isandi-varer i neste uke, som skal rekke fram til høstmarkedet. Dato blir søndag 19. og mandag 20. oktober – mer info kommer selvfølgelig.
Og hva er i skipslasten? Jeg skal ikke røpe så mye her og nå – men her ser du en som har dratt i forveien, og som i skrivende stund får all oppmerksomhet fra en nysgjerrig reinsdyrflokk.
Sebralysestake i keramikk, altså – laget av en keramiker som heter Lizo. Utrolig flott, vakker og morsom – og akkurat passe absurd, synes jeg.
Tant og fjas fra Afrika, vil andre si.
Ja, nettopp.
Jeg ønsker deg en god september-høst – og ikke minst, godt valg!
Du hører fra meg igjen når vi skriver oktober, hvis ikke før.
Sala pila.
Kjersti
-
-
Nyhetsbrev juli 2025
Hei på en juli-torsdag!
skrevet i et skyggefullt hjørne i hagenSommer er for meg «hjemmetid», med mange Isandi-relaterte gjøremål. Det må nemlig ryddes og ordnes – og ikke minst, planlegges.
For selv om Isandi er en særs liten nisje-butikk som holder fysisk åpent bare noen få dager i året, så tar jeg ikke lett på hva som tilbys av ting & tang. For det skylder jeg Isandis kunder: At det brukes tid på å finne gjenstander som holder høy kvalitet, som er passe rare, morsomme, nyttige og vakre – altså, det jeg tenker at Isandis kunder vil sette pris på. Så dette driver jeg med nå i juli – rydder og ordner og planlegger. Det er faktisk ganske inspirerende, til og med ryddingen. Når det bare ikke er for varmt.
Resultatet av sommersyslene kommer i oktober – men noen resultater er mer håndgripelige her og nå: I nettbutikken har jeg ryddet litt, og mer rydding kommer – så nå finner du mer Mungo på salg (først og fremst de største badehåndklærne, som tar litt for stor plass på det knøttlille Isandi-lageret), og – ikke minst – det som ikke ble solgt av Professors kurver på Isandi-markedet i juni. (til dere som kom: Det var så umåtelig hyggelig å se dere alle!!) Professor-kurvene er rett og slett utrolige praktiske for utendørsbruk. De samler nemlig ikke regnvann i bunnen, og kan derfor stå ute. Alltid! Og så er de veldig fine, da…
Namibia kaller!
Så langt de sommerlige hjemmesyslene – nå skal det handle det motsatte: Om reising!fra Namib-ørkenen – bilde tatt av Erik på Isandi-turen
Rundt juletider og et godt stykke ut på nyåret brukte jeg en del tid på å hjelpe NRK med planleggingen av 11. sesong av Team Bachstad – du vet, serien der Rune Gokstad og Øystein Bache reiser rundt i ymse farkoster og besøker ymse land. Nå var det sørlige Afrika som stod for tur, og som konsul for Namibia i Norge var jeg for NRK antakelig en naturlig person å kontakte for råd og tips. Og det ble et morsomt samarbeid, for Namibia er et land som er midt i blinken for nysgjerrige typer som Team Bachstad. Det er spektakulært vakkert på en overveldende måte, det er masse av historier, både noen veldig opplagte og de mer uventede, og ikke minst, det er masse med flotte folk.
Nordmenn og Namibia er som regel en veldig god match, jeg tror det har noe med at begge land vet hva det vil si å være et lite land, sånn befolkningsmessig, men samtidig være et stort land arealmessig. Med andre ord – det er mye natur og ikke all den naturen kan bosettes av mennesker. Og dernest så vet både namibiere og nordmenn at vi ikke er verdens navle, vi er liksom ikke nasjoner som setter agendaen for hva resten av verden er opptatt av. Og i den grad resten av verden gir fokus til landet, så handler det nesten alltid om noe annet enn landet selv. Stormaktspolitikk, for eksempel. Og så har begge land naboer som vi automatisk sammenlikner oss med. Namibia har jo sin store nabo i sør – Sør-Afrika – og hele verden kjenner til Sør-Afrika. Men for bare litt over 30 år siden styrte apartheidregimet også Namibia, fortsatt den dag i dag er sørafrikansk næringsliv dominerende i nesten alle sektorer i Namibia, og den namibiske valutaen – NAD – er direkte knyttet til den sørafrikanske ZAR. Og selv om mange vil si at her i Norge er vi for lengst forbi stadiet med mindreverdighetskomplekser overfor svenskene. så skjønner vi i alle fall følelsen av at storebror er kulere.
Team Bachstad reiste i slutten av januar på en 7 ukers tur – og nå er serien lansert. Forrige fredag ble de 2 første episodene lagt ut i NRKs nettspiller. De episodene handler utelukkende om Namibia, og også de neste 2 episodene vil være fra Namibia. Totalt er det 10 episoder, som dekker landene Namibia, Botswana, Zimbabwe, Zambia, Eswatini og Sør-Afrika – så at Namibia får så mye plass, er jeg umåtelig fornøyd med! Nå er det jo overhodet ikke sånn at NRK trenger at jeg skriver om serien for at den skal bli sett, men Namibia er så nært knyttet til Isandi at jeg synes det er verdt å nevne. (og så har jeg allerede tatt kontakt med NRK for å si at det heter Katutura og ikke Katatura… :))
Og så en annen Namibia-reise…
Men det er ikke bare Team Bachstad som har vært på reise i Namibia. Det har også en liten gruppe med Isandi-kunder. Som du kanskje husker, så inviterte jeg til Isandi-tur i fjor høst – og like etter påske var vi 7 stykker – Svein Olav, Nina, Sigurd, Kjersti x 2, Kyrre og Erik – på tur i den sørlige delen av Namibia og ørkenlandskapene langs kysten. Akkurat passe antall til å kjøre i én bil, og sånn sett oppleve ting og tang i fellesskap. Veldig fin tur, altså! Med besøk på den norske hvalfangststasjonen i Stormvogelbucht, overnatting under stjernehimmelen i Namib-ørkenen og besøk hos et suppekjøkken for barn i Katutura, drevet av en gjeng dedikerte studenter, som noen av høydepunktene. Nedenfor ser du noen bilder fra turen, tatt av Svein Olav.
Namib-ørkenen rommer så masse – fugleliv, villhester – og spor fra hval. Og som alltid – den spektakulære naturen med farger du ikke helt tror kan være ekte….
På suppekjøkken-besøk for små barn i bydelen Havana i Katutura. Suppekjøkkenet drives av studenter – her er Tuka, som du også treffer i Team Bachstad, og Natasha, som er sjefen for det hele. Og lurer du på hva stolene på rad og rekke brukes til? Før det serveres mat, så er det ulike sangleker og aktiviteter for barna, og her er det stol-lek på gang!
Her jeg driver med mine hjemlige sysler, så drømmer jeg meg tilbake til Namibias ufattelige vakre landskap og natur og alle de flotte menneskene – og tenker at det er fullt mulig at det blir en ny Namibia-tur i regi av Isandi om noen år – kanskje til de nordlige delene av landet?
Solnedgang i Namib, før stjernene kommer til syne. Bare en liten måne lyser. Bilde tatt av Erik på Isandi-turen.
Professors rådyr har kommet hjem
Og så er det noen andre som også har reist langt.Du husker rådyret som Professor hadde laget spesielt til kunde Hanne? Nå er rådyret på plass i hagen hos Hanne – og visstnok har andre levende utgaver av rådyr holdt seg unna så langt…. Her ser du det – endelig hjemme i Groruddalen!
Jeg ønsker deg en god sommer videre, enten du som meg driver med hjemmesysler eller er på reisefot. Du hører fra meg igjen når det nærmer seg september, tenker jeg.
Sala pila,
Kjersti
PS: Det er en stund siden jeg har forklart hva sala pila betyr – det er setswana, et av de namibiske språkene, og betyr noe sånt som “vi sees igjen en av de disse gode dagene”. Det er litt håp i en sånn hilsen.
-
Nyhetsbrev juni 2025
God søndag!
Det var jo sånn at det egentlig ikke skulle være noen flere Isandi sommermarkeder. I fjor var det siste. Men, nå blir det et lite sommermarked allikevel, nærmere bestemt:
søndag 15. juni og mandag 16. juni
Og alt skyldes noen blikktallerkner og noen kurver. Samt at noen av dere har bestilt Mungo og den slags, og at det er kommet litt nytt inn som er veldig fint, og at det er alltid hyggelig å treffe Isandi-venner!
Men altså, det var først og fremst noen blikktallerkner og noen kurver som gjorde at jeg ombestemte meg.
Når håndverk blir til kunst
For å gjøre en lang historie kort:
Tintsaba i Eswatini lager produkter i fin sisal – først og fremst kurver, som er kjent over hele håndverks-verdenen på grunn av kvaliteten og fargene. Men i vinter gjorde den lille håndverksbedriften en bemerkelsesverdig entré i kunst-auksjonenes verden.
Dette er hva som ble auksjonert:
Og hva var disse kunstobjektene? Jo, 3 gamle, rustne blikktallerkener sammen med nytolkninger av disse, i form av en sisalkurv. Og disse kunstobjektene ble solgt for langt, langt over verdifastsettelsen, som i utgangspunktet ikke var veldig lav. Det ene objektet gikk faktisk for 10 ganger så mye. Det er veldig uvanlig, for å si det forsiktig.
Jeg har skrevet om dette uvanlige her:
Og det som også er oppsiktsvekkende er at nå er 6 Epreuves d’Artiste – «prøvetrykk» – av disse kurv-tolkningene kommet til Isandi. Intet mindre. Og det tenkte jeg er vel verdt et bittelite sommermarked. De 6 «prøve-kurvene» kan både beundres og studeres – sammen med noen ensfargede varianter – på sommermarkedet. Jeg legger dem også ut i nettbutikken noen dager før markedet – og prisene blir langt fra avskrekkende.
Mer fint håndverk…
Til sommermarkedet er det også kommet påfyll av Mungo, og nettbutikken er nå oppdatert. Der vil du se at det er noe Mungo som har 30% rabatt – det er typisk sånne ting som det er én igjen av, og som jeg ikke kommer til å bestille inn igjen med det første.
Og så er det kommet spektakulære kurver til helårs utendørsbruk fra Professor, og flotte ting fra Ngwenya – glassblåseriet i Eswatini. Men mer om alt dette i neste kundebrev. For nå skal det handle om elefanter.
Om elefanter og bibliotek
Jeg følger en sørafrikansk journalist som skriver om klima og miljø. Don Pinnock heter han. I et afrikansk perspektiv handler klima og miljø ofte om naturforvaltning, selvfølgelig. Om dyrene i Afrika. Denne uka hadde Pinnock en artikkel om elefanter: When the elders fall silent — how the loss of elephant matriarchs fractures a society.
foto av Don Pinnock, hentet fra artikkelen Forskere har sett på hvorfor det er en økning i konfrontasjoner mellom elefanter og mennesker, hvorfor det er flere uventede dødsfall blant elefanter, hvorfor det er mer aggressivitet blant mange elefanter – med andre ord: Hvorfor elefanter ser ut til å være mer utsatt enn før. Og svaret forskerne har kommet fram til, er at det er fordi flere voksne hunn-elefanter blir drept. Som du vet, elefanter opptrer i flokk, og det er matriarkalske samfunn. Altså, det er en hunn-elefant som er sjefen for alle. Og det er hunn-elefanten som sitter på kritisk kunnskap som må overføres til de neste generasjoner for at de skal overleve. Det er disse matriarkene som kjenner migrasjonsrutene, som vet hvor vannhullene er, som vet hva som må tolkes som farer og hvordan man møter dem. Eller, som det står i artikkelen: De gamle hunn-elefantene er flokkens bibilotek.
Hittil har naturforvaltning av elefant-flokker stort sett handlet om å holde det totale antallet under kontroll, forebygge konsekvensene av klimaendringer, samt å hindre krypskyting. Dessverre er krypskyting en industri i stadig vekst – det finnes alltid folk som er villig til å betale hva som helst for å få et kjempestort elfenben. Og de største støttennene har selvfølgelig de gamle elefantene. Og når det gjelder beskatning av bestanden, så har man vektlagt hvem av elefantene som er friske og hvem som virker syke. Og de sykeste blir tatt ut først. Og for å bøte på klimaendringene, så har man flyttet elefantene til nye områder, uten å vektlegge tyngst hvem av elefantene man flytter.
Og resultatet av dette er at det i noen nasjonalparker nå er en kritisk lav andel av eldre hunn-elefanter, og det truer hele øko-systemet elefantene er en del av. For bibliotekene er borte. For å kunne endre på dette, så sier forskningen som artikkelen refererer til at elefant-forvaltningen må begynne å inkludere kulturelle aspekter. All naturforvaltning må anerkjenne at elefanter – og andre dyr – har komplekse kulturer, der overføringen av kunnskap ikke kun skjer genetisk, men også sosialt. Den skrøpelige eldre elefanten må kanskje få leve, fordi hun besitter essensiell kunnskap for hele flokken. Det finnes med andre ord premisser for elefant-flokkenes overlevelse som ikke kan forklares og løses kun rasjonelt.
foto Don Pinnock Jeg leste denne artikkelen mens jeg samtidig skrev innlegget om blikktallerkner, om hvordan disse gjenstandene resonnerer også i vår norske kultur. Som forberedelser til innlegget gjorde jeg nettsøk på blikk-gjenstander i Norge og deres historie. Jeg vet ikke om det er slik i din nettleser, men i min er det nå sånn at når jeg gjør et nettsøk på et emne, så kommer et AI-generert form for svar og oppsummering opp øverst, uten at jeg har bedt om det.
Nå søkte jeg følgende ord: blikktallerken historikk. Og da stod det øverst på søke-siden:
Kunstig intelligens kan ikke gi et overblikk for dette søket.
Nemlig.
Og det er jo nettopp dette artikkelen om elefantene forteller oss. At kilden til kunnskap om det å skulle klare å manøvrere som menneske ikke kun kan komme fra hva som gjelder her og nå, fra hva som er rasjonelt og tidsbesparende. AI kan ikke fjerne de grunnleggende – og mange ganger vanskelige – utfordringene med å være menneske. Vi trenger våre bibliotek, både konkret og i overført betydning. Kilden til kunnskap om å være menneske er ikke kun et nettsøk eller en AI-bot unna. Det er vel derfor at håndverkstradisjoner fortsatt appellerer til oss moderne mennesker, fordi vi aner, ofte ubevisst, nettopp dette. Og det er vel noe av grunnen til at en blikktallerken og en kurv kan selges som høyt skattet kunst.
Nå går jeg ut og luker litt i juni-regnet – og så hører du fra meg igjen like før sommermarkedet.
Fram til da – lev vel – og som min sørafrikanske venn Erika ville ha sagt: Be good.
Kjersti