isandi

Hjem » karoo-engler

Stikkord: karoo-engler

Nyhetsbrev september 2026

God søndagsmorgen!

også dette nyhetsbrevet handler mye om blomster, på et vis…

Jeg starter dette nyhetsbrevet med hva som er nytt i nettbutikken. For resten av brevet er på en måte en slags diktanalyse, og det er jo mange som grøsser bare ved å høre eller å lese ordet «diktanalyse», så derfor tar jeg nettbutikkens nyheter først, så kan «diktanalysen» være for de spesielt interesserte :).

Det er egentlig nokså fort gjort å presentere nyhetene – det handler om fugler og engler.

I Isandi-butikken nå finner du nye og oppdaterte pakker med spurvelurver fra Professor Pedro. Jeg synes at disse fuglene hører ekstra mye sammen med høsten, og særlig disse som er nå i nettbutikken. Det er noe med kombinasjonen av høstfargene, som liksom er litt «uryddige». Det ene bladet får andre farger enn bladet ved siden av, noen vekster er av den dramatiske sorten og liksom stråler, og noen planter har tenkt å blomstre på nytt, mens andre har absolutt begynt å pakke sammen. Og samtidig med alle disse vakre og tildels ubestemmelige fargene kommer denne litt melankolske stillheten.

Og stille er jo også Professors fugler. med sine litt ubestemmelige og uvanlige farger – mange av dem ganske spettet. De tåler alt slags vær og klima, og de lever opp til hva de synger om i sin egen sang, den om Pip Pip Ola, du vet:

Når de andre flyr sin vei, langt av sted, da har du meg.

Her finner du dem i Isandi-butikken. En samling på 5 fugler koster kr. 450,- .

Hils på vakre Kamali!

I forrige nyhetsbrev skrev jeg om stjerneskjerm og nye Karoo-engler. Årets englenyhet er en ny variant av den klassiske og første engelen fra Englefabrikken – den med strikkede flate vinger. Kamali heter nykommeren, og hun har byttet ut vingene i metall-strikk med raffia fra Madagaskar i de vakreste nyanser – og med vakre navn: Blush, Forget Me Not, Soft Grass – og Natural. Her ser du dem i botaniske omgivelser – og selvfølgelig sammen med nettopp stjerneskjermen.

Jeg synes disse Kamali-englene er utrolig vakre – og litt mer lavmælte enn andre medlemmer av englefamilien, kanskje? Ut september selges de med en introduksjonspris – kr. 165,- , og du finner dem her i Isandi-butikken. Og så bare en liten påminnelse om at introduksjonsprisen for årsengelen Mira også gjelder ut september.

Slipsteinsvalsen som går… og går… og går

Husker du Slipsteinsvalsen? Den ganske så mørke visa som Alf Prøysen skrev i 1964. Om blomstene i enga som er så levende og glade og ubekymret. Allting er kveldsro og hvile og fred. Men blomstene vet ingenting om det som skal skje. For i bakgrunnen snurrer slipesteinen, så ljåen kan bli kvesset og skarp, klar til å meie ned enga.

Slipsteinvalsen tolkes ofte som at blomsterenga er menneskene og slipesteinen er symbol på livet. Som går og går og går. Ofte ønsker vi ikke å stoppe slipesteinen – for den spiller jo en vals, ikke sant? En ganske så fin vals også. Så vi danser og nynner med. Men samtidig slipes ljåen. Så mens noen danser til valsen, så blir andre utsatt for ljåen. Mens slipsteinsvalsen fortsetter å gå. Dette er livet.

Kunstig Intelligens – KI – er også som en slipestein som går og går og går. KI er jo ikke noe nytt – før brukte man ordet maskinlæring, og de aller fleste av oss bruker KI på en eller annen måte i løpet av en dag uten at vi tenker over det. Men fordi valsen har skrudd seg opp i et tempo som gjør det vanskelig å danse med, og fordi ljåen som kvesses av slipesteinen er så vanvittig skarp og synlig, så har vi blomstene i enga begynt å engste oss. Samtidig er det veldig mange som fortsatt synes at valsen er en kul melodi, faktisk verdens beste – ever. De elsker super-rask vals.

KA-slipesteinen er her, og den forsvinner ikke. Valsen kommer til å gå og gå. Og selv om noen av de som sveiver på slipesteinen nå mener at valse-tempoet må roes ned, og at noen typer ljåer kanskje ikke bør slipes, så har man jo en snikende mistanke om det disse sveiverne er mest redd for, er at de ikke selv skal få regulere og bestemme tempoet på valsen, og at noen andre skal kunne sveive raskere enn dem.

Jeg er nettopp kommet hjem fra Namibia med blant annet Pendukas løpere med gekko-motiv i kofferten. (veldig fine, altså – og de kommer snart i Isandi-butikken.)

Bord-løperne er trykket og kontur-brodert for hånd. Motiv-sjablongene som brukes er skåret ut for hånd, og selve gekko-motivene er plassert på stoffet ved hjelp av målbånd og blyant. Det sier seg selv: Å lage en gekko-løper på denne måten er arbeids- og tidskrevende, som jo alt håndverk som regel er – og følgelig med veldig lav score på produktivitet.

Det er nettopp produktivitetsargumentet som gjør at nesten alle bedrifter, uavhengig av hva de driver med, nå sveiver i vei på KI-slipesteinen. I India er det blitt en egen jobb-nisje å melde seg til å utføre håndverksoppgaver med et kamera festet på hodet som filmer alle håndbevegelsene. Målet er at roboter skal kunne overta det manuelle håndverksarbeidet. Mye raskere og rimeligere og mye høyere produktivitet. KI-slipsteinsvalsen går og går.

Jeg tror ikke roboter overtar for håndverksproduksjonen på Penduka. Det er tross alt begrenset marked for gekko-løpere. Jeg er mer engstelig for at KI-slipesteinene gjør at vi blir så opptatt av og revet med i valsen – i en blanding av frykt og begeistring – slik at vi glemmer blomsterenga. Og at vi slutter å drømme om den. Og at vi derfor velger bort det som er så genuint menneskelig – det at sanser, hender og hode henger sammen.

Men det kan jo også skje noe annet? Hva om KI-valsen som vi nå hører og leser om daglig, gjør at vi, nærmest som en protest, ikke glemmer og ikke stopper å drømme? Og at vi tviholder enda sterkere på at vi fortsatt er mennesker med sanser, hender og hode? Kanskje det fortsatt blir et marked for gekko-løpere laget på gammeldags og uproduktivt vis?

Sala pila,

Kjersti

PS: Trenger du en liten oppfriskning på hele teksten til Slipsteinsvalsen, så finner du den her.

27/09/2026
Nyhetsbrev august 2026

Kjære deg!

en litt lavmælt august-hilsen…

I sommer har jeg besøkt hjemmene til to av våre største kunstnere, Sigrid Undsets Bjerkebæk på Lillehammer, og Nikolai Astrups hjem i Jølster, Astruptunet. I begge hjemmene er hagen sentral, og det å kunne vandre i disse hagene har vært en opplevelse, skjønt når det gjelder Astruptunet så er det vel mer snakk om små skritt i bratt opp- eller nedoverbakke. Hagene ble skapt over mange år av disse store kunstnerne og inneholder et utrolig artsmangfold av nyttevekster, stauder, busker og trær. Begge er nokså nyrestaurerte etter å ha ligget brakk lenge – men de er nå satt tilbake til fordums prakt, basert på nitidige studier av hagespor og jordsmonn, brev, fakturaer, malerier, tegninger og fotografier. Og disse restaurerte hagene kan altså vi som publikum få oppleve.

Bjerkebæk – Sigrid Undsets hjem på Lillehammer

Hagene ble skapt av to uvanlige mennesker, på hver sin kant av landet. Men det som slår deg når du oppholder deg i disse hagene, er hvor uvanlig vanlige de er. . Mange av staudene, for eksempel, er sånne vi kaller «gammeldagse stauder» som fantes – og finnes fortsatt – i veldig, veldig mange hager i Norge. Hverdagslige, liksom.

Jeg har tenkt mye på hvorfor disse hagene gjør så stort inntrykk. Det handler selvfølgelig en del om den melankolske stemningen gamle hager gir. Noe handler om at hagearkitekturen bryter med hva vi tenker er en fin hage. I Undsets hage er det for eksempel et helt bed dedikert til kun skvalderkål, ugresset som vi vanligvis iherdig og innbitt luker vekk fra våre hageprosjekter. Men disse uvanlig vanlige hagene har en egen aura over seg utover det melankolske og det «rare». Jeg innbiller meg at det handler om at hagene var viktige for kunstnerskapene til Undset og Astrup. For de må ha brukt veldig mye tid i dem, og det må jo være fordi hagene gav dem noe tilbake. Så når du går der og ser på «vanlige» stauder fra norsk hageflora, så tenker du at dersom ikke Sigrid Undset hadde hagen på Bjerkebæk, så hadde kanskje Kriistin Lavransdatter ikke blitt skrevet, og hvordan hadde Nikolai Astrups bilder vært dersom han ikke også kunne sysle med sine ulike rabarbra-sorter? Vanlig hverdag – og inspirasjon fra det hverdagslige – var viktig for å kunne skape noe uvanlig.

Astruptunet ved Jølstravatnet i Jølster

Og fra disse kunstnerhagene skal jeg nå ta et langt og ikke så veldig elegant hopp til – jada – Karoo-engler! Nærmere bestemt Årsengelen 2026 – Mira. For i juli landet Mira sammen med de andre av årets nye engler, her i Lille Huseby vei.

Før jeg besøkte Bjerkebæk og Astruptunet, så tok jeg noen bilder i hagen av de nye englene, omkranset av blant annet den gammeldagse stauden stjerneskjerm. Men jeg tok ikke bilde av Mira blant stjerneskjerm-blomstene. Mira er jo årets engle-dronning, og da må det jo være staselige, litt «høyverdige» planter som gir ramme til henne, var min tanke. Så planen var å ta bilde av Mira sammen med en imponerende rose eller lilje. Men vinden var for sterk der disse blomstret den dagen, så fotograferingen ble utsatt. Og så dro jeg til Bjerkebæk, og der blomstret sannelig stjerneskjermen. Og nå i august var jeg på Astruptunet, og der var også stjerneskjermen.

Tilbake i hagen hjemme i Oslo var stjerneskjermen blitt til en særs blek utgave. Men jeg har nå frimodig tatt bilde av Mira omkranset av bleknede blomster, som en påminnelse om – og hyllest til – hverdagen, det hverdagslige og det vanlige. Det går mot høst nå, og det er ingen grunn til å late som noe annet.

To av våre fremste kunstnere fant altså inspirasjon i hverdagslige stauder og planter. Det kan jo være en påminnelse om at mål og mening ikke finnes i det sensasjonelle og i det perfekte.

Mira er nå i Isandi-butikken, selvfølgelig. Og som tidligere år, så har årsengelen en introduksjonspris ut september. I tillegg finner du en samling av Zara, Ewa, Alora, Nala, Elsa og Mira, altså alle de 6 årsenglene til en samlepakkepris. Og Mira er som de andre årsenglene: Så vakker, så vakker. Fargen på halssmykket er en skinnende varm og klar rosa-tone, og hun er laget i Vondeling-landsbyen – der livet er vanlig og uvanlig på samme tid.

Her er lenke til årsenglene i Isandi-butikken:

Og hva Mira betyr? Fred.

På navnelappen hennes står det: «May I be a quiet reminder that hope still lives in gentle hearts»

Det er som om man kan høre de gamle hagene hviske.

Sala pila,

Kjersti

26/08/2026
Et lite engle-håp på tampen av året

Neste år, i 2026, er det 20 år siden den første Karoo-engelen så dagens lys. En veldig lang historie gjort kort: Isandi hadde i 2005 et samarbeid med Cape Craft Design Institute – CCDI – om å utvikle julepynt for det norske markedet. Det kom inn svært mange forslag til produkter, laget av håndverkere fra hele Cape-provinsen. Alle prototypene ble stilt ut, for at de så skulle vurderes. Ett av dem skilte seg umiddelbart ut: En liten engel strikket i ståltråd med perler og paljetter i sølv. «Denne engelen tror jeg kunne solgt bra i Norge», sa jeg til CCDI-teamet.

«Det er nærmest helt umulig», svarte de – for det første er ikke dette produktet laget i Cape-provinsen og ikke er det laget av ekte håndverkere, heller. Det er laget i en særs avsidesliggende landsby i Eastern Cape-provinsen, av en gruppe som deltar i et sosialhjelpsprosjekt, men som ikke har noe bakgrunn i håndverk, og de har heller ikke har noen organisasjon eller nettverk rundt seg. Vi tok det med her for å være greie, fordi vi kjenner hun som har ansvar for opplæringen av denne gruppa, på oppdrag av sosialdepartementet i fylket. Gardi heter hun. Som vi alle vet, så blir det jo aldri noe bærekraftig ut av slike sysselsettingstiltak. Ikke noe å satse på at dette skal kunne bli et kommersielt produkt.»

Etter en del fram og tilbake sa CCDI seg allikevel villig til å prøve å få organisert ‘at 100 engler kunne bli med i jule-utvalget til Isandi. Da de landet på Låven i Hoffsveien i november 2006 ble de utsolgt på én dag, så da bestilte vi 100 til. Også disse ble organisert fra CCDIs side, men med klar beskjed om at dette var absolutt siste gang, for opplegget var altså helt håpløst – avsidesliggende som dette stedet var, og dessuten var medlemmene av denne gruppa nå helt utslitte. Ingen av dem hadde noensinne hatt en jobb som handlet om å utføre bestemte oppgaver innenfor en gitt tidsramme, så dette var veldig vanskelig og absolutt ikke noe å satse på. Her var det for mange oppoverbakker. Legg den drømmen om engler fra Vondeling-landsbyen død.

Men til tross for alt dette håpløse, så fortsatt Vondeling-engler å komme til Isandi, i stadig større omfang. Og etterhvert kom det andre kjøpere av englene, og deretter ble dette en gang så håpløse sosialhjelpsprosjektet til Karoo Angels (Pty) Ltd – en produksjonsbedrift med administrasjonslokaler i WIllowmore, med eksport-tillatelser, reviderte regnskap, månedlige rapporteringer til skattemyndighetene, med produktkataloger og forhandler-nettverk, og med nettbutikk tilgjengelig for kunder over hele verden. Og bak det hele: En ganske så komplisert logistikk rundt råmaterialer, produksjon, markedsføring og salg.

Fortsatt er Vondeling avsidesliggende. Fortsatt har ikke landsbyen strøm, nå er i tillegg den lille skolen nedlagt. Det er ingen hemmelighet at lokale myndigheter egentlig ønsker å legge ned hele Vondeling-landsbyen og flytte de noen hundre innbyggerne som er igjen til Willowmore, en 40 minutters kjøretur unna.

Men englefabrikkens avdeling i Vondeling holder stand. Og har overlevd alt hittil – og dette «alt» rommer så mye – korona-nedstenging, mangel på strutsefjær og andre materialer, umulig transportlogistikk, feil leverte bestillinger, kvalitetsutfordringer, økonomiske bekymringer, sykdom og død blant håndverkerne, og perioder med sviktende salg.

Og ikke minst – englefabrikken har overlevd overgangen fra at jeg, som grunnlegger av Karoo Angels, styrte «alt», til at Janine og Nathon, det unge admin-teamet i Willowmore – nå styrer bedriften, med meg mer og mer i bakgrunnen. Veldig mange hadde forhåndsdømt nord og ned dette «eksperimentet» med å overlate bedriften til disse to. Men, så viser det seg at så lenge alle skritt tas i riktig tempo, så går det seg til. Og etter hvert gjør Janine og Nathon tingene på sin måte, og ikke bare prøver å kopiere hvordan jeg løste utfordringene. Det er dette lokalt eierskap handler om, og det er den eneste måten å få sikret lokal bærekraft på.

Englefabrikken har overlevd alt, mot alle odds. Men det er én ting som har vært min bekymring i mange år. Hva skjer når dagens englemakere ikke kan lage engler mer?

Tilbake til 2006. På mitt første besøk til Vondeling-landsbyen skjønte jeg hva Gardi hadde fortalt – at i Vondeling var det ingen kultur-tradisjon å bygge på. Dette var en ny opplevelse for meg. Jeg hadde så langt i Isandis historie besøkt og samarbeidet med mange håndverksbedrifter og -prosjekter. Felles for dem alle var at håndverket på en eller annen måte hadde rot i deres kultur, så som Xhosa, Zulu og Venda-kulturen i Sør-Afrika, Oshiwambo, San og Kavango-kulturen i Namibia, og Swazi og Tsonga-kulturen i Eswatini. Og det gav produktene en egenart og en innebygget stolthet, på en måte. For undertrykking, apartheid og fattigdom hadde ikke tatt knekken på musikken, sangene, dansene, historiene, språket, ritualene – og håndverket. Alt dette som hadde gått i arv i generasjoner, og som er så uendelig viktig i tøffe tider. Når «makta» forteller deg at det du er, er mindre verdt, da er det enda viktigere å nettopp vite hvor man kommer fra.

Men i Vondeling, der var det ingen opprinnelig kultur igjen. *)Befolkningen i landsbyen er det som sørafrikanere kaller «colored» – en etnisk gruppe med svært så forskjellig opphav. I Karoo – og altså i Vondeling – er innbyggerne som betegnes som colored en blanding av Khoisan urbefolkning og europeiske settlere, samt også noen slaver som ble brakt til området fra andre steder i Afrika og Asia. Over generasjoner er det som var av den opprinnelige Khoisan-kulturen totalt forsvunnet. Det er ikke noe opprinnelig språk igjen, ingen musikk, og absolutt ingen håndverkstradisjoner. Ingen i Vondeling kunne strikke eller hekle, ingen kunne bruke nål og tråd til noe annet en muligens å sy i en knapp, ingen kunne flette kurver, ingen kunne noe perlearbeid. Det de hadde av egen kultur, var varianter av hva europeisk kultur hadde bragt med seg, og sterkt preget av hva som i den konteksten ble sett på som «nyttig». Er du colored fra denne delen av Sør-Afrika så tilhører du på mange måter den mest marginaliserte gruppen i landet. Kulhetsfaktoren er lik null.

Så alt som Vondeling-håndverkerne i dag kan, er ny kunnskap, som de lærte av Gardi – og ikke minst Hannelie, deres håndverksguru og mentor i tykt og tynt.

I nå snart 20 år har engle-håndverket fått muligheten til å slå røtter i landsbyen. Det er egentlig ikke lang tid. Bekymringen har derfor vært: Den dagen de opprinnelige håndverkerne ikke kan lage engler mer, vil noen stå klare til å overta? Vil noen bringe videre den kunnskapen som denne gruppa av opprinnelige engle-makere har tilegnet seg gjennom disse 20 åra? For det er ikke gjort over natta – vi snakker ikke om et lite intensivt kurs på et par uker – og så vipps, så kan alle og enhver lage engler. Det har tatt år å utvikle, forfine og perfeksjonere den kunnskapen som hver av englemakerne i dag besitter. De som skal bringe engle-håndverket videre, må ha forståelse for nettopp det. De må eie engle-håndverket som deres eget. Det fortvilende har vært at den som kunne ha hjulpet dem på veien – Hannelie – ble dement før vi fikk gjort noe aktivt med denne utfordringen. Og det er ingen, ingen som kan ta Hannelies rolle. Så Vondeling-håndverkerne må rett og slett gjøre jobben selv med å videreføre engle-håndverket.

For uten at håndverket viderebringes til nye generasjoner, så har ikke Karoo Angels noen framtid – uansett hvor framtidsrettet resten av bedriften er. En engel kan se fantastisk ut på skisse-stadiet, men dersom ingen kan skape den fysisk med hendene, så forblir den en skisse og en drøm om noe vakkert.

Så dette har vært min store bekymring i mange år. Vil Vondelings engle-håndverk overleve?

Like før jul snakket jeg med Janine og Nathon om bonus-utbetalingen**) til nettopp Vondeling-gruppa. Jeg hadde lagt merke til at Janine (som altså er en annen Janine :)) hadde så mye høyere utbetaling enn de andre. Hvorfor det, spurte jeg, har hun jobbet så mye mer enn de andre? Neida, var svaret. Det er dobbelbetaling fordi datteren, Jodine, også lager engler. Du skjønner, hun er supergod, hun har lært av moren sin. Hun er faktisk den beste av dem alle til å hekle 3D-vinger.

Og hvor gammel er Jodine, spurte jeg. Hun er snart 18 år, og i 2026 planlegger vi at hun blir fullverdig medlem av gruppa. Hun har jo øvd seg i noen år allerede, og nå er hun god nok.

Nå tror jeg at englefabrikken vil overleve. Fordi Vondeling-landsbyen har skapt en håndverkstradisjon som er deres egen og som de selv forvalter og viderefører. Og nettopp dette – en kulturtradisjon som er deres egen – er på mange måter den virkelige suksessen til Karoo Angels.

Det er sannelig et lite mirakel, som gir håp. Og som man ikke ante noe om, den gangen i 2006 da det landet på Låven Hoffsveien 100 små engler strikket i ståltråd, fra folk i en landsby som ingen hadde noe tro på.

*) Dersom noen hadde forsket seriøst på kulturarven i Vondeling, så tror jeg absolutt at man hadde funnet spor av den opprinnelige Khoisan Karoo-kulturen, både i språk, musikk og ritualer. Men det som var slående i mitt møte med Vondeling-beboerne var at de ikke gjorde noe forsøk på å vise fram denne kulturen, og heller ikke ønsket å bli utfordret på det.

**) bonus-utbetaling er et slags feriepenger-system, som utbetales på slutten av arbeidsåret.

29/12/2025
Engler for kalde tider

Kalde tider, ja. Det er jo mye dobbelthet i de ordene, og ‘engler for kalde tider’ har også mye symbolikk i seg. Men akkurat i denne sammenhengen handler det om farger og lys og håndverk i skjønn forening. For inspirert av de munnblåste glasskulene fra Ngwenya, så fant jeg fram noen Karoo-engler som har turkis farget kobbertråd i seg. Hos englefabrikken kaller de fargen «Malachite» – malakitt – som både er navnet på et mineral, men også navnet på en turkis-farget vakker fugl du finner i Karoo.

Malakiten tilhører isfuglfamilien, så da kan jo englene med malakitt kalles for is-engler! For de hører liksom hjemme blant snø og is.

Men de er like fine sammen med varme høsttoner (brunt og turkis er rett og slett veldig fint sammen!) – og her ser du at de lufter seg litt ute i november-hagen.

Hvis du ønsker deg din egen samling av is-engler, så finner du dem her:

Engler for kalde tider

Men det kan jo hende at du ønsker deg det motsatte av is-engler – altså engler med varme i! Da er det selvfølgelig Aarde-englene som gjelder. Spillet i fjærene i Aarde-englene er så levende, og man blir aldri lei av å beundre dem.

Her kan du se alle Aarde-englene:

Til Aarde-englene i nettbutikken

15/11/2025
Nyhetsbrev august 2025

God søndag!

skrevet på augusts siste morgen, med høst i lufta…

Når noen spør meg om hva jeg driver med, så hender det at jeg svarer: «tant og fjas i Afrika». Særlig dersom spørsmålsstilleren kan mistenkes for å være av den seriøse typen, og kanskje selv jobber med bistand, næringsliv eller andre viktige ting i Afrika.

Med tant og fjas så mener jeg ikke at Isandi ikke er bra, eller ikke holder mål, eller noe i den duren. Men jeg er litt lei av at når det dreier seg om det å være opptatt av Afrika, så er alt så alvorlig og fullt av problemer og huff og huff, og dessuten så viser det seg – ikke overraskende – at samtalepartneren driver selv med, eller vet om noen eller noe, som gjør noe skikkelig bra, altså. Til Afrikas beste. Så tant og fjas-svaret er et forsøk på å være litt avvæpnede. Ta det hele ned noen hakk, liksom. Og ikke bli fristet til å begynne å legge ut om hvor superviktig det som jeg driver med er. For det er jo ikke superviktig. Afrika klarer seg fint uten Isandi, for å si det sånn.

Ikke sånn å forstå at jeg selv alltid har motstått fristelsen til å få Isandi til framstå som særs viktig. Langt derifra. Jeg har inderlig ment det også, og har hatt det som drivkraft. Jeg ble minnet om dette da jeg ble tvunget til å lage ny Isandi-nettside nå i sommer. Kort fortalt: Det er noe som heter PHP – et programmeringsspråk som er en slags tolk og tilrettelegger for at f.eks nettbutikker kan eksistere – og PHP’en som den gamle nettsida var bygget på, kunne ikke brukes mer. Det var skikkelig nedtur, for å si det rett ut. Den gamle nettsida laget jeg i 2012, og kunnskapen jeg da skaffet meg om nettsidelaging er nå særs utdatert. Jeg hadde – og har fortsatt!!! – overhodet ikke noe behov for å lage flere nettsider. I 2012 var det gøy, nå ble det panikk-modus.

Men jeg måtte altså bare ta meg sammen og lære meg nok til at jeg kunne lage en ny nettside.

Den er nå ganske komprimert, og det har absolutt sine årsaker. I prosessen med å lage den nye nettsida gikk jeg gjennom hva som fantes på den opprinnelige nettsida. Og det var ikke småtteri. Over 80 ulike sider man kunne klikke seg inn på, i tillegg til nyhetsinnleggene. Mange av disse sidene handlet om alle leverandørene opp gjennom årene. Men påfallende mange av de resterende sidene var av den alvorlige typen. De aller fleste av dem stammet fra den tida Isandi definerte seg om en del av bistandsmiljøet, og måtte forsvare mye og mangt sånn at det hele skulle holde mål og framstå seriøst. Lite tant og fjas å spore, for å si det sånn.

Om drivkraft

I disse skriveriene står det blant annet:

Isandis mål er at småskalaprodusenter skal få ta del i den globale verdenshandelen.

Isandis visjon er å bidra til fattigdomsbekjempelse gjennom handel og å endre nordmenns syn på Afrika i en positiv retning.

Det er jo både riktig og viktig det som sies der. Og jeg har ikke tenkt å endre hverken mål eller visjon. Men når man ser på verden nå seint i august 2025, så oppleves jo kartet som litt i utakt med terrenget, for å si det forsiktig. Mulig det alltid har gjort det, egentlig. Men det som føles nytt nå, er opplevelsen av at ting reverseres – både den globale verdenshandelen, fattigdomsbekjempelsen og vårt syn på «de andre». Da blir man litt matt av sånne skriverier som jeg har drevet med. Og for min del også lei meg.

Jeg har tatt vekk nesten alle de 83 sidene på isandis nye nettside. Men så har jeg lagt til en ny. For mens jeg satt der og strevde med nettsidelaging i juli-varmen, så måtte jeg jo tenke gjennom: Hvorfor driver jeg fortsatt med Isandi? Hva er drivkraften nå?

Som sagt, Afrika som sådant klarer seg jo fint uten.

Svaret på mitt «hvorfor» er egentlig ganske kort: Gleden, fascinasjonen og begeistringen over det mellom-menneskelige fellesskapet som håndverk skaper.

Du leser det her:

Noen linjer om mål og mening

Tid for litt englekjøp

Den nye nettsida har også betydd at nettbutikken er frisket opp en smule. Og ikke minst har jeg fått oppdatert nettbutikkens utvalg av Karoo-engler. Der har det vært temmelig utsolgt siden mai, og det skyldes at butikken hos Nobels Fredssenter, som i mange år har solgt englene, melder om rekordsalg nå i sommer. Det er jo fantastisk hyggelig for Englefabrikken! Men nå er engler igjen på lager, og flere er underveis.

Og da benytter jeg sjansen til å anbefale litt englekjøp nå på seinsommeren – for nå er årets nykommere, årsengelen Elsa og helt nye versjoner av Estalien, på plass.

Elsa er oppkalt etter Elsie, «klippen» blant Rietbron-håndverkere gjennom alle år. Elsie døde i januar i år, og tomrommet etter henne er stort. Elsie var rett og slett et godt menneske med en enorm integritet. Jeg skrev for noen år siden en hyllest til henne – og de andre Rietbron-håndverkerne – og den kan du lese her:

Respekt!

Og her har du Elsa:

Nyhetsbrev august 2025

Estalien-englene er en veldig sjarmerende gjeng – som altså er de eneste englene som også kan stå, m.a.o – egnet som bordpynt! Her er lenke til dem:

Estalien-englene

Og – mens jeg husker det: Både Elsa og Estalien har en særs god introduksjonspris i nettbutikken fram til 15. september.

Høstens Isandi-varer er underveis.

Englene har altså kommet flyvende, mens andre Isandi-varer velger sjøveien. Fra Cape Town seiler etter planen et skip lastet med Isandi-varer i neste uke, som skal rekke fram til høstmarkedet. Dato blir søndag 19. og mandag 20. oktober – mer info kommer selvfølgelig.

Og hva er i skipslasten? Jeg skal ikke røpe så mye her og nå – men her ser du en som har dratt i forveien, og som i skrivende stund får all oppmerksomhet fra en nysgjerrig reinsdyrflokk.

Sebralysestake i keramikk, altså – laget av en keramiker som heter Lizo. Utrolig flott, vakker og morsom – og akkurat passe absurd, synes jeg.

Tant og fjas fra Afrika, vil andre si.

Ja, nettopp.

Jeg ønsker deg en god september-høst – og ikke minst, godt valg!

Du hører fra meg igjen når vi skriver oktober, hvis ikke før.

Sala pila.

Kjersti

08/09/2025
Hils på årets nye Karoo-engler!

Nå har årets nye Karoo-engler landet i nettbutikken. Her møter du Nala, Rafiki og Zuri!

Nala er Årsengelen 2024 – og har som sine forgjengere en vakker perle som halssmykke. I år heter fargen wheat – en nydelig varm, gyllen beige-tone. Nala kjenner vi jo fra Løvenes Konge – og det er derfor ikke så rart at navnet betyr dronning. Men – det betyr også vann – og i et år med truende tørke i det sørlige Afrika, så er Nala både en bønn og en påminnelse om det livgivende.

Neste nyhet er Rafiki – en liten engel med de ikoniske heklede 3D-vingene i messing. Rafiki assosieres jo også med Løvenes Konge – og navnet betyr venn. Og med Rafiki kom en helt egen engle-serie – nemlig Friendship range – vennskaps-englene – 4 små engler som både er like, men samtidig veldig forskjellige, og alle bringer litt farge inn i hverdagen – slik gode venner gjør!

De 2 Zuri-englene må bare oppleves. Den intense og levende gammelrosa-fargen i strutsefjærene er gjør dette til en særs elegant engel, som skapt for litt sånn «gammeldags» jul. Zuri betyr vakker. Selvfølgelig. Det er nå totalt 8 engler i Aarde-serien, alle med særs vakre fjærfarger som skaper et helt særegent uttrykk.

27/09/2024
Farvel til en ikonisk ståltråd

Første gang jeg så den lille strikka engelen som seinere fikk navnet Justine, og seinere ble til Vondeling-engler og deretter Karoo-engler, så la jeg merke til ståltråden. Den var tynnere og blankere enn annen ståltråd jeg hadde sett, som for eksempel den som Streetwires brukte. «Jewelry quality», kalte Gardi det – hun som introduserte den lille engelen til meg.

Da jeg noen år seinere måtte overta ansvar for innkjøp av materialer og alt dets vesen for å kunne fortsette engle-produksjonen måtte jeg også finne ut hvor denne ståltråden kom fra. Det viste seg at den ble laget i Gauteng-regionen i Sør-Afrika (der Johannesburg er), og at den het EasiCoil 0.315 mm. Nettopp dette med 0.315 mm viste seg å være særs viktig, for EasiCoil finnes i veldig mange tykkelser, ikke minst tykkelsene som brukes i alle de millionene av kilometer med ståltråd-gjerder som landet har. Allmanna-retten har man ikke hørt om i det landet. Tvert om, alt gjerdes inn. Alt.

Nå vel. 0.315 mm i diameter er veldig tynt, og dette er altså ståltråden som i alle år er brukt i Karoo-englene. Helt til den sølvbelagte kobbertråden ble introdusert – og deretter kobbertråd i gullfarge og alle de andre fargene – som en slags luksusutgave av englene, først ment for smykke-kolleksjonen, men deretter i Guardian-englene – engler som kunne brukes som for eksempel dåps- og navnedagsgaver. Deretter fulgte Årsenglene, og så kom Vleuel-englene og alle de seinere kolleksjonene. Alle ble utviklet med tanke på den fargede kobbertråden.

Og hvorfor det? Jo, fordi vi visste at en dag ville EasiCoil-ståltråden ikke være tilgjengelig mer. Og det skyldtes pandemien. Vi klarte jo på mirakuløst vis å holde det gående sånn noenlunde disse årene og trengte derfor mer ståltråd. Men så fikk vi beskjeden, allerede i 2020: Pandemien hadde medført at det nesten ikke fantes håndverksbedrifter som Karoo Angels igjen – nærmest over natta hadde dette skjedd – og derfor hadde produsenten bestemt seg for å stoppe produksjonen av vår kjære 0.315 mm. Det var en slags sjokk-beskjed, som gjorde at vi umiddelbart startet å støvsuge det sørafrikanske markedet for denne ståltråden – dvs. alle nettbutikkene som solgte materialer til de tusenvis av sørafrikanere som driver med smykke-laging-hobby.

Men en dag visste vi at også vårt lager kom til å ta slutt. Og i 2024 kom den dagen, rettere sagt omtrent nå. Det er jo vemodig, på et vis, men det er som det er. Alle engler som lages nå blir det som vi opprinnelig kalte «luksus-utgaven», og det som var «jewelry quality» er borte. Om den ene er bedre enn den andre, sånn objektivt sett? Vel, alt er jo relativt. Uansett, nå er det bare én utgave igjen: Karoo-engelen. Det føles jo ikke det minste katastrofalt, når alt kommer til alt.

Men det som er virkelig trist, er hva pandemien gjorde med alle de små håndverksbedriftene i Sør-Afrika. De som hadde klart seg på et vis, de som levde av at mennesker fysisk møter hverandre. Men som pandemien tok livet av. Du finner ikke disse bedriftene i noen statistikker, til det var de for små og for usynlige. Du finner dem heller ikke i noen avisartikler over triste enkeltskjebner, du finner dem rett og slett ikke. De ble bare borte.

Nedenfor er et lite galleri over ymse engler som er blitt laget på EasiCoil 0.315 mm. Det de har til felles, er at de fortsatt er å finne på Isandis lager, og for deg som har fulgt Englefabrikken i stort og smått gjennom alle år, så er det nå en siste sjanse til å skaffe noe ekte vintage. (ja, det tilbudet gjelder jo alle, selvfølgelig :))

Til Vintage-utvalget i nettbutikken

27/09/2024
Engler i juli

I dag har jeg lagt ut i nettbutikken ulike engle-pakker til en særs god pris. Dette er engler som har vært på lager leeeenge, og det er mange av dem. Men årsaken til at det er mange på lager er noe annet enn at de ikke var fine nok til å kunne selges på «vanlig» vis. Det handler først og fremst om hvordan Karoo Angels ble drevet den første tida – og her to historier om det:

Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

Frem fra glemselen – du får ikke kvalitet uten volumtrening

Det har altså i mange år ligget en del hundre engler nedpakket i esker jeg ikke har følt behov for å pakke opp. Delvis fordi jeg ikke er så nostalgisk av natur, delvis fordi disse gamle englene har blitt utkonkurrert av nye typer og er ikke del av Englefabrikkens standardutvalg lenger. Delvis fordi jeg ikke har hatt ork. Men i sommer har jeg åpnet disse eskene – og det var faktisk et hyggelig gjensyn! For de er jo så vakre, og de har sine historier, som ikke har blitt borte, selv om de har vært nedpakket, bokstavelig talt.

Men ingen får glede av englene dersom de fortsetter å ligge nedpakket i esker – og dessuten skal jo ikke Isandi vare evig. Så derfor finner du altså nå i nettbutikken engler i pakker på 5, til det som må kalles usedvanlig gode priser. Og sånn blir det vinn-vinn – jeg får tømt noen esker, og du kan sikre deg mange engler, kanskje nok til å dekorere et helt juletre!! Eller en skulptur.

Du finner dem her i nettbutikken:

Engle-pakker

23/07/2024
Og så var uroen der

Jeg kunne skrive langt og lenge om uro. Både den indre og ytre, den synlige og den usynlige. Men så har uro også en annen betydning, noe veldig håndfast, og det er den uroen jeg skal skrive om nå. Altså, uroen man kan ha som pynt. I over 3 år har jeg vært på leiting etter en uro-løsning for Karoo Angels. På oppfordring fra kunder og forhandlere i Sør-Afrika, som altså ønsker seg uro. Der kalles Uro for Mobile – vet ikke om det ordet er noe særlig bedre, egentlig. Men vi snakker altså om noe som henger og beveger seg, litt uforutsigbart, altså kanskje litt urolig. En uro er jo bygget rundt vektstang-prinsippet, og de tradisjonelle uroene består ofte av tynne ståtråder – vektstenger, om du vil – hvor du henger noe i hver ende, og så balanseres dette, mens det samtidig beveger seg. Riktig så elegant.

Men en slik elegant løsning egner seg ikke for Karoo-englene, av den enkle grunn at ingen engel er helt lik, dvs vil ikke veie det samme. Vi kunne kanskje fått til noe avbalansering med faste punkt mellom vektstengene, men det vil bli et mareritt, uansett – med først å få balansert det hele, så pakke uroen ned og sende den ut i verden, og deretter krysse fingrene for at den fortsatt balanserte når en kunde i f.eks. Canada henger den opp. Sannsynligheten er stor for at det blir rimelig mislykka.

Og så har jeg tenkt på en løsning der vi bare brukte rette pinner, strikkepinner i bambus, om du vil – og så lager en slags uro, men det blir jo litt kjedelig, da. Det er noe med sirkel-formen som er så vakker sammen med englene. Og så har jeg tenkt andre konsepter og muligheter – og slik har årene gått, og jeg har ikke funnet noen løsning.

Men nå i januar fant jeg den – rett og slett ved å sjekke ut trender innen barneromsinnredning på Pinterest. Der er det fullt av uroer, eller «Baby Hanging Mobile Decorations» som de heter, og nå for tida er det enten en sirkel i tre som man henger ting i, eller to like halvsirkler som settes sammen i et kryss, slik at det blir 3-dimensjonalt. «Oj», tenkte jeg – «dette er jo en god ide, for dette vil jo løse problemet med balansering.» For ved nærmere ettersyn oppdaget jeg nemlig at halvsirklene har symmetriske hull der uro-pynten skal henge. Halvsirklene er allerede balanserte, på en måte.

Men ennå var dette ikke helt midt i blinken for Karoo Angels. For det er mange av kundene som ikke vil ha en uro først og fremst for et barnerom – men for seg selv! Antakelig i et vindu – og da er ikke sirkel og «fastlåst» 3D tingen. Men, tenkte jeg så – hva om man har to ulike størrelser på halvsirklene? Da er det mye mer fleksibelt, da kan de henge under hverandre og fortsatt gi en fin 3-dimensjonal effekt. Og hva med å bruke filt-kuler sammen med englene? Håndverkerne tover jo uansett ull til engle-hodene.

Som sagt, så gjort. Og nå har jeg testet ut konseptet i forskjellige utgaver, og synes at dette fungerer! Og hos Karoo Angels er de for lengst i gang med å planlegge lansering og produksjon av årets store nyhet. Men først må de få halvsirklene – for de er her hos meg i Oslo. Men etter påske drar uro-halvsirklene til Sør-Afrika for å forvandles til vakre uroer.

Jeg kommer antakelig ikke til å bestille uroene hit til Norge – jeg tror ikke det er så stor marked for dem her. MEN – det kan jo hende at noen av Isandis kunder kan tenke seg å lage sin egen uro! Og derfor har jeg lagt ut i nettbutikken de to halvsirklene – de blir til salgs fram til 1. april – deretter blir resten sendt til Englefabrikken.

Og så blir det spennende å se hva slags mottakelse de får. Det er jo svimlende mange uroer til salgs her i verden, har jeg funnet ut – men nesten ingen som har engler, og absolutt ingen som har strutsefjær-engler fra Karoo… Før nå.

18/03/2024
Og sånn ble Mirakel-englene, til slutt….

En av de store engle-nyhetene i år er Siyanda og Kamali – som er de første englene i en ny serie vi har kalt «Wonder Range» – mirakel-englene.

Reisen fram til Siyanda og Kamali har vært lang – her er en liten reiseskildring:

Til jul i fjor hadde jeg noen veldig små engler til salgs – Wonder Charms , og de var en test på om Rietbron kunne få til å lage en bitteliten variant av de 3-dimensjonale vingene. Og det klarte de! Her er bilde av disse englene – riktig så yndige på juletreet:

Wonder Charm-englene skulle være inspirert av Die Wonderboom – mirakeltreet – et berømt tre som står langs hovedveien forbi Willowmore, før du tar av grusveien inn til Rietbron.

Selv om prøve-kolleksjonen var absolutt flott, så var det noe som manglet. For hvor var sammenhengen med mirakel-treet? Det manglet litt botanikk, rett og slett… Så før det ble juleferie, så hadde vi bestemt at vi ikke var i mål: Vi måtte prøve å lage vinger i noe botanisk materiale.

Og slik startet 2023, med nye idéer – eller, det vil si, med utfordringen om å finne dette botaniske materialet. Willowmore har jo ingen garnbutikker, selv om byen ligger i «mohair and merino country» – altså det kryr av ullproduserende sauer og geiter. Men ingenting foredles i området, her produserer man kun råvarene. I det hele tatt så har ikke Willowmore noe særlig med butikker, og i hvertfall ikke butikker som selger det som kan kalles for «hobbymaterialer». Så det måtte letes på nettet, både i Sør-Afrika og i Norge. Og til All Crafters Meeting i februar hadde vi et rikt utvalg av ymse materialer – og slik så det såkalte «mood board» ut:

På All Crafters Meeting var alle involvert i å teste ut de nye materialene. Det mest spennende var om Rietbron-håndverkerne kunne klare å hekle med raffia-basten? Det gikk vel egentlig bare sånn passe…for raffia har en del utfordringer knyttet til seg: Basten må splittes til tynne «tråder», hver av disse trådene er kun 1 meter lang. Så da må det skjøtes – og hvordan gjør man det pent? Veldig vanskelig, rett og slett…..En ting er å hekle vesker i raffia, der er basten mye bredere, og knuter og den slags kan skjules, men til våre delikate englevinger er ikke det like lekkert med knuter…. Vondeling-håndverkerne testet ut strikking – som fungerte forsåvidt, men fortsatt samme utfordring med skjøting. Og alle de fantastiske garntypene vi brukte – alt fra rålin til papir, til garn med metalltråder i – fungerte ikke som englevinger – englene ble mer av den falne sorten. Som jo det absolutt skal være plass til her i verden, men noen stor salgssuksess med falne engler så vi ikke for oss… Og det var jo det, disse nye englene skulle bidra til – en ny serie med engler som ble tatt vel i mot av kunder over hele verden, laget med et litt rimeligere materiale som kunne gjøre at håndverkerne kunne få bedre betalt for jobben.

Rietbron heklet, Vondeling strikke¹t – og her er noen av resultatene! Et viktig steg på veien til Mirakel-englene…

Men så en dag kom løsningen – i form av en YouTube-video der noen demonstrerte hvordan man lager garnblomster ved bruk av en gaffel, av alle ting. Og da skjønte vi at vi hadde løsningen. For kan ikke en blomst også fungere som en vinge? Så da hadde vi plutselig 2 botaniske lenker til Mirakeltreet: Både formen på englevingen og materialet! Og attpåtil: 1 meter tynn raffia holder akkurat til en blomster-vinge. Janine, Monique og Nathon kjøpte inn gafler, tok med raffiaen og dro til Rietbron for å lære bort den nye teknikken. Og Rietbron-håndverkerne er jo drevne, så dette lærte de fort. Og seinere har Vondeling-håndverkerne også lært seg gaffel-teknikken. Vi var i mål.

Denne engelen har fått navnet Siyanda, som betyr ‘vi vokser’, og hun kommer i 3 utgaver: Amber, Jade og Pearly – som refererer til fargen på perlene. For det må jo selvfølgelig være perler på Mirakel-englene.

Og inspirert av Siyanda ble Kamali neste mirakel-engel: Fortsatt den overdimensjonerte runde blomstervingen, men heklet i hamp. Og Kamali betyr ‘beskytteren’.

Da var altså selve englene på plass. Men så var neste utfordring – hvordan skulle vi få fortalt historien om Die Wonderboom til alle som ville kjøpe Siyanda og Kamali? Vi kunne jo legge ved et lite kort, men det var kanskje ikke så spennende? Egentlig drømte vi om en egen liten eske for Mirakel-englene, og vi satte i gang med prototyper, som blant annet så sånn ut:

Men Englefabrikken har hatt tidenes tøffeste økonomiske år, så det var rett og slett ingen penger i å investere å lage opp esker. For det er jo sånn, at for å holde prisen på englene så lav som mulig, så må vi kjøpe i store kvanta av alle materialene som brukes, og alt vi bruker for å pakke dem inn. Eskene, for eksempel, måtte vi kjøpe så mange av slik at vi hadde nok i 5 år…Og det hadde vi ikke råd til. Ikke i år.

Men, ingenting er forgjeves. For i forbindelse med disse eske-testene, så dukket det opp en særs fin design, fra København. Der bor nemlig en av Englefabrikkens mange støttespillere – Christina heter hun – og hun var den som laget prototypen på eskene. Med noen særs fine hender som liksom holder engelen. Og det er jo budskapet til Mirakel-englene – at de er laget for å gjøre stas på alle de som støtter og bærer og holder opp noe, eller noen.

Så selv om det ikke ble eske, så måtte hendene med! Og så ble det kort, allikevel. Med hender.

Og med det er Mirakel-englene klare til å si hei til verden!

02/09/2023