Hjem » Isandi-blogg » Side 3

Stikkord: Isandi-blogg

  • Og så var uroen der

    Og så var uroen der

    Jeg kunne skrive langt og lenge om uro. Både den indre og ytre, den synlige og den usynlige. Men så har uro også en annen betydning, noe veldig håndfast, og det er den uroen jeg skal skrive om nå. Altså, uroen man kan ha som pynt. I over 3 år har jeg vært på leiting etter en uro-løsning for Karoo Angels. På oppfordring fra kunder og forhandlere i Sør-Afrika, som altså ønsker seg uro. Der kalles Uro for Mobile – vet ikke om det ordet er noe særlig bedre, egentlig. Men vi snakker altså om noe som henger og beveger seg, litt uforutsigbart, altså kanskje litt urolig. En uro er jo bygget rundt vektstang-prinsippet, og de tradisjonelle uroene består ofte av tynne ståtråder – vektstenger, om du vil – hvor du henger noe i hver ende, og så balanseres dette, mens det samtidig beveger seg. Riktig så elegant.

    Men en slik elegant løsning egner seg ikke for Karoo-englene, av den enkle grunn at ingen engel er helt lik, dvs vil ikke veie det samme. Vi kunne kanskje fått til noe avbalansering med faste punkt mellom vektstengene, men det vil bli et mareritt, uansett – med først å få balansert det hele, så pakke uroen ned og sende den ut i verden, og deretter krysse fingrene for at den fortsatt balanserte når en kunde i f.eks. Canada henger den opp. Sannsynligheten er stor for at det blir rimelig mislykka.

    Og så har jeg tenkt på en løsning der vi bare brukte rette pinner, strikkepinner i bambus, om du vil – og så lager en slags uro, men det blir jo litt kjedelig, da. Det er noe med sirkel-formen som er så vakker sammen med englene. Og så har jeg tenkt andre konsepter og muligheter – og slik har årene gått, og jeg har ikke funnet noen løsning.

    Men nå i januar fant jeg den – rett og slett ved å sjekke ut trender innen barneromsinnredning på Pinterest. Der er det fullt av uroer, eller «Baby Hanging Mobile Decorations» som de heter, og nå for tida er det enten en sirkel i tre som man henger ting i, eller to like halvsirkler som settes sammen i et kryss, slik at det blir 3-dimensjonalt. «Oj», tenkte jeg – «dette er jo en god ide, for dette vil jo løse problemet med balansering.» For ved nærmere ettersyn oppdaget jeg nemlig at halvsirklene har symmetriske hull der uro-pynten skal henge. Halvsirklene er allerede balanserte, på en måte.

    Men ennå var dette ikke helt midt i blinken for Karoo Angels. For det er mange av kundene som ikke vil ha en uro først og fremst for et barnerom – men for seg selv! Antakelig i et vindu – og da er ikke sirkel og «fastlåst» 3D tingen. Men, tenkte jeg så – hva om man har to ulike størrelser på halvsirklene? Da er det mye mer fleksibelt, da kan de henge under hverandre og fortsatt gi en fin 3-dimensjonal effekt. Og hva med å bruke filt-kuler sammen med englene? Håndverkerne tover jo uansett ull til engle-hodene.

    Som sagt, så gjort. Og nå har jeg testet ut konseptet i forskjellige utgaver, og synes at dette fungerer! Og hos Karoo Angels er de for lengst i gang med å planlegge lansering og produksjon av årets store nyhet. Men først må de få halvsirklene – for de er her hos meg i Oslo. Men etter påske drar uro-halvsirklene til Sør-Afrika for å forvandles til vakre uroer.

    Jeg kommer antakelig ikke til å bestille uroene hit til Norge – jeg tror ikke det er så stor marked for dem her. MEN – det kan jo hende at noen av Isandis kunder kan tenke seg å lage sin egen uro! Og derfor har jeg lagt ut i nettbutikken de to halvsirklene – de blir til salgs fram til 1. april – deretter blir resten sendt til Englefabrikken.

    Og så blir det spennende å se hva slags mottakelse de får. Det er jo svimlende mange uroer til salgs her i verden, har jeg funnet ut – men nesten ingen som har engler, og absolutt ingen som har strutsefjær-engler fra Karoo… Før nå.

  • Englefabrikkens 2023-liste

    Englefabrikkens 2023-liste

    2023 – for et år det har vært for Karoo Angels! Jeg tror jeg kan ta hele følelses-vokabularet i bruk for å beskrive hva året har rommet. Men nå er det tid for hyggelige høydepunkt – og her kommer 10 på topp fra Engleåret 2023:

    • Store endringer i eierstrukturen: Fra å være eid av en person, med ene-styre (dvs meg), så er nå Nathon og Janine aksjonærer i Karoo Angels (Pty) Ltd med 74% av aksjene, mens jeg er mindretallsaksjonær med 26%. På sikt skal disse prosentene også overtas lokalt. Janine og Nathon er også blitt styremedlemmer.
    • Tross svært anstrengt økonomi så bestemte styret å beholde Monique som deltidsansatt etter at hennes «youth unemployed grant» utløp. At det nå er 3 på kontoret i WIllowmore har vært en enorm vitamininnsprøyting for den lille bedriften. Og Monique tar sin oppgave som ansvarlig for markedsføring på største alvor – utstyrt med en 2nd hand iPhone SE og mye oppfinnsomhet og stor dedikasjon til jobben, så er det utrolig hva man kan få tatt av bilder!
    • Nettbutikk-salget i 2023 har økt med 60% i forhold til 2022 – det er fantastisk!
    • I november åpnet vi nettbutikken for privatkunder utenfor Sør-Afrika, og allerede nå ser vi at det var en lur ting.
    • Wonder-englene med raffia- og hamp-vinger, og en litt annen tvist på innpakningen har gitt inspirasjon til fornyelse og nye ideer.
    • Artikkel i Daily Maverick om Karoo Angels gav masse god publisitet i Sør-Afrika.
    • Deltakelsen på Maison&Objet-messen i Paris var en utrolig opplevelse.
    • Eksporten har holdt seg på omtrent samme nivå som i fjor, trass i sjokk-beskjeden som kom i januar om at Plan Norge ikke lenger skal ha nettbutikk.
    • De sørafrikanske forhandlerne forblir trofaste, og nye har kommet til. Til tross for at det økonomiske klimaet gjør at butikkene bestiller for mindre enn før, så er det oppløftende å vite at de ikke kutter ut englene.
    • Vi har også i år klart å gjennomføre Master Crafter programmet – veldig mye takket vært støtte fra Isandis kunder.

    Og så er det noe som er det samme som i fjor og det samme som i forfjor, og faktisk det samme i de siste 10 årene – nemlig: Håndverkerne! Maken til folk!! Og i sånn håndverkssammenheng er dette litt av en bragd – at gruppa er så stabil. Det er hemmeligheten bak at englene fortsetter å begeistre over hele verden – at det er folk som kan sine engler som lager dem.

  • Velkommen til høstmarked!

    Velkommen til høstmarked!

    Jeg inviterer til Isandis høstmarked – som samtidig er litt julemarked. Litt for tidlig for den slags, tenkte jeg – men jeg er i Sør-Afrika i hele november, og julemarked før desember er jo en Isandi-tradisjon. Og så ser jeg jo at det er jul overalt allerede… så da er kanskje Isandis julemarked slettes ikke for tidlig….

    Så altså:

    • Søndag 29. oktober kl. 12.00 – 16.00
    • Mandag 30. oktober kl. 14.00 – 19.00
    • Tirsdag 31. oktober kl. 14.00 – 19.00

    er det Åpent Hus i Lille Huseby vei 6b, og du er hjertelig velkommen!

    Det blir Karoo-engler i alle utgaver, inklusive noen helt nye engle-ting. Det blir et knippe med utvalgt tradisjonelt afrikansk håndverk, det blir Mungo, og det blir litt annet ymse.

    Velkommen skal du være!

  • Om å ta seg en tur til Paris

    Om å ta seg en tur til Paris

    Som jeg skrev for noen uker siden, så var Karoo Angels del av Sør-Afrikas stand på den prestisjetunge Maison & Objet-messen i Paris i første halvdel av september. Nathon pakket kofferten full av engler og dro av gårde. Og nå er både han og englene vel tilbake i Willowmore.

    Så hvordan gikk det?

    Det gikk egentlig bra for Karoo Angels. Blant alle de mer enn 2600 utstillerne på messen, og de millioner av produkter som ble vist fram, så var det altså noen som fant fram til Karoo Angels sin lille stand på 1×1 meter og bestilte engler. Det er jo ganske enkelt helt fantastisk! Og faktisk var det Karoo Angels som fikk flest bestillinger blant alle de sørafrikanske utstillerne.

    Men jeg er ikke så sikker på om dette var den lureste måten å bruke sørafrikanske skattepenger på, hvis målet er økt eksport av sørafrikansk håndverk. Her er noen tanker om hvorfor:

    Det koster å delta på sånne messer. En bekjent som har stilt ut i flere år på nettopp Maison & Objet forteller at hans utstiller-budsjett er på nesten EUR10.000, og hans stand er ikke spesielt stor. Man skal med andre ord selge ganske mye for å tjene inn en slik utgift. Nå er vel hele poenget med at det sørafrikanske handelsdepartementet investerer i Maison & Objet-deltakelse at utstillerne selv ikke kan klare en slik investering, så dette er direkte og velbegrunnet støtte for å åpne for økt eksport for de utplukkede håndverksbedriftene. Så langt alt bra. Alle utstillerne tok oppgaven og oppdraget – å representere Sør-Afrika – på dypeste alvor. Selv om noe så litt pussig ut, som f.eks 3 av utstillerne som hadde med seg sine ektemenn (jada, det var en damegreie, dette her – Nathon var faktisk eneste mann på Sør-Afrikas stand… og definitivt den yngste av alle…) som svinset rundt standen hele dagen i sine Springbok-skjorter – altså skjortene til det sørafrikanske rugby-landslaget, med sånne nummer på ryggen og full pakke. Du ser det for deg. VM i rugby foregår i disse dager nettopp i Frankrike, så herrene syntes vel at dette antrekket var på sin plass. Det må vel sies at de sørafrikanske rugby-fansene ikke bidro i særlig positiv retning til et estetisk samlet uttrykk for standen…..

    Men det var verken ektemenn i rugby-skjorter eller alder på stand-deltakerne som gjorde at jeg virkelig sperret opp øynene. For det var ikke bare håndverksbedriftene som hadde tatt turen til Paris og Maison & Objet. Det sørafrikanske handelsdepartementet hadde en liten delegasjon på plass – jeg talte 3 personer, mulig det var flere. Jeg spurte Nathon om hva de gjorde der. «Ingenting», svarte han. «De kommer i løpet av dagen og foretar opprop, og ellers så er de bare i veien når de først er på plass. Og så bor de på 4-stjerners Hilton i Paris sentrum, mens vi bor på et av turisthotellene ved Charles-de-Gaulle-flyplassen, og må dekke av egen lomme dersom vi vil dra til sentrum av Paris. For å se Eiffeltårnet og sånt noe.»

    Jeg snakket med en av disse representantene, og jeg spurte på en høflig måte hva hennes rolle var. «Det er jeg som har betalt for dette», svarte hun. Intet mindre. Og jeg tenkte at her er kjernen i hva som er Sør-Afrikas korrupsjons- og styringsproblem: Opplevelsen mange i statsadministrasjonen har om at budsjetter og penger er deres og de bestemmer. Ingen antydning til å være en folkets tjener som skal forvalte fellesskapets penger på beste måte.

    Det er en tragedie. Og selvfølgelig direkte provoserende. For det er alltid noen andre som må betale. Bare en uke etter at messa var slutt kom nyheten om at det blir kraftige kutt i statsbudsjettet, og de som må bære kuttene er de som har minst fra før – det allerede underfinansierte offentlige helsevesenet og grunnskolene. Visstnok skal det også kuttes på reiser og seminarer for statsansatte – så hvem vet? Kanskje dette var siste gangen handelsdepartementet drar med full delegasjon til Paris for å foreta opprop.

    Men fikk Nathon sett Eiffeltårnet? Jada, det gjorde han. Han sparte litt inn på diett-pengene et par dager, og så var de noen som spleiset på en Uber til sentrum og tilbake.

  • På tide med litt tradisjonelt afrikansk håndverk

    På tide med litt tradisjonelt afrikansk håndverk

    Dersom jeg hadde vært opptatt av å tjene mye mer penger på salg av Isandi-produkter, (som jeg helt sikkert burde ha vært 🙂 så hadde jeg kjøpt inn mye mer av tradisjonelt afrikansk håndverk. Sånn av type «gamle ting laget i tre». Det selger.

    Og opp gjennom Isandi etterhvert lange historie så har jeg solgt mye tradisjonelt afrikansk håndverk. Men nå er det en stund siden. Og grunnen til det? Det er blitt så mye juks i markedet, rett og slett. Det virker å være et ustoppelig marked for sånne ting – små bord, krakker, fat og boller som ser gamle ut. Og da er ikke veien lang til at disse tingene blir masse-produsert. Av pålitelige kilder har jeg hørt at mesteparten av dette såkalte afrikanske faktisk ikke lages lenger i Afrika, produksjonen er flyttet til Indonesia. Billigere på den måten. Så dette er grunnen til at jeg har holdt meg helt unna min vante leverandør for tradisjonelt afrikansk håndverk. Isandi selger ikke ting som ikke er laget i Afrika.

    Samtidig er det – heldigvis – blitt en helt annen bevissthet omkring dette med at land og kulturer utarmes fordi tradisjonelt verdifullt håndverk er blitt stjålet eller solgt ut av landet. Det er mange gjenstander i europeiske museer og privatsamlinger som burde ha vært et annet sted.

    Så kanskje det er helt greit med ikke fullt så ekte afrikansk håndverk, når alt kommer til alt? Jeg har konkludert som så at det er helt i orden med litt masseproduksjon, men det må være laget i Afrika. Og nå har jeg funnet noen som gjør nettopp det – det er ikke akkurat masseproduksjon, til det er de for små, men de later ikke som om det de selger er hentet fra de dype skoger eller vide sletter på det afrikanske kontinentet. Tvert i mot, det er laget på et verksted i Johannesburg. Av dyktige håndverkere, selvfølgelig – de aller fleste av dem med bakgrunn fra kulturene der de originale gjenstandene oppstod. Treverket som brukes er stort sett jakaranda-tre, som er et fremmed og svært vannkrevende treslag i Sør-Afrika og derfor uønsket, sine vakre blå blomster til tross.

    Så det er på en måte ingenting spesielt eksotisk med disse gjenstandene. Men de er allikevel genuine og ekte, av høy håndverkskvalitet – og så fine!! Og deres historie tåler dagens lys.

    Her ser du et par bilder – og snart kommer produktene i nettbutikken.

  • Høstens Mungo-tekstiler er på plass i nettbutikken

    Høstens Mungo-tekstiler er på plass i nettbutikken

    I sommer var jeg på en strand i Norge og la til min store forundring – og glede – merke til at en familie hadde Mungo-håndklær. Jeg kjente ikke denne familien, og det var det som var årsaken til min nysgjerrighet – for hvor hadde de kjøpt disse håndklærne? For det kunne ikke være hos Isandi, av flere årsaker, først og fremst at fargekombinasjonene i håndklærne de hadde ikke har vært til salgs her. Og de hadde så mange av dem! Så jeg gikk bort til familien og spurte, rett og slett: «Veldig fine håndklær dere har – hvor har dere kjøpt de?» Svaret var at de var kjøpt inn på ferie i Sør-Afrika, på flyplassen. Og det var det beste kjøpet på den turen.

    Jeg nikket selvfølgelig, og så fikk vi en god prat om de flatvevde håndklærnes fortreffelighet, og Isandi fikk kanskje en ny kunde :). Mungo-tilhengerskaren bare vokser og vokser – og jeg vet at mange planlegger å gi nettopp et Mungo-produkt til jul til noen som har alt men mangler verdens beste kjøkkenklut, for eksempel.

    Nå er påfyll av Mungo på plass i nettbutikken, og du finner både gamle kjenninger og et par nyheter.

    Gamle kjenninger først: Påfyll av Washcloths, selvfølgelig!

    Husker du Boma kjøkkenhåndklærne? Nå er det kommet i nye farger:

    Og her er et lite utvalg av andre produkter som er tilbake på lager:

    Og så til NYHETENE!

    Nytt på håndkle-fronten: Block Rib

    Og sist, men ikke minst: Vrou-Vrou – det flotteste Mungo-tekstilet noensinne!

  • Respekt

    Respekt

    Jeg skrev i forrige kundebrev om Årsmøtet i Englefabrikken og la ved noen bilder. Blant annet dette:

    Her ser du, fra venstre til høyre: Elsie, Brenda, Anna og Ronel. Alle er medlemmer av Rietbron-gruppa, og her sitter de og tester ut hekling med raffia-bast. Denne lille fortellingen skal handle om Elsie. Men også om Brenda, Anna og Ronel – samt de andre Rietbron-englemakerne.

    Elsie er den eldste i Rietbron-gruppa, og hun har vært med siden starten i 2007. Alltid positiv, alltid konstruktiv, på en lavmælt måte. Men når først Elsie tar ordet, så hører alle på. Og det er Elsie som alltid har holdt takk-for-nå-tale på vegne av alle når jeg har vært på besøk. For takk-for-nå-tale må man ha. Og det er den mest respekterte i gruppa som skal holde den. Og det er Elsie.

    Men de siste gangene har ikke Elsie holdt takk-for-nå-talen.

    I februar i fjor var Elsie utsatt for en forferdelig bilulykke. Hun og familien var på vei hjem fra en begravelse. Plutselig veltet mini-bussen de reiste med. Elsie ble hardt skadet, men hun overlevde. Broren hennes døde. Elsie lå i flere uker på sykehus, og kom hjem med et bein som vel aldri blir bra igjen. Det har vært infeksjoner, nye operasjoner, flere infeksjoner – og det er vel egentlig et tidsspørsmål før den ene foten blir amputert. Derfor sitter Elsie nå i rullestol, og når hun går, så bruker hun rullator.

    Betalingen for englene er en kollektiv sak i Rietbron. De får en samlet bestilling fra Karoo Angels-kontoret to ganger per måned, som er verdt så og så mye. Og når bestillingen er ferdig, så gir de også beskjed hvor mange som har jobbet med englene, og at betalingen skal deles likt på det antallet. Alle får samme betaling hos Rietbron, det har de selv bestemt. Selv om det, sett utenfra, er litt ulike jobber og ulik vanskelighetsgrad de forskjellige medlemmene gjør. Men hos Rietbron har de altså bestemt at alle skal ha likt, fordi som de selv sier: «Alle bidrar jo til å få englene ferdige, og selv om noen av oss ikke er så gode til å hekle, for eksempel, så kan det jo hende at den som «bare» pakker englene, er like viktig for oss, fordi hun er god til å holde oss andre i godt humør.»

    Elsies bilulykke medførte at hun ikke kunne være med å lage engler i lang tid. Men det kom klar beskjed fra Rietbron: Elsie skulle ha samme betaling. Altså, de tjener jo ikke akkurat rått på å lage engler, og hver krone de tjener er så viktig for å få endene til å møtes, sånn noenlunde. Ingen hadde reagert om de hadde sagt: Vi må gjøre jobben for Elsie, og det er jo selvfølgelig trist at hun er skadet nå, men vi trenger disse pengene, og det er rett og rimelig at vi får betalt for jobben som Elsie skulle ha gjort. I stedet sa de: «Vi gjør jobben som Elsie skulle ha gjort, men pengene skal hun få. Hun trenger dem like mye som oss.«

    Elsie er nå tilbake i gruppa, og møter på jobb som vanlig. I rullestol. Men hun jobber egentlig ikke så mye, nå heller. Og det skyldes at Elsie er blitt stadig mer dement. Men fortsatt er beskjeden fra Rietbron-gruppa den samme: Elsie skal ha like mye betalt som oss andre.

    «Hvorfor?» har jeg spurt forsiktig. «Hun jobber jo mye mindre enn dere andre?» Svaret de gav meg er en av grunnen til at jeg fortsatt synes det er inspirerende, lærerikt og fantastisk å jobbe med Englefabrikken:

    «Elsie har alltid vært som en mor for oss. Hun har betydd så mye for oss alle disse årene vi har holdt på. Nå ønsker vi å takke henne for dette. Og det betyr at hun skal behandles som oss andre i gruppa. Hun skal ha samme betaling.«

    Man blir jo egentlig helt satt ut.

    Her er bilde av Elsie fra mitt besøk nå i februar. Resten av gruppa danser til «I will survive». Og Elsie er med.

    Respekt til Elsie! Respekt til Rietbron Handcraft!

  • I will survive

    I will survive

    I Norge har de aller fleste en stor forståelse for betydningen av fagforeninger. Og det er vel en slags hemmelig drøm jeg har, om at englemakerne en dag skal danne sin egen fagforening og komme med krav til ledelsen…. Men inntil den tid kommer – og antakelig kommer den aldri – så er det jeg som eier av Englefabrikken som må arrangere fagforeningsmøtene. Og det har jeg gjort nå i noen år.

    På engelsk heter generalforsamling Annual General Meeting – AGM. På Englefabrikken har vi altså vår egen versjon av AGM – som vi kaller ACM – All Crafters Meeting. Eller et slags fagforeningsmøte, altså. Dette er den gangen i året at alle håndverkerne og administrasjonen samles for å snakke om året som har vært og året som ligger foran. De årlige arbeidsavtalene undertegnes av hver enkelt, låne- og lønnsvilkår fastsettes, det snakkes om utfordringer knyttet til engleproduksjonen, det er håndverksfaglige diskusjoner, og alltid er det også litt praktisk arbeid med nye engler. Og det hele avsluttes med en god lunsj. Og de siste åra har det også vært en antydning til at englemakerne kommer med innspill til ting som de ønsker skal være annerledes… Ikke verst, egentlig.

    Årest ACM må sies å være det mest vellykka i Englefabrikkens historie. Fredag 17. februar var alle samlet på The Willow Historical Guesthouse i Willowmore. God stemning fra første stund, til tross for et dystert bakteppe: Ingen bestillinger, ingen strøm og økonomiske piler som bare peker nedover. Dessuten regnet det – skjønt, i Karoo er regn alltid sett på som noe positivt.

    Det som var annerledes denne gangen, var at nå var det den unge administrasjons-trioen som kjørte showet. Tidligere år har det vært meg, og det kan ikke sies å ha vært noe show 🙂 – men i år fikk jeg Nathon, Monique og Janine med på å tenke at de kunne klare dette uten meg – bortsett fra det vanskelig om lønn…

    Og gjett om de klarte det!

    Jeg satt mesteparten av tida på en stol på sidelinja og fulgte med….og tok bilder. Så stolt!!

    en liten videosnutt fra ACM – praten går!

    Og høydepunktet? Avspillingen av «I will survive» av Gloria Geynor – du vet, den gamle disco-klassikeren fra 70-tallet. Flere ganger. «First I was afraid, I was petrified». Riktignok er det en sang om forsmådd kjærlighet, men hvem bryr seg om det? I det alle forlot The Willow Historical kunne man høre høylydt sang i Willowmores gater:

    «I will survive, I will survive».

    EPILOG:

    Nøyaktig én uke seinere var jeg på besøk hos Rietbron. Med meg hadde jeg norske venner, som håndverkerne ikke hadde truffet før. Det blir ofte litt trykkende taushet når jeg har med besøk. Håndverkerne føler seg fort litt underlegne med hensyn til engelsk språk, og det er nærmest en ryggradsrefleks fra apartheidtida, som fortsetter til nye generasjoner, at når det er mange hvite mennesker til stede, så sier man ikke stort selv…. Men så sa Ronel, lederen av Rietbron-gruppa, til Brenda: Gå og spør om å få låne ghettoblasteren til naboen din, og så danser vi den vi har nynnet på i hele uka. Som sagt, så gjort. Og vipps var håndverksbedriften Rietbron omgjort til diskotek.

    «I will survive, I will survive»

    Og de mest sjenerte var med ett oss norske. Som en av dem sa: «I Norge skal man virkelig kjenne noen godt før man begynner å danse, sånn litt umotivert. Her er det omvendt. Når vi ikke vet hva vi skal si til hverandre, så danser vi i stedet.»

    «I will survive, I will survive»

  • Store endringer hos WonkiWare Norge – og Isandi

    Store endringer hos WonkiWare Norge – og Isandi

    Onsdag 1. februar skjedde det store endringer hos Isandi. Da overtok nemlig Fredrikstad-basert Mille Moi AS agentur og distribusjon av WonkiWare i Norge. Det er jo virkelig en milepæl i Isandis historie, for WonkiWare har vært del av Isandi i mer enn 16 år, og favoritt-keramikken har jevnt og trutt vokst i omsetning og størrelse på forhandlernettverk år etter år.

    Så, hvorfor gjør jeg dette? Det hele startet med en kolossal husleieøkning i Husebybakken, varslet i desember. Da hadde jeg to valg: Enten å sette opp prisene ganske mye, eller å slutte med lager for WonkiWare. Jeg valgte det siste – fordi jeg alltid har hatt som prinsipp at et kvalitetshåndverk som WonkiWare skal være økonomisk tilgjengelig for de aller, aller fleste i Norge. Du kan drømme om en stor salatbolle, men kanskje du ikke har råd til den. Men i stedet kan du få en like så håndlaget og personlig liten saltskål, eller en ramekin. Så å sette opp prisene med 30% var uaktuelt. Det handler om Isandis visjon og prinsipper.

    Følgelig valgte jeg altså å si opp lageret i Husebybakken – og var forberedt på å gå tilbake til «gamle dager» – da alle bestillinger fra forhandlerne ble levert direkte, og jeg kun hadde et lite lager for Isandis engere kundekrets – altså alle som kom på kundetreff :). Men samtidig var det jo veldig synd at det ikke lenger skulle være noe lager for WonkiWare i Norge – til tross for de noe triste kontorlokalene i Husebybakken, så vet jeg jo at kundene har blitt inspirert av å se det bugne med den vakre keramikken! Alt dette videreformidlet jeg til WonkiWare-forhandlerne i midten av januar. Og skrev da at kanskje det blant forhandlerne fantes noen som ville ta stafettpinnen videre? Og det var det – Mille Moi! De holder til i Fredrikstad, har store egne lokaler der som de eier selv – og følgelig ikke har noe husleie å forholde seg til. Deretter gikk alt ganske fort – og 01. februar overtok formelt Mille Moi agenturet for Wonki Ware i Norge.

    WonkiWare-lageret befinner seg fortsatt en stund til i Husebybakken, blant annet for at Isandis kundenettverk skal få en siste sjanse til å handle. Noe annet hadde jo vært uhørt!

    Jeg er på vei til Sør-Afrika om litt, og det er vinterferier og den slags, så tida går – men 18.-20. mars blir Isandis kunder invitert til et siste Åpent WonkiWare-lager i Husebybakken. Invitasjon og påmelding kommer som vanlig via kundebrev.

    Dette er jo selvfølgelig litt vemodig, og det er en milepæl i Isandis historie. Men det er fint også. Jeg er veldig stolt over å ha bygget opp WonkiWare i Norge til å bli en anerkjent og godt likt merkevare – det er dessverre ikke så mange afrikanske merkevarer som får den statusen, selv om de aldri så mye fortjener det. Men WonkiWare er kommet for å bli her i overskuelig framtid her i Norge. Og det er på tide at noen andre overtar stafettpinnen.

    Og lurer du på hva Isandi nå skal bli? Ingen grunn til bekymring – det er nok av planer :).

  • En plutselig frigjørende alder *)

    En plutselig frigjørende alder *)

    Da ståheien omkring de 3 glade kjendis-kvinners satsing på det noe uklare begrepet kvinnehelse var på sitt mest intense, så var jeg i Trondheim.

    Jeg bodde på hotell, og gjorde som jeg pleier å gjøre når jeg har mulighet til slik luksus: Sitte og betrakte folk. I denne forbindelse satt jeg og betraktet folk i frokostsalen.

    Det var en broket forsamling. Mye par, en del enslige folk som tydelig var på jobb, noen veldig unge – hva gjør de her? – og som alltid i sånne frokostsaler: Mange venninner.

    Et av venninne-bordene fanget min oppmerksomhet. De var 6 stykker, alle på min alder og eldre. De hadde alle pynta seg, og alle virket glade og praten gikk. De hadde det utvilsomt hyggelig sammen.

    Jeg tror ingen andre enn meg la merke til disse damene, akkurat som ingen la merke til meg. De og jeg er nemlig kommet i samme alder: Vi synes ikke mer. Vi er blitt troll, som Odd Børretzen sang for mange år siden om sin egen usynlighet på Vestfoldbanen:

    Eller du kan gå inn på et tog, og sette deg på en ledig plass i en nesten full vogn
    Og oppdage at du er usynlig
    Det er ikke så lett å forklare akkurat hvordan du oppdager det, men du oppdager det. Du vet det.
    Du vet at du kunne ha sittet der i den vogna og vært… Et svært troll
    Og ingen ville ha oppdaget det, for du er usynlig
    Kanskje har det aldri vært troll, tenker du
    Bare gamle som ikke forstår hva folk sier, og som har flyttet ut i skogen på en måte symbolsk, og blitt usynlige
    At du tenker:
    Jeg er et gammelt, gammelt troll

    Jeg tror egentlig det er redselen for å ikke synes som driver mange damer til å vurdere skjønnhetsoperasjoner og -behandlinger – også omtalt i den overnevnte ståheien som det å eldes som en Jaguar av type E. Og for dem som har skapt seg et levebrød av å synes, så er det selvfølgelig en forferdelig tanke at en dag skal komme da man ikke gjør det mer – å synes. Fordi identiteten er knyttet til dette: Hvem er jeg den dagen jeg er usynlig for andre? Og denne usynligheten kobles opp, ikke uten grunn, mot det å bli eldre. For vårt samfunn dyrker det unge. Altså må aldring hindres.

    Det sies at keiserinne Elisabeth av Østerrike ikke viste seg offentlig etter at hun var 30 år. Hun var kjent som usedvanlig vakker, men hun taklet ikke at noen skulle tenke at hun ikke var like vakker lenger. Hele hennes identitet var knyttet til å synes, og synes på en bestemt måte. Hun nektet å la andre se at hun ble eldre.

    Gleden og evnen til å pynte seg er noe ur-menneskelig og universelt. Og det er noe av det siste som forlater oss. Moren min var den verst tenkelige utgaven av Rent-a-wreck, for å holde meg til den nye terminologien i kvinnehelse-debatten. Men helt til det siste fikk hun sin daglige parfyme-dose, og neglene var lakkert rosa. Gjorde hun det for å synes, for å virke yngre? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror hun ønsket det for sin egen del, det var noe grunnleggende menneskelig i dette. Midt opp i all hennes sykdom på vei til den visse og altfor langstrakte død, omgitt av medisiner, sykehjemsutstyr og hjelpemidler av alle slag, så var hun fortsatt et menneske. Og dette mennesket ville pynte seg.

    Og mange av oss har jo opplevd dette med å kjenne et menneske som blir likegyldig med hvordan hen ser ut – for så å skjønne at nå har dette mennesket det svært vanskelig og trenger hjelp. Det er en selv-oppholdelseskraft i det å være forfengelig.

    Men hva er da forskjellen på eksemplene her og skjønnhetsoperasjoner som 40-åringer får utført? Også de vil svare at de gjør det for seg selv. «Så jeg føler meg bedre og får bedre selvtillit». Det er jo gyldige argumenter – hvem kan nekte noen selvtillit?

    I fjor kom den høyst lesverdige essay-boka Ekko, skrevet av Lena Lindgren. Boka tar utgangspunkt i myten om Narcissus og Ekko, og forklarer hvordan de algoritme-styrte sosiale mediene har gjort oss til Ekko – og ikke til Narcissus, som man i utgangspunktet ville tro. Vi er altså ikke blitt Narcissus, som aldri kan få nok av sitt eget speilbilde i vannet – men vi er blitt Ekko. Hun som bare hermer og er dømt til å hele tiden rotløst og fortapt lete etter sitt eget jeg. Og som forblir ingen, dersom ikke noen andre roper.

    Og det er jo det som er forskjellen på en gammel dames rosa negler på dødsleiet og 40-åringer som fikser på utseendet. Begge drømmer vel om det som har vært. Men der den gamle damen er Narcissus, uten tanke for om noen utenfra synes rosa neglelakk er tingen nå, så er 40-åringen Ekko. Hun som leter etter sitt eget jeg. Og som tror at det å se ut som før, kanskje enda bedre, er del av svaret. Hvem er jeg dersom jeg ikke synes? Hvem og hva er det som roper nå?

    Og sånn blir vi fanget. Og årene går.

    Men så en dag oppdager du at du har oppnådd en plutselig frigjørende alder. For mitt vedkommende er historien slik:

    En dag for noen år siden oppdaget jeg at engle-håndverkerne i Rietbron kalte meg for tante – Auntie. En sjokkerende opplevelse, fordi Auntie i deres kultur er det man kaller eldre mennesker. (Uncle, når man er mann). Jeg tok det rett og slett tungt at jeg nå var blitt Auntie Kjersti.

    Her kommer jeg, ungdommelig av natur, har kule klær og veldig kule solbriller, for ikke snakke om joggeskoa og caps’en, har sminka meg ganske fin, har lengre hår enn de fleste på min alder og det er ikke noe ettervekst som synes – gud forby, det passer jeg godt på – og jeg har da virkelig ikke mer rynker enn andre? Og jeg er kjapp i replikken og kjapp i bevegelsene – nærmest løper, gjør jeg. Og så kaller de meg AUNTIE!

    Sagt med rene ord: Jeg så gammel ut, tross alle mine anstrengelser på det motsatte.

    Jeg måtte prosessere denne hendelsen ganske så grundig. Og relatere det til hva jeg har observert av hvordan eldre mennesker oppfattes og behandles i den delen av sørafrikansk kultur som Englefabrikken er en del av. Og altså – dette hadde jeg observert opp gjennom årene: At alle eldre blir tiltalt med tittel – granny, auntie, uncle, oom, opa, oma, gogo, tate – for å nevne noen. Og det er hedersbetegnelser, fordi eldre mennesker fortjener respekt. Blant engle-håndverkerne er det også noen Aunties, og Nathon og Janine omtaler dem alltid med tittelen deres, også i eposter – altså også når de ikke selv er til stede. Og enda mer interessant og til ettertanke: En av engle-håndverkerne kunne blitt kalt Auntie utifra alder, men Nathon og Janine gjør det ikke – «fordi hun oppfører seg altfor uansvarlig til det», som de sier, hva nå enn de legger i begrepet «uansvarlig».

    Det Rietbron-håndverkerne gjorde den gangen for noen år siden var å se den aldrende Kjersti. Ikke hva jeg prøvde fortsatt å se ut som, eller likne på. De så meg, og idet de kalte meg Auntie – så sa de implisitt: Kjersti, vi ser deg. Og du er blitt mange år nå, med mye erfaring. Og du fortjener at vi respekterer deg for det. Du er en Auntie.

    Og siden har jeg levd flott med det. En hedersbetegnelse, rett og slett.
    Jeg er altså kommet i en alder der jeg ikke synes. Jeg er blitt Odd Børretzen sitt troll.
    Men denne alderen er frigjørende. For jeg slipper å være Ekko – hun som bare hermer og derfor trenger at noen roper.
    Det kan anbefales.

    *) Tittelen på dette skriveriet er inspirert av en novelle av Kjell Askildsen – En plutselig frigjørende tanke