isandi

Hjem » Isandi-blogg

Stikkord: Isandi-blogg

  • Også en engel kan selvoptimaliseres

    Også en engel kan selvoptimaliseres

    Nytt år hos Englefabrikken betyr blant annet planlegging av nye engler – og nye bilder av både de nye familie-medlemmene og andre engler som trenger litt oppfriskning på bildefronten.

    En tid brukte Karoo Angels en profesjonell fotograf til bilder av alle englene – det er nemlig ikke enkelt å fotografere strutsefjær, og enda vanskeligere var kombinasjonen strutsefjær og en konsistent bakgrunn i en definert farge. Gode produktbilder var rett og slett noe som bare profesjonelle fotografer fikk til.

    Men dette var en ganske kostbar og litt tungvint løsning – og dessuten hadde det dukket opp noen app’er som gjorde at vi – de glade amatører – også kunne få til dette med bakgrunn. Bildene ble på langt nær like bra, med de fungerte – stort sett – til sitt bruk.

    Disse app’ene fjernet den eksisterende bakgrunnen på et bilde, slik at man kunne man legge på egen bakgrunn. I begynnelsen skjedde dette ved at man måtte viske ut ved hjelp av mus eller styringsflate det man ville ha erstattet. Seinere kom app’ene på iPad og mobil, og da kunne man bruke finger. Nettopp på grunn av at strutsefjærene ikke har noen skarp kontur, så var dette ikke helt enkelt, for å si det forsiktig. Derfor, i mange år – og fortsatt, faktisk – så brukte vi et tøystykke som bakgrunn for englene når vi tok bilder. Tøystykkets farge liknet så mye som mulig på bakgrunnen vi ønsket til det ferdige bildet. Uhorvelig mange timer har gått med på å drive med disse produktbildene, og egentlig har vi – sammen med tusenvis av andre som bruker disse app’ene – jobbet gratis for eierne av dem.

    For til grunn for disse bilderedigeringsverktøyene ligger maskinlæring – som nå nesten alle kaller KI – kunstig intelligens. Jo flere av oss glade amatører som har brukt disse app’ene over mange år, dess mer data har app-utviklerne og -eierne mottatt – som har ført til at app’ene blir stadig bedre. Nå fjernes bakgrunn automatisk på et blunk, det som vi brukte timer på tidligere. Samtidig kan app-eierne nå ta seg bedre betalt og få enda flere brukere, og dessuten sitter de på et uhorvelig stort bildemateriale, som de kan bruke som de vil. Men alt dette har jeg jo egentlig visst om hele tiden. Men jeg har tenkt som så – hvor stor kommersielt potensiale er det i en mengde, ikke så veldig gode, bilder av strutsefjærengler? Bortsett fra at all jobben med vanskelige strutsefjær unektelig har hjulpet til å gjøre app’ene mer treffsikre på mange andre områder.

    Nå vel. Dette med bakgrunnsendring på produktbilder er nok en slags smal nisje, for der hvor disse bilde-app’ene virkelig har utviklet seg i rasende fart de siste åra, er redigering av bilder med mennesker som hovedmotiv. Selfies og den slags. I en del år har man kunnet endre på ansiktsfasong og hodestilling, smil og øyne, samt hud, både farge og ting du ikke vil skal synes. Og så kan du legge på glans og sånn. Men det er gammelt nytt. Det nye som er kommet nå, er at du kan velge at KI finner ut hvordan en bedre versjon av deg selv bør være. Og er du ikke helt fornøyd med KI-forslaget, så kan du fikse litt ekstra selv, ved å endre nesefasong, hår, størrelse på pupiller, farge og størrelse på leppene, for å nevne noe. Du kan også fikse kroppsfasongen. Og det er et eget valg for at du skal ta det godt ut i bikini. Og for å gjøre det enkelt for deg, så kan du velge en av ulike modeller som du gjerne vil likne, som er pre-definert, og så fikser app’en resten.

    For å si det sånn – det er ikke utpreget mangfoldstenking som åpenbarer seg gjennom disse app’ene. Jeg synes at alle modellene ser ganske like ut, når alt kommer til alt. For er ikke app’ene egentlig et uttrykk for den rådene selvoptimaliserings-trenden? Den som egentlig sier: Du får det bedre med deg selv og når ditt potensial først når du likner andre og gjør som andre.

    Men det er et annet skriveri.

    Alle kan forbedres er altså den kommersielle tankegangen bak disse app’ene. Også strutsefjær-engler fra Karoo. Det viser seg nemlig at app’ene tolker at englene har menneskelige trekk.

    Jeg lastet opp dette produkt-bildet av Zona Icy:

    Og når app’en hadde fått utført sine mirakler, så så Zona Icy slik ut:

    Og Zona Ruby – som ser slik ut til vanlig:

    FIkk en total makeover i hennes selvoptimaliserte versjon: (jeg sporer KI’ens forkjærlighet for blunking. Mulig det skal virke litt flørtende?)

    Ikke alle bildene ble tolket til å ha noen menneskelige egenskaper. I dette bildet, som opprinnelig er engelen Marlene, har hodet blitt byttet helt ut med et menneske. Og strutsefjærene og vingene fungerer som en slags smekke, eller er det slips?

    Men det var en engel som slo alle når det gjaldt optimalisering – nemlig Maria.

    Jeg lastet opp et bilde jeg tok av Maria blant roser her i hagen for noen år siden. Sånn så det ut, veldig vakkert.

    Maria ble forvandlet til dette:

    Hun har fått på seg kjole, med hint av utringing, og med hodet litt på skakke, enormt store øyne og et litt flørtende smil er hun så optimalisert som det går an.

    Nå mangler det bare at hun også begynner å snakke, og kommer med råd om trening, helse og ernæring.

  • Et lite engle-håp på tampen av året

    Et lite engle-håp på tampen av året

    Neste år, i 2026, er det 20 år siden den første Karoo-engelen så dagens lys. En veldig lang historie gjort kort: Isandi hadde i 2005 et samarbeid med Cape Craft Design Institute – CCDI – om å utvikle julepynt for det norske markedet. Det kom inn svært mange forslag til produkter, laget av håndverkere fra hele Cape-provinsen. Alle prototypene ble stilt ut, for at de så skulle vurderes. Ett av dem skilte seg umiddelbart ut: En liten engel strikket i ståltråd med perler og paljetter i sølv. «Denne engelen tror jeg kunne solgt bra i Norge», sa jeg til CCDI-teamet.

    «Det er nærmest helt umulig», svarte de – for det første er ikke dette produktet laget i Cape-provinsen og ikke er det laget av ekte håndverkere, heller. Det er laget i en særs avsidesliggende landsby i Eastern Cape-provinsen, av en gruppe som deltar i et sosialhjelpsprosjekt, men som ikke har noe bakgrunn i håndverk, og de har heller ikke har noen organisasjon eller nettverk rundt seg. Vi tok det med her for å være greie, fordi vi kjenner hun som har ansvar for opplæringen av denne gruppa, på oppdrag av sosialdepartementet i fylket. Gardi heter hun. Som vi alle vet, så blir det jo aldri noe bærekraftig ut av slike sysselsettingstiltak. Ikke noe å satse på at dette skal kunne bli et kommersielt produkt.»

    Etter en del fram og tilbake sa CCDI seg allikevel villig til å prøve å få organisert ‘at 100 engler kunne bli med i jule-utvalget til Isandi. Da de landet på Låven i Hoffsveien i november 2006 ble de utsolgt på én dag, så da bestilte vi 100 til. Også disse ble organisert fra CCDIs side, men med klar beskjed om at dette var absolutt siste gang, for opplegget var altså helt håpløst – avsidesliggende som dette stedet var, og dessuten var medlemmene av denne gruppa nå helt utslitte. Ingen av dem hadde noensinne hatt en jobb som handlet om å utføre bestemte oppgaver innenfor en gitt tidsramme, så dette var veldig vanskelig og absolutt ikke noe å satse på. Her var det for mange oppoverbakker. Legg den drømmen om engler fra Vondeling-landsbyen død.

    Men til tross for alt dette håpløse, så fortsatt Vondeling-engler å komme til Isandi, i stadig større omfang. Og etterhvert kom det andre kjøpere av englene, og deretter ble dette en gang så håpløse sosialhjelpsprosjektet til Karoo Angels (Pty) Ltd – en produksjonsbedrift med administrasjonslokaler i WIllowmore, med eksport-tillatelser, reviderte regnskap, månedlige rapporteringer til skattemyndighetene, med produktkataloger og forhandler-nettverk, og med nettbutikk tilgjengelig for kunder over hele verden. Og bak det hele: En ganske så komplisert logistikk rundt råmaterialer, produksjon, markedsføring og salg.

    Fortsatt er Vondeling avsidesliggende. Fortsatt har ikke landsbyen strøm, nå er i tillegg den lille skolen nedlagt. Det er ingen hemmelighet at lokale myndigheter egentlig ønsker å legge ned hele Vondeling-landsbyen og flytte de noen hundre innbyggerne som er igjen til Willowmore, en 40 minutters kjøretur unna.

    Men englefabrikkens avdeling i Vondeling holder stand. Og har overlevd alt hittil – og dette «alt» rommer så mye – korona-nedstenging, mangel på strutsefjær og andre materialer, umulig transportlogistikk, feil leverte bestillinger, kvalitetsutfordringer, økonomiske bekymringer, sykdom og død blant håndverkerne, og perioder med sviktende salg.

    Og ikke minst – englefabrikken har overlevd overgangen fra at jeg, som grunnlegger av Karoo Angels, styrte «alt», til at Janine og Nathon, det unge admin-teamet i Willowmore – nå styrer bedriften, med meg mer og mer i bakgrunnen. Veldig mange hadde forhåndsdømt nord og ned dette «eksperimentet» med å overlate bedriften til disse to. Men, så viser det seg at så lenge alle skritt tas i riktig tempo, så går det seg til. Og etter hvert gjør Janine og Nathon tingene på sin måte, og ikke bare prøver å kopiere hvordan jeg løste utfordringene. Det er dette lokalt eierskap handler om, og det er den eneste måten å få sikret lokal bærekraft på.

    Englefabrikken har overlevd alt, mot alle odds. Men det er én ting som har vært min bekymring i mange år. Hva skjer når dagens englemakere ikke kan lage engler mer?

    Tilbake til 2006. På mitt første besøk til Vondeling-landsbyen skjønte jeg hva Gardi hadde fortalt – at i Vondeling var det ingen kultur-tradisjon å bygge på. Dette var en ny opplevelse for meg. Jeg hadde så langt i Isandis historie besøkt og samarbeidet med mange håndverksbedrifter og -prosjekter. Felles for dem alle var at håndverket på en eller annen måte hadde rot i deres kultur, så som Xhosa, Zulu og Venda-kulturen i Sør-Afrika, Oshiwambo, San og Kavango-kulturen i Namibia, og Swazi og Tsonga-kulturen i Eswatini. Og det gav produktene en egenart og en innebygget stolthet, på en måte. For undertrykking, apartheid og fattigdom hadde ikke tatt knekken på musikken, sangene, dansene, historiene, språket, ritualene – og håndverket. Alt dette som hadde gått i arv i generasjoner, og som er så uendelig viktig i tøffe tider. Når «makta» forteller deg at det du er, er mindre verdt, da er det enda viktigere å nettopp vite hvor man kommer fra.

    Men i Vondeling, der var det ingen opprinnelig kultur igjen. *)Befolkningen i landsbyen er det som sørafrikanere kaller «colored» – en etnisk gruppe med svært så forskjellig opphav. I Karoo – og altså i Vondeling – er innbyggerne som betegnes som colored en blanding av Khoisan urbefolkning og europeiske settlere, samt også noen slaver som ble brakt til området fra andre steder i Afrika og Asia. Over generasjoner er det som var av den opprinnelige Khoisan-kulturen totalt forsvunnet. Det er ikke noe opprinnelig språk igjen, ingen musikk, og absolutt ingen håndverkstradisjoner. Ingen i Vondeling kunne strikke eller hekle, ingen kunne bruke nål og tråd til noe annet en muligens å sy i en knapp, ingen kunne flette kurver, ingen kunne noe perlearbeid. Det de hadde av egen kultur, var varianter av hva europeisk kultur hadde bragt med seg, og sterkt preget av hva som i den konteksten ble sett på som «nyttig». Er du colored fra denne delen av Sør-Afrika så tilhører du på mange måter den mest marginaliserte gruppen i landet. Kulhetsfaktoren er lik null.

    Så alt som Vondeling-håndverkerne i dag kan, er ny kunnskap, som de lærte av Gardi – og ikke minst Hannelie, deres håndverksguru og mentor i tykt og tynt.

    I nå snart 20 år har engle-håndverket fått muligheten til å slå røtter i landsbyen. Det er egentlig ikke lang tid. Bekymringen har derfor vært: Den dagen de opprinnelige håndverkerne ikke kan lage engler mer, vil noen stå klare til å overta? Vil noen bringe videre den kunnskapen som denne gruppa av opprinnelige engle-makere har tilegnet seg gjennom disse 20 åra? For det er ikke gjort over natta – vi snakker ikke om et lite intensivt kurs på et par uker – og så vipps, så kan alle og enhver lage engler. Det har tatt år å utvikle, forfine og perfeksjonere den kunnskapen som hver av englemakerne i dag besitter. De som skal bringe engle-håndverket videre, må ha forståelse for nettopp det. De må eie engle-håndverket som deres eget. Det fortvilende har vært at den som kunne ha hjulpet dem på veien – Hannelie – ble dement før vi fikk gjort noe aktivt med denne utfordringen. Og det er ingen, ingen som kan ta Hannelies rolle. Så Vondeling-håndverkerne må rett og slett gjøre jobben selv med å videreføre engle-håndverket.

    For uten at håndverket viderebringes til nye generasjoner, så har ikke Karoo Angels noen framtid – uansett hvor framtidsrettet resten av bedriften er. En engel kan se fantastisk ut på skisse-stadiet, men dersom ingen kan skape den fysisk med hendene, så forblir den en skisse og en drøm om noe vakkert.

    Så dette har vært min store bekymring i mange år. Vil Vondelings engle-håndverk overleve?

    Like før jul snakket jeg med Janine og Nathon om bonus-utbetalingen**) til nettopp Vondeling-gruppa. Jeg hadde lagt merke til at Janine (som altså er en annen Janine :)) hadde så mye høyere utbetaling enn de andre. Hvorfor det, spurte jeg, har hun jobbet så mye mer enn de andre? Neida, var svaret. Det er dobbelbetaling fordi datteren, Jodine, også lager engler. Du skjønner, hun er supergod, hun har lært av moren sin. Hun er faktisk den beste av dem alle til å hekle 3D-vinger.

    Og hvor gammel er Jodine, spurte jeg. Hun er snart 18 år, og i 2026 planlegger vi at hun blir fullverdig medlem av gruppa. Hun har jo øvd seg i noen år allerede, og nå er hun god nok.

    Nå tror jeg at englefabrikken vil overleve. Fordi Vondeling-landsbyen har skapt en håndverkstradisjon som er deres egen og som de selv forvalter og viderefører. Og nettopp dette – en kulturtradisjon som er deres egen – er på mange måter den virkelige suksessen til Karoo Angels.

    Det er sannelig et lite mirakel, som gir håp. Og som man ikke ante noe om, den gangen i 2006 da det landet på Låven Hoffsveien 100 små engler strikket i ståltråd, fra folk i en landsby som ingen hadde noe tro på.

    *) Dersom noen hadde forsket seriøst på kulturarven i Vondeling, så tror jeg absolutt at man hadde funnet spor av den opprinnelige Khoisan Karoo-kulturen, både i språk, musikk og ritualer. Men det som var slående i mitt møte med Vondeling-beboerne var at de ikke gjorde noe forsøk på å vise fram denne kulturen, og heller ikke ønsket å bli utfordret på det.

    **) bonus-utbetaling er et slags feriepenger-system, som utbetales på slutten av arbeidsåret.

  • Og nå noe særs praktisk…

    Og nå noe særs praktisk…

    For noen år siden, under et Cape Town-opphold, kjøpte jeg et handlenett i den lokale matbutikken vi bruker. Og nettopp dette handlenettet ble raskt en favoritt, og jeg måtte kjøpe 2 til, selv om de ikke var av de rimeligste handlenettene.

    På siste tur til Sør-Afrika prøvde jeg å skaffe flere av disse, for å bruke til gaver. For altså, jeg unner slekt og venner å ha verdens beste handlenett!

    Og hva er så genialt med dette handlenettet? Jo, det er kombinasjonen av materiale, form, kvalitet og holdbarhet.

    Men altså, nå var ikke dette handlenettet lenger å oppdrive. Men jeg visste hvem som hadde laget det, fordi jeg kjente igjen materialet og egentlig også formen. The Joinery, heter firmaet, og holder til i Paarl-distriktet utenfor Cape Town, der de lager filt-materialet Futurefelt av innsamlede PET plastflasker. Og bare det at de samler inn flasker er flott i seg selv, for det finnes ingen offentlig organisert avfallsortering i Sør-Afrika.

    Det var materialet – så var det formen. For altså – her er et handlenett som har en bred bunn, som gjør at eggekartonger, melkekartonger, flasker kan få plass, uten å riskere at noe knuser eller går i stykker, eller lekker. Og fordi materialet er så sterkt og solid, så holder nettet formen, år etter år. For jeg har altså hatt dette handlenettet i 4 år…og bruker det til alt, oppbevaring, piknik-kurv, tomflaske-beholder, potteplante-transport, bag til dag på stranda – til ALT! Og fortsatt er nettet like fint.

    Så jeg tok altså kontakt med The Joinery og spurte om de hadde noen av disse handlenettene tilgjengelig. Og det hadde de, bortsett fra at de nå heterThe Maxi Box Tote og ser mye fjongere og kulere ut enn mine versjoner…

    Og siden jeg først var i gang med å bestille noen nett, så tenkte jeg at disse må jo også Isandis kunder få muligheten til å skaffe seg! Både til seg selv og som gaver.

    Og nå er en liten ladning – ikke så mange – underveis til Isandi. Og siden jeg først var i gang, så tenkte jeg at kanskje den mindre varianten også kunne være noe for Isandis kunder – samt et par av luksus-utgaven, den som er en «ekte» tote-veske, og som ingen andre har maken til her i landet…..

    Ja, og så er det noen praktiske oppbevaringsbokser også.

    Og husket jeg å fortelle at alle veskene/nettene er møysommelig sydd for hånd? Dette er håndverk, med andre ord… Det ligger jo i navnet «The Joinery» – å skape noe nytt ved å sette sammen ulike komponenter – og prosessen starter altså med å samle inn brukte PET plastflasker.

    Og lurer du på om hvordan man oppbevarer disse veskene, mellom handlerundene, så kan de altså brettes ganske så flate… og tar ingen skade av det.

  • En uvanlig lysestake

    En uvanlig lysestake

    Lizo Nqosino er en keramiker som bor og jobber i Gugulethu township utenfor Cape Town. Han er født og oppvokst i landsbyen e-Hala i Eastern Cape, i Amatole-området, og allerede som liten gutt begynte han å forme små figurer av lokal leire. Dette har han seinere utviklet til produkter med salgs-appell over hele verden.

    Amatole-fjellene – og der den lille byen Hogsback ligger på toppen – har i mange år vært en populær turistdestinasjon. Man kommer liksom inn i en ny verden når man snegler seg oppover hårnålssvingene til Hogsback. Naturen er slående vakker og frodig, og klimaet gjør at såkalte «engelske hager» trives godt. Her bugner det av gammeldagse overdådige rosebed og blomstrende hortensiaer og rhododendron. Og så hjelper det selvfølgelig på at Tolkien sies å ha hentet sin inspirasjon til Ringenes Herre fra nettopp Hogsback og Amatole-fjellene, noe som gir landsbyen nærmest en mytisk status.

    I bunnen av fjellene, på sletta, ligger e-Hala, som i utgangspunktet er en tradisjonell Xhosa-landsby, preget av fattigdom og arbeidsløshet. De jobbene som finnes er nært knyttet til turismen i rike Hogsback. Og det er her leirfigurene i utgangspunktet fant sitt marked.

    Leiren som brukes finner man ved foten av fjellene, og mange unge menn jobber med å lage figurer, som de så prøver å selge i Hogsback. Motivene er som regel av dyr, og med røtter i Xhosa-tradisjon. Den kunstneriske kvaliteten er bemerkelsesverdig høy, og hele denne kunstneriske – og implisitt økonomiske – direkte kommunikasjonen mellom en fattig landsby og et rikt marked – er såpass uvanlig at akademikere har opp gjennom årene fattet interesse for nettopp e-Hala-figurene. (søker du på e-Hala clay modelling, så får du opp flere resultater, for eksempel en rapport som heter ‘Shaping in dull, dead earth their dreams of riches and beauty’: Clay Modelling at e-Hala and Hogsback in the Eastern Cape, South Africa‘

    For erfarne Isandi-kunder så er det nærliggende å tenke på Ardmore, som er rotfestet i Zulu-kultur. Men med den store forskjellen at Ardmore har et særs spisset markedsførings- og produktutviklingsapparat knyttet til seg, men masse ressurser, mens e-Hala-figurene når fram til sitt marked gjennom en helt annen type uformell kommunikasjon. Men uttrykksmessig er det sammenheng.

    Lizo forlot altså e-Hala, og bor og jobber i dag i Cape Town. Og det er derfor at hans utrolige sebra-lysestaker kan reise til Isandi. Alle Lizos produkter er særs originale og langt fra masseproduserte, og det er egentlig et skup at så mange som 20 lysestaker er til salgs høsten 2025.

  • Nyhetsbrev august 2025

    Nyhetsbrev august 2025

    God søndag!


    skrevet på augusts siste morgen, med høst i lufta…

    Når noen spør meg om hva jeg driver med, så hender det at jeg svarer: «tant og fjas i Afrika». Særlig dersom spørsmålsstilleren kan mistenkes for å være av den seriøse typen, og kanskje selv jobber med bistand, næringsliv eller andre viktige ting i Afrika.

    Med tant og fjas så mener jeg ikke at Isandi ikke er bra, eller ikke holder mål, eller noe i den duren. Men jeg er litt lei av at når det dreier seg om det å være opptatt av Afrika, så er alt så alvorlig og fullt av problemer og huff og huff, og dessuten så viser det seg – ikke overraskende – at samtalepartneren driver selv med, eller vet om noen eller noe, som gjør noe skikkelig bra, altså. Til Afrikas beste. Så tant og fjas-svaret er et forsøk på å være litt avvæpnede. Ta det hele ned noen hakk, liksom. Og ikke bli fristet til å begynne å legge ut om hvor superviktig det som jeg driver med er. For det er jo ikke superviktig. Afrika klarer seg fint uten Isandi, for å si det sånn.

    Ikke sånn å forstå at jeg selv alltid har motstått fristelsen til å få Isandi til framstå som særs viktig. Langt derifra. Jeg har inderlig ment det også, og har hatt det som drivkraft. Jeg ble minnet om dette da jeg ble tvunget til å lage ny Isandi-nettside nå i sommer. Kort fortalt: Det er noe som heter PHP – et programmeringsspråk som er en slags tolk og tilrettelegger for at f.eks nettbutikker kan eksistere – og PHP’en som den gamle nettsida var bygget på, kunne ikke brukes mer. Det var skikkelig nedtur, for å si det rett ut. Den gamle nettsida laget jeg i 2012, og kunnskapen jeg da skaffet meg om nettsidelaging er nå særs utdatert. Jeg hadde – og har fortsatt!!! – overhodet ikke noe behov for å lage flere nettsider. I 2012 var det gøy, nå ble det panikk-modus.

    Men jeg måtte altså bare ta meg sammen og lære meg nok til at jeg kunne lage en ny nettside.

    Den er nå ganske komprimert, og det har absolutt sine årsaker. I prosessen med å lage den nye nettsida gikk jeg gjennom hva som fantes på den opprinnelige nettsida. Og det var ikke småtteri. Over 80 ulike sider man kunne klikke seg inn på, i tillegg til nyhetsinnleggene. Mange av disse sidene handlet om alle leverandørene opp gjennom årene. Men påfallende mange av de resterende sidene var av den alvorlige typen. De aller fleste av dem stammet fra den tida Isandi definerte seg om en del av bistandsmiljøet, og måtte forsvare mye og mangt sånn at det hele skulle holde mål og framstå seriøst. Lite tant og fjas å spore, for å si det sånn.

    Om drivkraft

    I disse skriveriene står det blant annet:

    Isandis mål er at småskalaprodusenter skal få ta del i den globale verdenshandelen.

    Isandis visjon er å bidra til fattigdomsbekjempelse gjennom handel og å endre nordmenns syn på Afrika i en positiv retning.

    Det er jo både riktig og viktig det som sies der. Og jeg har ikke tenkt å endre hverken mål eller visjon. Men når man ser på verden nå seint i august 2025, så oppleves jo kartet som litt i utakt med terrenget, for å si det forsiktig. Mulig det alltid har gjort det, egentlig. Men det som føles nytt nå, er opplevelsen av at ting reverseres – både den globale verdenshandelen, fattigdomsbekjempelsen og vårt syn på «de andre». Da blir man litt matt av sånne skriverier som jeg har drevet med. Og for min del også lei meg.

    Jeg har tatt vekk nesten alle de 83 sidene på isandis nye nettside. Men så har jeg lagt til en ny. For mens jeg satt der og strevde med nettsidelaging i juli-varmen, så måtte jeg jo tenke gjennom: Hvorfor driver jeg fortsatt med Isandi? Hva er drivkraften nå?

    Som sagt, Afrika som sådant klarer seg jo fint uten.

    Svaret på mitt «hvorfor» er egentlig ganske kort: Gleden, fascinasjonen og begeistringen over det mellom-menneskelige fellesskapet som håndverk skaper.

    Du leser det her:

    Noen linjer om mål og mening

    Tid for litt englekjøp

    Den nye nettsida har også betydd at nettbutikken er frisket opp en smule. Og ikke minst har jeg fått oppdatert nettbutikkens utvalg av Karoo-engler. Der har det vært temmelig utsolgt siden mai, og det skyldes at butikken hos Nobels Fredssenter, som i mange år har solgt englene, melder om rekordsalg nå i sommer. Det er jo fantastisk hyggelig for Englefabrikken! Men nå er engler igjen på lager, og flere er underveis.

    Og da benytter jeg sjansen til å anbefale litt englekjøp nå på seinsommeren – for nå er årets nykommere, årsengelen Elsa og helt nye versjoner av Estalien, på plass.

    Elsa er oppkalt etter Elsie, «klippen» blant Rietbron-håndverkere gjennom alle år. Elsie døde i januar i år, og tomrommet etter henne er stort. Elsie var rett og slett et godt menneske med en enorm integritet. Jeg skrev for noen år siden en hyllest til henne – og de andre Rietbron-håndverkerne – og den kan du lese her:

    Respekt!

    Og her har du Elsa:

    Estalien-englene er en veldig sjarmerende gjeng – som altså er de eneste englene som også kan stå, m.a.o – egnet som bordpynt! Her er lenke til dem:

    Estalien-englene

    Og – mens jeg husker det: Både Elsa og Estalien har en særs god introduksjonspris i nettbutikken fram til 15. september.

    Høstens Isandi-varer er underveis.

    Englene har altså kommet flyvende, mens andre Isandi-varer velger sjøveien. Fra Cape Town seiler etter planen et skip lastet med Isandi-varer i neste uke, som skal rekke fram til høstmarkedet. Dato blir søndag 19. og mandag 20. oktober – mer info kommer selvfølgelig.

    Og hva er i skipslasten? Jeg skal ikke røpe så mye her og nå – men her ser du en som har dratt i forveien, og som i skrivende stund får all oppmerksomhet fra en nysgjerrig reinsdyrflokk.

    Sebralysestake i keramikk, altså – laget av en keramiker som heter Lizo. Utrolig flott, vakker og morsom – og akkurat passe absurd, synes jeg.

    Tant og fjas fra Afrika, vil andre si.

    Ja, nettopp.

    Jeg ønsker deg en god september-høst – og ikke minst, godt valg!

    Du hører fra meg igjen når vi skriver oktober, hvis ikke før.

    Sala pila.

    Kjersti

  • Her er Elsa!

    Her er Elsa!

    Ingen Isandi-høst uten nye Karoo-engler! Nå har de fløyet fra Karoo til oss her i Norge, og fremst i følget er selvfølgelig årsengelen 2025 – Elsa heter hun.

    Som de andre årsenglene pynter Elsa seg med en glassperle med englefabrikkens logo. Fargen i år er en vakker klar dueblå variant.

    Elsa er årsengelen 2025

    Du finner Elsa i nettbutikken – og fram til 15. september får du en aldri så liten rabatt på kjøpet.

    Og så til navnet!

    Elsa-navnet gav seg selv: Årets engel hedrer og minnes Elsie, som dessverre døde i januar i år. Elsie var «mor» for alle håndverkerne i Rietbron, og hennes klokskap og alltid positive holdning har betydd utrolig mye for at Rietbron Craft-gruppa er så sterk og sammensveiset som den er.

    Elsa betyr «Guds løfter», og det er akkurat det Elsa ville ha sagt til gruppa si: Gode ting kommer til å skje!

    Takk, Elsie! Du er dypt savnet.

    isandi.no/respekt/↗


    Jeg skrev en liten hyllest til Elsie for et par år siden – du leser den her:

    Respekt!



  • Estalien er tilbake

    Estalien er tilbake

    Årets hyggeligste nyhet fra Englefabrikken er 5 små engler på rad og rekke – Estalien er tilbake!

    Estalien var en av de første englene som ble laget hos Englefabrikken, da i store utgaver og strikket i ståltråd. Og den første engelen som gjorde bruk av strutsefjær – riktignok ikke som kjole, men som en imponerende stola, eller krage, om du vil…. Estalien fantes i 4 størrelser, og den minste kom sist: Estalien Tiny, som også kunne stå! (og selvfølgelig også henge…)

    I år en denne lille sjarmerende engelen tilbake – nå strikket i farget kobbertråd: Sølv, Gull, Rosegull og Malakitt – og for Isandi har englefabrikken laget en egen variant i messing- tråd.

    Her er de – på rad og rekke!

    Du finner dem i nettbutikken, og fram til 15. september er det en fin rabatt på disse sjarmørene.

  • Nyhetsbrev juni 2025

    Nyhetsbrev juni 2025

    God søndag!

    Det var jo sånn at det egentlig ikke skulle være noen flere Isandi sommermarkeder. I fjor var det siste. Men, nå blir det et lite sommermarked allikevel, nærmere bestemt:

    søndag 15. juni og mandag 16. juni

    Og alt skyldes noen blikktallerkner og noen kurver. Samt at noen av dere har bestilt Mungo og den slags, og at det er kommet litt nytt inn som er veldig fint, og at det er alltid hyggelig å treffe Isandi-venner!

    Men altså, det var først og fremst noen blikktallerkner og noen kurver som gjorde at jeg ombestemte meg.

    Når håndverk blir til kunst

    For å gjøre en lang historie kort:

    Tintsaba i Eswatini lager produkter i fin sisal – først og fremst kurver, som er kjent over hele håndverks-verdenen på grunn av kvaliteten og fargene. Men i vinter gjorde den lille håndverksbedriften en bemerkelsesverdig entré i kunst-auksjonenes verden.

    Dette er hva som ble auksjonert:

    Og hva var disse kunstobjektene? Jo, 3 gamle, rustne blikktallerkener sammen med nytolkninger av disse, i form av en sisalkurv. Og disse kunstobjektene ble solgt for langt, langt over verdifastsettelsen, som i utgangspunktet ikke var veldig lav. Det ene objektet gikk faktisk for 10 ganger så mye. Det er veldig uvanlig, for å si det forsiktig.

    Jeg har skrevet om dette uvanlige her:

    En historie om en blikktallerken og en kurv

    Og det som også er oppsiktsvekkende er at nå er 6 Epreuves d’Artiste –  «prøvetrykk» – av disse kurv-tolkningene kommet til Isandi. Intet mindre. Og det tenkte jeg er vel verdt et bittelite sommermarked.  De 6 «prøve-kurvene» kan både beundres og studeres – sammen med noen ensfargede varianter –  på sommermarkedet. Jeg legger dem også ut i nettbutikken noen dager før markedet – og prisene blir langt fra avskrekkende.

    Mer fint håndverk…

    Til sommermarkedet er det også kommet påfyll av Mungo, og nettbutikken er nå oppdatert. Der vil du se at det er noe Mungo som har 30% rabatt – det er typisk sånne ting som det er én igjen av, og som jeg ikke kommer til å bestille inn igjen med det første.

    Og så er det kommet spektakulære kurver til helårs utendørsbruk fra Professor, og flotte ting fra Ngwenya – glassblåseriet i Eswatini. Men mer om alt dette i neste kundebrev. For nå skal det handle om elefanter.

    Om elefanter og bibliotek

    Jeg følger en sørafrikansk journalist som skriver om klima og miljø. Don Pinnock heter han. I et afrikansk perspektiv handler klima og miljø ofte om naturforvaltning, selvfølgelig. Om dyrene i Afrika. Denne uka hadde Pinnock en artikkel om elefanter: When the elders fall silent — how the loss of elephant matriarchs fractures a society.

    foto av Don Pinnock, hentet fra artikkelen

    Forskere har sett på hvorfor det er en økning i konfrontasjoner mellom elefanter og mennesker, hvorfor det er flere uventede dødsfall blant elefanter, hvorfor det er mer aggressivitet blant mange elefanter – med andre ord: Hvorfor elefanter ser ut til å være mer utsatt enn før. Og svaret forskerne har kommet fram til, er at det er fordi flere voksne hunn-elefanter blir drept. Som du vet, elefanter opptrer i flokk, og det er matriarkalske samfunn. Altså, det er en hunn-elefant som er sjefen for alle. Og det er hunn-elefanten som sitter på kritisk kunnskap som må overføres til de neste generasjoner for at de skal overleve. Det er disse matriarkene som kjenner migrasjonsrutene, som vet hvor vannhullene er, som vet hva som må tolkes som farer og hvordan man møter dem. Eller, som det står i artikkelen: De gamle hunn-elefantene er flokkens bibilotek.

    Hittil har naturforvaltning av elefant-flokker stort sett handlet om å holde det totale antallet under kontroll, forebygge konsekvensene av klimaendringer, samt å hindre krypskyting. Dessverre er krypskyting en industri i stadig vekst – det finnes alltid folk som er villig til å betale hva som helst for å få et kjempestort elfenben. Og de største støttennene har selvfølgelig de gamle elefantene. Og når det gjelder beskatning av bestanden, så har man vektlagt hvem av elefantene som er friske og hvem som virker syke. Og de sykeste blir tatt ut først. Og for å bøte på klimaendringene, så har man flyttet elefantene til nye områder, uten å vektlegge tyngst hvem av elefantene man flytter.

    Og resultatet av dette er at det i noen nasjonalparker nå er en kritisk lav andel av eldre hunn-elefanter, og det truer hele øko-systemet elefantene er en del av. For bibliotekene er borte. For å kunne endre på dette, så sier forskningen som artikkelen refererer til at elefant-forvaltningen må begynne å inkludere kulturelle aspekter. All naturforvaltning må anerkjenne at elefanter – og andre dyr – har komplekse kulturer, der overføringen av kunnskap ikke kun skjer genetisk, men også sosialt. Den skrøpelige eldre elefanten må kanskje få leve, fordi hun besitter essensiell kunnskap for hele flokken. Det finnes med andre ord premisser for elefant-flokkenes overlevelse som ikke kan forklares og løses kun rasjonelt.

    foto Don Pinnock

    Jeg leste denne artikkelen mens jeg samtidig skrev innlegget om blikktallerkner, om hvordan disse gjenstandene resonnerer også i vår norske kultur. Som forberedelser til innlegget gjorde jeg nettsøk på blikk-gjenstander i Norge og deres historie. Jeg vet ikke om det er slik i din nettleser, men i min er det nå sånn at når jeg gjør et nettsøk på et emne, så kommer et AI-generert form for svar og oppsummering opp øverst, uten at jeg har bedt om det.

    Nå søkte jeg følgende ord: blikktallerken historikk. Og da stod det øverst på søke-siden:

    Kunstig intelligens kan ikke gi et overblikk for dette søket.

    Nemlig.

    Og det er jo nettopp dette artikkelen om elefantene forteller oss. At kilden til kunnskap om det å skulle klare å manøvrere som menneske ikke kun kan komme fra hva som gjelder her og nå, fra hva som er rasjonelt og tidsbesparende. AI kan ikke fjerne de grunnleggende – og mange ganger vanskelige – utfordringene med å være menneske. Vi trenger våre bibliotek, både konkret og i overført betydning. Kilden til kunnskap om å være menneske er ikke kun et nettsøk eller en AI-bot unna. Det er vel derfor at håndverkstradisjoner fortsatt appellerer til oss moderne mennesker, fordi vi aner, ofte ubevisst, nettopp dette.  Og det er vel noe av grunnen til at en blikktallerken og en kurv kan selges som høyt skattet kunst.

    Nå går jeg ut og luker litt i juni-regnet – og så hører du fra meg igjen like før sommermarkedet.

    Fram til da – lev vel – og som min sørafrikanske venn Erika ville ha sagt: Be good.

    Kjersti

  • Her er Zoe, og hun vil gjerne reise til et helt spesielt sted.

    Her er Zoe, og hun vil gjerne reise til et helt spesielt sted.

    I august i år fikk Englefabrikken en epost fra Tammy, en av de frivillige i The Zoe Project, en sørafrikansk organisasjon som jobber med mor-barn-helse.

    Tammy skrev:

    “I am a volunteer Doula at the Mowbray Maternity Hospital outside Cape Town. We have undertaken a project to redecorate the room where mothers birth their stillborn babies. This is in an effort to create a peaceful, calm cocoon of a space for these women and their families in this time of deep sadness. I was wondering if you would be willing to donate some of your extraordinarily beautiful angels to hang in the space?”

    Englefabrikken svarte selvfølgelig umiddelbart ja, og sendte av gårde noen ekstra vakre engler til dette spesielle rommet i mor-barn-klinikken i Mowbray.

    Som grunnlegger av Karoo Angels/Englefabrikken ble jeg helt satt ut av denne forespørselen, og jeg leste den om og om igjen. Tenk at englene kan oppfattes som noe lindrende og meningsfullt å dekorere med i et rom der sorg og fortvilelse rår. Tenk at en særs respektert frivillig organisasjon kontakter Englefabrikken med spørsmål om Karoo Angels kan donere engler – og ikke omvendt, at noen gjerne vil donere til Karoo Angels. Det må jo bety at Karoo Angels blir nå sett på som en ressurs her i Sør-Afrika og noen som kan bidra til å gjøre det sørafrikanske samfunnet bedre! Aldri har ordet «pynt» følt mer meningsfullt enn da jeg leste eposten fra Tammy.

    Englefabrikken sender regelmessig ut kundebrev til hva vi kaller FOKAs – Friends of Karoo Angels. I disse dager har vi jobbet med årets siste kundebrev. Og der inviteres alle FOKAs til å være med på å donere flere engler til The Zoe Project. For Englefabrikken ønsker å fortsette samarbeidet med The Zoe Project, og for dette formålet har det dukket opp en ny engel, helt på tampen av året, som selvfølgelig heter Zoe.

    Og så tenkte jeg, det kan jo IV – Isandi-venner – også bli invitert til å være med på! Så her er Zoe! Kr. 150 koster hun, og hun kommer altså ikke til å dale ned i din postkasse, men hun kommer til å henge i et helt spesielt rom i mor-barn-klinikken i Mowbray.

    Her finner du Zoe-engelen i nettbutikken:

  • Om sauer og hekling

    Om sauer og hekling

    Det var en gang to lam som reiste fra Sør-Afrika til fjells i Norge. Der trivdes de svært godt, sommer som vinter. Der til fjells var det også andre sauer og lam, og disse gikk og beitet der i området, slik de alltid gjør, fritt og ubekymret. Ekstra godt likte de å gå og beite langs hytteveggene, for ikke å snakke om gleden over å finne en hytteplatting under tak som kunne være et godt skjul når regnet øste ned. For det gjorde det ofte. Disse to lammene fra Sør-Afrika stod på plassen sin og kikket på disse norske slektningene, og ville så gjerne bli kjent med dem. Men, av en eller annen grunn, så ville ikke disse slektningene komme på besøk. Og hun som hadde hentet disse lammene fra Sør-Afrika var egentlig veldig glad, fordi det ble mye mindre jobb med lort og skitt når de norske slektningene holdt seg borte. Dessuten spiste de altfor mange prestekrager og storkenebb, som det hadde tatt så mange år å få til å gro, disse norske utgavene.

    Men de to lammene stod jo der aleine gjennom hele året, så hun som hadde bragt dem dit tenkte at det bør jo være en stor sau her også, altså ikke bare lam. Slik at det blir en mer ekte saueflokk. Og derfor reiste det et nytt familiemedlem fra Sør-Afrika til Norge utpå høstparten i år.

    Og her er hun.

    Foreløpig bor hun i Oslo, men til våren drar hun til fjells. Og det blir veldig spennende å se om sauen blir mer akseptert av de norske sauene når hun har en farge som likner mer på deres….

    Det var altså historien om ståltråd-sauen. Som er helt spesiell, både fordi den er altså er et slags fugleskremsel, bare mye penere. Men også fordi den har et utrolig mønster på kroppen. Sauen er laget av Professor Pedro, i hans såkalte «random wire» teknikk. Den går ut på å surre ståltråden på en mer eller mindre tilfeldig måte, rundt et ståltrådskjelett av hva nå enn det ferdige produktet skal være.

    Her lages det for eksempel neshorn. Professors glade spurvelurver lages på samme måte – fargen kommer til slutt. En gang i uka leverer Professor inn ulike gjenstander til profesjonell pulverlakkering i Cape Town.

    Men altså, tilbake til sauen. Hvordan får de til dette mønsteret, som ser ut som hekling av blonder. Og det viser seg – det er hekling på en måte! På store «masterpieces» som denne sauen, så avslutter de kunstverket med å «sy på» en mengde mindre runde «lapper» rundt hele. Altså de fester et slags lappeteppe utapå «random wire». Og lappeteppet er laget i såkalt «coiling»-teknikk, en mengde jevne sirkler som liksom hekles sammen og kan formes og tilpasses. I ståltråd, altså.

    For meg var denne teknikken helt ny. Og så inspirerende å se og lære om. Den vitner om at alle levende håndverkstradisjoner utvikler seg og fornyer seg. Også et håndverk som mange tenker bare er et billig «fattigmannshåndverk» for folk som ikke får andre jobber. Du verden, så feil de tar. Bare be dem ta en tur til Professor og hans team i Chatsworth.