God søndag!

Det var jo sånn at det egentlig ikke skulle være noen flere Isandi sommermarkeder. I fjor var det siste. Men, nå blir det et lite sommermarked allikevel, nærmere bestemt:

søndag 15. juni og mandag 16. juni

Og alt skyldes noen blikktallerkner og noen kurver. Samt at noen av dere har bestilt Mungo og den slags, og at det er kommet litt nytt inn som er veldig fint, og at det er alltid hyggelig å treffe Isandi-venner!

Men altså, det var først og fremst noen blikktallerkner og noen kurver som gjorde at jeg ombestemte meg.

Når håndverk blir til kunst

For å gjøre en lang historie kort:

Tintsaba i Eswatini lager produkter i fin sisal – først og fremst kurver, som er kjent over hele håndverks-verdenen på grunn av kvaliteten og fargene. Men i vinter gjorde den lille håndverksbedriften en bemerkelsesverdig entré i kunst-auksjonenes verden.

Dette er hva som ble auksjonert:

Og hva var disse kunstobjektene? Jo, 3 gamle, rustne blikktallerkener sammen med nytolkninger av disse, i form av en sisalkurv. Og disse kunstobjektene ble solgt for langt, langt over verdifastsettelsen, som i utgangspunktet ikke var veldig lav. Det ene objektet gikk faktisk for 10 ganger så mye. Det er veldig uvanlig, for å si det forsiktig.

Jeg har skrevet om dette uvanlige her:

Og det som også er oppsiktsvekkende er at nå er 6 Epreuves d’Artiste –  «prøvetrykk» – av disse kurv-tolkningene kommet til Isandi. Intet mindre. Og det tenkte jeg er vel verdt et bittelite sommermarked.  De 6 «prøve-kurvene» kan både beundres og studeres – sammen med noen ensfargede varianter –  på sommermarkedet. Jeg legger dem også ut i nettbutikken noen dager før markedet – og prisene blir langt fra avskrekkende.

Mer fint håndverk…

Til sommermarkedet er det også kommet påfyll av Mungo, og nettbutikken er nå oppdatert. Der vil du se at det er noe Mungo som har 30% rabatt – det er typisk sånne ting som det er én igjen av, og som jeg ikke kommer til å bestille inn igjen med det første.

Og så er det kommet spektakulære kurver til helårs utendørsbruk fra Professor, og flotte ting fra Ngwenya – glassblåseriet i Eswatini. Men mer om alt dette i neste kundebrev. For nå skal det handle om elefanter.

Om elefanter og bibliotek

Jeg følger en sørafrikansk journalist som skriver om klima og miljø. Don Pinnock heter han. I et afrikansk perspektiv handler klima og miljø ofte om naturforvaltning, selvfølgelig. Om dyrene i Afrika. Denne uka hadde Pinnock en artikkel om elefanter: When the elders fall silent — how the loss of elephant matriarchs fractures a society.

Forskere har sett på hvorfor det er en økning i konfrontasjoner mellom elefanter og mennesker, hvorfor det er flere uventede dødsfall blant elefanter, hvorfor det er mer aggressivitet blant mange elefanter – med andre ord: Hvorfor elefanter ser ut til å være mer utsatt enn før. Og svaret forskerne har kommet fram til, er at det er fordi flere voksne hunn-elefanter blir drept. Som du vet, elefanter opptrer i flokk, og det er matriarkalske samfunn. Altså, det er en hunn-elefant som er sjefen for alle. Og det er hunn-elefanten som sitter på kritisk kunnskap som må overføres til de neste generasjoner for at de skal overleve. Det er disse matriarkene som kjenner migrasjonsrutene, som vet hvor vannhullene er, som vet hva som må tolkes som farer og hvordan man møter dem. Eller, som det står i artikkelen: De gamle hunn-elefantene er flokkens bibilotek.

Hittil har naturforvaltning av elefant-flokker stort sett handlet om å holde det totale antallet under kontroll, forebygge konsekvensene av klimaendringer, samt å hindre krypskyting. Dessverre er krypskyting en industri i stadig vekst – det finnes alltid folk som er villig til å betale hva som helst for å få et kjempestort elfenben. Og de største støttennene har selvfølgelig de gamle elefantene. Og når det gjelder beskatning av bestanden, så har man vektlagt hvem av elefantene som er friske og hvem som virker syke. Og de sykeste blir tatt ut først. Og for å bøte på klimaendringene, så har man flyttet elefantene til nye områder, uten å vektlegge tyngst hvem av elefantene man flytter.

Og resultatet av dette er at det i noen nasjonalparker nå er en kritisk lav andel av eldre hunn-elefanter, og det truer hele øko-systemet elefantene er en del av. For bibliotekene er borte. For å kunne endre på dette, så sier forskningen som artikkelen refererer til at elefant-forvaltningen må begynne å inkludere kulturelle aspekter. All naturforvaltning må anerkjenne at elefanter – og andre dyr – har komplekse kulturer, der overføringen av kunnskap ikke kun skjer genetisk, men også sosialt. Den skrøpelige eldre elefanten må kanskje få leve, fordi hun besitter essensiell kunnskap for hele flokken. Det finnes med andre ord premisser for elefant-flokkenes overlevelse som ikke kan forklares og løses kun rasjonelt.

Jeg leste denne artikkelen mens jeg samtidig skrev innlegget om blikktallerkner, om hvordan disse gjenstandene resonnerer også i vår norske kultur. Som forberedelser til innlegget gjorde jeg nettsøk på blikk-gjenstander i Norge og deres historie. Jeg vet ikke om det er slik i din nettleser, men i min er det nå sånn at når jeg gjør et nettsøk på et emne, så kommer et AI-generert form for svar og oppsummering opp øverst, uten at jeg har bedt om det.

Nå søkte jeg følgende ord: blikktallerken historikk. Og da stod det øverst på søke-siden:

Kunstig intelligens kan ikke gi et overblikk for dette søket.

Nemlig.

Og det er jo nettopp dette artikkelen om elefantene forteller oss. At kilden til kunnskap om det å skulle klare å manøvrere som menneske ikke kun kan komme fra hva som gjelder her og nå, fra hva som er rasjonelt og tidsbesparende. AI kan ikke fjerne de grunnleggende – og mange ganger vanskelige – utfordringene med å være menneske. Vi trenger våre bibliotek, både konkret og i overført betydning. Kilden til kunnskap om å være menneske er ikke kun et nettsøk eller en AI-bot unna. Det er vel derfor at håndverkstradisjoner fortsatt appellerer til oss moderne mennesker, fordi vi aner, ofte ubevisst, nettopp dette.  Og det er vel noe av grunnen til at en blikktallerken og en kurv kan selges som høyt skattet kunst.

Nå går jeg ut og luker litt i juni-regnet – og så hører du fra meg igjen like før sommermarkedet.

Fram til da – lev vel – og som min sørafrikanske venn Erika ville ha sagt: Be good.

Kjersti