isandi

Hjem » craftprat

Stikkord: craftprat

  • Også en engel kan selvoptimaliseres

    Også en engel kan selvoptimaliseres

    Nytt år hos Englefabrikken betyr blant annet planlegging av nye engler – og nye bilder av både de nye familie-medlemmene og andre engler som trenger litt oppfriskning på bildefronten.

    En tid brukte Karoo Angels en profesjonell fotograf til bilder av alle englene – det er nemlig ikke enkelt å fotografere strutsefjær, og enda vanskeligere var kombinasjonen strutsefjær og en konsistent bakgrunn i en definert farge. Gode produktbilder var rett og slett noe som bare profesjonelle fotografer fikk til.

    Men dette var en ganske kostbar og litt tungvint løsning – og dessuten hadde det dukket opp noen app’er som gjorde at vi – de glade amatører – også kunne få til dette med bakgrunn. Bildene ble på langt nær like bra, med de fungerte – stort sett – til sitt bruk.

    Disse app’ene fjernet den eksisterende bakgrunnen på et bilde, slik at man kunne man legge på egen bakgrunn. I begynnelsen skjedde dette ved at man måtte viske ut ved hjelp av mus eller styringsflate det man ville ha erstattet. Seinere kom app’ene på iPad og mobil, og da kunne man bruke finger. Nettopp på grunn av at strutsefjærene ikke har noen skarp kontur, så var dette ikke helt enkelt, for å si det forsiktig. Derfor, i mange år – og fortsatt, faktisk – så brukte vi et tøystykke som bakgrunn for englene når vi tok bilder. Tøystykkets farge liknet så mye som mulig på bakgrunnen vi ønsket til det ferdige bildet. Uhorvelig mange timer har gått med på å drive med disse produktbildene, og egentlig har vi – sammen med tusenvis av andre som bruker disse app’ene – jobbet gratis for eierne av dem.

    For til grunn for disse bilderedigeringsverktøyene ligger maskinlæring – som nå nesten alle kaller KI – kunstig intelligens. Jo flere av oss glade amatører som har brukt disse app’ene over mange år, dess mer data har app-utviklerne og -eierne mottatt – som har ført til at app’ene blir stadig bedre. Nå fjernes bakgrunn automatisk på et blunk, det som vi brukte timer på tidligere. Samtidig kan app-eierne nå ta seg bedre betalt og få enda flere brukere, og dessuten sitter de på et uhorvelig stort bildemateriale, som de kan bruke som de vil. Men alt dette har jeg jo egentlig visst om hele tiden. Men jeg har tenkt som så – hvor stor kommersielt potensiale er det i en mengde, ikke så veldig gode, bilder av strutsefjærengler? Bortsett fra at all jobben med vanskelige strutsefjær unektelig har hjulpet til å gjøre app’ene mer treffsikre på mange andre områder.

    Nå vel. Dette med bakgrunnsendring på produktbilder er nok en slags smal nisje, for der hvor disse bilde-app’ene virkelig har utviklet seg i rasende fart de siste åra, er redigering av bilder med mennesker som hovedmotiv. Selfies og den slags. I en del år har man kunnet endre på ansiktsfasong og hodestilling, smil og øyne, samt hud, både farge og ting du ikke vil skal synes. Og så kan du legge på glans og sånn. Men det er gammelt nytt. Det nye som er kommet nå, er at du kan velge at KI finner ut hvordan en bedre versjon av deg selv bør være. Og er du ikke helt fornøyd med KI-forslaget, så kan du fikse litt ekstra selv, ved å endre nesefasong, hår, størrelse på pupiller, farge og størrelse på leppene, for å nevne noe. Du kan også fikse kroppsfasongen. Og det er et eget valg for at du skal ta det godt ut i bikini. Og for å gjøre det enkelt for deg, så kan du velge en av ulike modeller som du gjerne vil likne, som er pre-definert, og så fikser app’en resten.

    For å si det sånn – det er ikke utpreget mangfoldstenking som åpenbarer seg gjennom disse app’ene. Jeg synes at alle modellene ser ganske like ut, når alt kommer til alt. For er ikke app’ene egentlig et uttrykk for den rådene selvoptimaliserings-trenden? Den som egentlig sier: Du får det bedre med deg selv og når ditt potensial først når du likner andre og gjør som andre.

    Men det er et annet skriveri.

    Alle kan forbedres er altså den kommersielle tankegangen bak disse app’ene. Også strutsefjær-engler fra Karoo. Det viser seg nemlig at app’ene tolker at englene har menneskelige trekk.

    Jeg lastet opp dette produkt-bildet av Zona Icy:

    Og når app’en hadde fått utført sine mirakler, så så Zona Icy slik ut:

    Og Zona Ruby – som ser slik ut til vanlig:

    FIkk en total makeover i hennes selvoptimaliserte versjon: (jeg sporer KI’ens forkjærlighet for blunking. Mulig det skal virke litt flørtende?)

    Ikke alle bildene ble tolket til å ha noen menneskelige egenskaper. I dette bildet, som opprinnelig er engelen Marlene, har hodet blitt byttet helt ut med et menneske. Og strutsefjærene og vingene fungerer som en slags smekke, eller er det slips?

    Men det var en engel som slo alle når det gjaldt optimalisering – nemlig Maria.

    Jeg lastet opp et bilde jeg tok av Maria blant roser her i hagen for noen år siden. Sånn så det ut, veldig vakkert.

    Maria ble forvandlet til dette:

    Hun har fått på seg kjole, med hint av utringing, og med hodet litt på skakke, enormt store øyne og et litt flørtende smil er hun så optimalisert som det går an.

    Nå mangler det bare at hun også begynner å snakke, og kommer med råd om trening, helse og ernæring.

  • Som om ingenting skjer rundt deg

    Som om ingenting skjer rundt deg

    For noen uker siden drev jeg her hjemme med litt omplassering av bilder og kunst. Blant annet dette – som jeg nå ville ha hengende et sted som gjør at jeg går forbi det hver dag:

    Bildet er av den sørafrikanske kunstneren Penny Siopis, og er et utsnitt av filmen « My lovely Day» fra 1997,  der Siopis har klippet sammen morens 8mm-filmopptak fra 50- og 60-tallet. Slike filmopptak ble vel seinere kalt for «hjemmevideoer», som var ofte noe mor i huset drev med. Hjemmevideoene foreviget familielivet, til hverdags som til fest. Dette er jo lenge før Facebook og Instagram, så motivasjonen var jo ikke primært å vise fram sitt liv til de andre «der ute». Så man kan jo fundere på hva drivkraften bak disse hjemmevideoene egentlig var? Kun som minner som man tok fram ved spesielle anledninger? Eller kanskje husmødrene likte å drive med noe teknisk, lære seg noe nytt? Kanskje de til og med regisserte hjemmevideoene en smule? Kanskje de fikk utløp for et skapende potensial de ikke fikk kanalisert ellers?

    Filmsnuttene som «My lovely Day» bygger på, viser Pennys barndom i et Sør-Afrika under apartheidstyret. I samme tidsperiode begynte også dekolonialiseringen av Afrika. Bildet viser en hvit jente på 9-10 år som leker i en hage, med påskriften: «But you play as if nothing is happening around you». Men du leker, som om ingenting skjer rundt deg. 

    Man kan tolke bildet av det lekende uvitende barnet både politisk og personlig.  Den unge jenta er ikke bevisst apartheid-politikken som hennes samfunn og privilegerte liv bygger på. Eller kanskje det henvises til noe i familien som hun ikke ser. Hun leker bare. Ligger det en kritikk av moren i dette bildet? Eller en takknemlighet? Er det kritikk av henne selv? Eller en nostalgi?

    Det må være et ubestridt klart mål at alle barn skal ha en sånn barndom som ‘My lovely Day’ beskriver. Hvor barn leker, lykkelig uvitende om det som skjer rundt dem. Det fortjener alle barn. 

    Og like klart som dette målet, er det at det er vi voksne som har ansvaret for at så kan skje. Både på et personlig, et samfunnsmessig og et politisk plan. 

    Men i likhet med Penny så er vi ikke lenger barn, og da er spørsmålet:

    Når er det man ikke lenger kan leke lykkelig uvitende om hva som skjer rundt en?

    Det finnes jo selvfølgelig ingen aldersgrense. Jeg tror at vi alle, uansett alder, trenger innimellom å få være et barn som kan få lov til å være uvitende. VI trenger pusterom fra all informasjonen vi overøses med. Vi trenger frikvarter fra en vond, vanskelig, urettferdig og skremmende verden. 

    Man må velge sine kamper, sies det. Ja, det må man. Men om det betyr at man skal ta innover seg mer – eller mindre – inntrykk og kunnskap, det vet jeg ikke.

    Det kan bli for mye, som virker helt paralyserende fordi man ikke klarer å prosessere alt. Men det kan også bli for lite, som gjør at man ikke engasjerer seg overhodet. Det å leke kan være nødvendig, men også en flukt. Det vet vi jo.

    Forfatteren Antoine de Saint Exupery – du vet, han som skrev «Den lille Prinsen» – skriver i boka «Citadelle»:

    «Det er ikke din oppgave å spå om framtiden, men å gjøre den mulig.»

    Jeg vet ikke hvor grensen går for hva og hvor mye man skal få med seg av nyheter og kunnskap om hva som skjer rundt oss, attpåtil i et særs fragmentert medielandskap. Og jeg vet ærlig talt ikke hva man skal gjøre med alt dette vi allerede vet.

    Men dette vet jeg: Det er mye mer livgivende, meningsfylt og positivt å starte dagen med å tenke på oppgaven om å gjøre framtiden mulig. Og det betyr heldigvis veldig ulike ting for hver enkelt av oss. Heldigvis er det ikke bare én måte å redde verden på! Og det å gjøre framtiden mulig betyr også å inkludere leken. Så lett, og så vanskelig.

    For sett med 2025-øyne er dette kanskje det tristeste med det kornete bildet av den lekende, bekymringsløse Penny: At denne leken ikke finnes mer. Fordi vi nå i stedet skal fokusere innover, på oss selv, for å nå vårt fulle potensial gjennom selv-optimalisering.

    Fordi noen har markedsført et budskap om at dette er det som gjør framtiden mulig. Det er jo nitrist.

    Godt vi har leken.

  • Historier om Penduka og Namibia

    Historier om Penduka og Namibia

    På Craftprat er det nå ha 3 nye historier, alle inspirert av Penduka, Isandis første leverandør. Samt et besøk til Namibia nå i april. Og ikke minst, inspirert av bilder fra mange av Isandis kunder: Jorid, Kari, Anne, Anne Mona, Kjerstin, Gudrun og Terje. Takk til dere!

    Den første historien handler om det omfattende samarbeidet mellom Penduka og Isandi, og hva Penduka er blitt i dag.

    Africa Moves On

    Den neste historien tar utgangspunkt i de unike landsby-broderiene.

    Prisen for en historie

    Og den siste historien handler om en smått utrolig kjole-mote i Namibia, som vekker stadig internasjonal oppsikt. Ikke minst fordi den er nært knyttet til det 20. århundres første folkemord.

    En høyst overraskende mote

    God lesning!

    Hilsen Kjersti

  • Historier om en svingende engel i Volda og sjiraffer i Førde.

    Historier om en svingende engel i Volda og sjiraffer i Førde.

    Da er jeg altså i gang med historier basert på bilder fra Isandis kundenettverk.

    De tre første historiene tar utgangspunkt i en liten engel og en ganske stor sjiraff.

    Lenker her er:

    En svingende engel i Volda – del 1
    En slags gardindusk
    En sjiraff ankom Førde

    God lesing!

  • Om å få besøk fra Sør-Afrika

    Om å få besøk fra Sør-Afrika

    Jeg var så heldig å ha billett til komiker Trevor Noahs forestilling «Back to abnormal» i et fullsatt Oslo Spektrum nå nylig. Sørafrikaneren holdt det gående i 90 minutter, med poengterte, underfundige og særs morsomme historier, som regel mer eller mindre selvopplevd.

    En av historiene handlet om opplevelser i passkø i England, og for å gi litt kontekst til sitt norske publikum så forklarte han: Dere her i Norge har et pass som er velkomment overalt. For meg med sørafrikansk pass er historien en annen. Jeg er ikke automatisk velkommen.

    Og da tenkte jeg på Nathon – en av Karoo Angels sine ansatte – som snart kommer til Norge for et 10 dagers opphold i juni. Det er i utgangspunktet vanskelig nok for en sørafrikaner å besøksvisum til Norge. Bor du på den sørafrikanske landsbygda, er det nærmest umulig. Og fryktelig dyrt.

    Altså, Nathon skulle ha besøksvisum. Før var det sånn at dette ordnet den norske ambassaden og konsulatene med. Jeg vet ikke helt når de sluttet med denne praksisen, men nå er dette outsorcet til et stort internasjonalt firma som heter VFS Global.

    I Sør-Afrika har VFS Global kontorer i Cape Town, Pretoria og Durban. Og for å få visum, så må man møte opp personlig.

    Så Nathon måtte altså dra til et av disse stedene. Fra Willowmore betyr det at han må først kjøre til George – ca 2 timer tar det – og deretter ta et fly til en disse byene der VFS Global har kontor. Man kan selvfølgelig kjøre til Cape Town fra Willowmore, det tar 7 timer hver vei, og krever minst en overnatting. Problemet er at Nathon ikke har bil. Så fly var løsningen. Og så fikk vi bare satse på at han fikk haike fra Willowmore til George og tilbake, sånn noenlunde tilpasset flytidene.

    Og det er ikke bare å møte opp på disse kontorene til VFS Global, du må selvfølgelig booke tid. Det gjøres online, ikke så rart akkurat det. Så man må altså lage seg en online bruker, og det er ikke enkelt. Det er et eller annet med dette online-systemet som gjør at det å registrere seg som en bruker ikke funker, i hvert fall funker det ikke hver dag, men bare av og til. Til slutt klarte vi det. Hurra!

    Da fikk vi en overraskelse – disse kontorene er åpent kun mellom klokka 9 og 12. Altså 3 timer hver dag. Det betyr jo at det er rift om disse timene, for alle som har tenkt seg ut av Sør-Afrika må jo ha visum. Vi hadde lest om at saksbehandlingstiden for visum er opptil 4 uker, og dessuten visste vi at vi måtte legge til en ekstra uke for å få sendt passet med visum tilbake til Nathon. Willowmore er jo ikke veldig sentralt.

    Så vi trodde at vi hadde god tid da vi prøvde å booke visum-tid i begynnelsen av april. Nathon skulle jo ikke dra før i juni. Men der tok vi feil. Det fantes jo ikke ledige timer før langt uti mai! Alt så veldig mørkt ut. Men så kom det plutselig opp en ledig time i Cape Town like etter påske, som en som kjenner systemet bedre enn oss klarte å finne. Nok et hurra! I full fart bestilte vi svært dyre flybilletter for at Nathon kunne dra til denne timen – det var den eneste muligheten.

    Men, før man kommer så langt at man kan booke en tid for visum-intervjuet, så må man søke om selve visumet. Det gjør man via norsk UDIs portal. Fordi dette er nokså komplisert, så er det en egen jobbnisje å ordne med visum for sørafrikanere som har tenkt seg utenlands. Slike tjenester koster selvfølgelig, og Karoo Angels må spare penger, så jeg tenkte at dette kan jeg ordne. For som norsk statsborger og vert for hans besøk kan jeg søke på Nathons vegne, og det gjorde jeg. Mye utfylling, selvfølgelig, og behov for mange dokumenter. Og gratis er det ikke. 80 Euro koster det å søke om besøksvisum hos UDI. I tillegg må Nathon ha egen reiseforsikring for formålet. Ikke noe å hisse seg opp over det, antakelig, men det er altså ikke som oss nordmenn, som så ofte har en allmenn reiseforsikring. Her må man ha en spesiell helseforsikring, slik at ikke Nathon skal belaste det norske helsevesenet dersom han brekker beinet eller liknende når han er her.

    I søknaden til UDI må man også spesifisere hva Nathon skal gjøre her. Hva er hensikten med besøket? Og så må Isandi, som står som formell vert, skrive et invitasjonsbrev, der det også står at Isandi dekker absolutt alle utgifter for Nathon mens han er her. Alternativet er at han må bevise at han har nok penger – kr. 500 per dag, i tillegg til penger for overnatting. For en sørafrikaner med vanlig lønn er dette veldig mye penger.

    Hensikten med besøket, skrev jeg, var at Nathon, på vegne av Karoo Angels, skulle treffe norske kunder via Isandi, ettersom Norge er et stort marked for englene. Det avstedkom flere krav til dokumentasjon. Blant annet dokumentasjon på at han faktisk er ansatt hos Karoo Angels, samt hvor mye han tjener.

    Selve det å møte opp hos VFS Global er heller ikke gratis. Man må betale for timen. Man kan også booke VIP-tjenester til en ekstra kostnad, som jeg ikke helt har skjønt hva går utpå, men det var noe med at man kunne sitte i en ekstra god stol og noen vil hjelpe deg med å få skrevet ut papirer, dersom du hadde glemt dette. Vi booket ikke slik VIP-behandling.

    Med all denne dokumentasjonen i håndbagasjen dro altså Nathon like etter påske til Cape Town for å la seg intervjue, ta passbilder, samt fingeravtrykk. Alt gikk etter planen – han landet i Cape Town i tide til å rekke avtalen. Og han møtte opp med bunken av papirer. Men, så viste det seg at han ikke hadde printet ut lønnsslippen (hva skulle de med den, egentlig??) Og heller ikke kvitteringen for betalt forsikring, kun selve forsikringsdokumentet (holdt ikke det??) Og jeg hadde ikke printet ut og sendt ham kvitteringen for UDI-søknaden. (vi hadde jo fått registrert søknaden som mottatt og under behandling, så det skulle vel være godt nok bevis på at søknadsgebyret var betalt??) Dette medførte hektisk aktivitet på WhatsApp mellom meg og Nathon, mens han satt hos VFS Global. Og fordi vi ikke hadde booket VIP-behandling, så var det ikke mulig å få skrevet ut disse dokumentene på dette kontoret. Så Nathon måtte løpe til en internett-kafe med printermuligheter, for å skaffe disse utskriftene. Det holdt ikke å sende på epost til damen hos VFS Global. Men hun var grei nok til at han fikk komme inn igjen å levere disse papirene – til og med klokka fem over tolv. Veldig generøst – de var jo stengt for dagen.

    Egentlig var det ikke noe dramatisk som skjedde. Alt dette var antakelig helt normalt og etter boka. Vi har brukt like mye penger på visumet som på selve flybilletten, og vi har brukt uhorvelig mange arbeidstimer. Og sånn er det antakelig for alle som skal ha visum og som ikke bor like i nærheten av kontorene til VFS Global. Og som ikke har folk til slikt.

    Jeg har en snikende mistanke om at til syvende og sist synes det offisielle Norge at det er like greit om folk som Nathon ikke kommer på besøk til Norge. Det skal i hvert fall ikke være enkelt. En sørafrikaner kan ikke bare komme her og komme her.

    Og så tenker du kanskje på at vi i Norge heller ikke har det helt greit med pass og sånt for tida. Det er mangel på pass-timer over hele landet, og det er for tida mye styr. Forskjellen er at her i Norge er dette en forbigående ting, mens for sånne som Nathon er dette hvordan det er.