Ståltråd er antakelig det mest brukte håndverksmaterialet i det sørlige Afrika. Selve håndverket er ikke unikt for regionen – det er ikke mange generasjoner siden ‘de reisende’ – romanifolket – livnærte seg i Norge gjennom å selge bruksgjenstander laget av ståltråd. Mange av oss har for eksempel en ståltrådvisp i kjøkkenskuffen – og selv om de er masseprodusert i dag, så stammer disse fra nettopp dette håndverket. Ståltrådkunsten i det sørlige Afrika mener man oppstod blant barn i townships og på landsbygda. Barna ønsket seg leker, og løsningen var å lage gjenstander av materialer de fant, som for eksempel netting-gjerder av ståltråd. På mange måter er dette det stereotypiske bildet av det afrikanske barnet: Lekende med en selvlaget bil av ståltråd. Noen mener at disse lekene var erstatning for leketøy som svarte barn ikke kunne oppnå å eie, altså at de prøvde å kopiere de hvite og rike barnas leker. Men dette er en ufullstendig forklaring, som setter europeisk kommersiell kultur i sentrum for kreativiteten blant afrikanske barn. Vel så relevant i denne sammenhengen er den afrikanske kulturen, der gjenskaping av konkrete objekter og ting alltid har vært viktig.
Men det stoppet ikke med biler eller andre leker – håndverket ble raskt videreutviklet til et blomstrende kunstuttrykk i seg selv, til salgs på gatehjørner og på markeder – og etterhvert inntok kunstformen også galleriene og de vanlige gave- og interiørbutikkene. I utgangspunktet ble kun ståltråd brukt i håndverket, men etterhvert ble det mer og mer vanlig å inkludere glassperler – til dels veldig mye perler, mange av oss ‘purister’ synes vel det til tider kan bli vel mye.
Men noen ganger er kombinasjonen ståltråd og perler perfekt – som i disse lammene, som er noe av det fineste og hyggeligste Isandi har solgt av ståltrådkunst.
Isandis ståltrådprodukter kom først og fremst fra Streetwires i Cape Town, som i mange år var en av Isandis største leverandører. Streetwires tok utfordringen med å få ‘gatesalget’ til å bli en del av den formelle økonomien, og de satset friskt på eksportmarkedet. Det var et imponerende stykke entreprenørskap de fikk til, tatt i betraktning at nettopp deres håndverk så lett kan kopieres og selges rimeligere, både i Sør-Afrika, og i land der produksjonskostnadene og lønnskostnadene er atskillig lavere. Streetwires holdt det gående i nesten 20 år, men måtte stenge dørene våren 2020, som et resultat av korona-epidemien og et stadig tøffere marked.
Professor Pedro er en annen viktig Isandi-leverandør av ståltrådhåndverk. Professor – som egentlig heter Tichaona – kom til Cape Town på grunn av de ustabile politiske forholdene i hjemlandet Zimbabwe, og han etablerte seg raskt som en anerkjent wire artist i byen. Professor lager ofte det ‘alle andre’ lager, men han utmerker seg ved å ha en svært personlig signatur og et unikt blikk for det skulpturelle. Særlig kjent er han for sin ‘random wire’-teknikk – som går ut på å forme et nøste av ståltråd til ulike gjenstander. Og der Streetwires perfeksjonerte ståltrådhåndverket til å være naturtro kopier, så har Professor Pedro beholdt det rå og litt upolerte uttrykket i kunstformen. Et Streetwires-reinsdyr liknet veldig på et reinsdyr, et Professor-reinsdyr likner ikke, men du skjønner at det er et reinsdyr allikevel.
Jeg landet på en Nguni-ku fra Streetwires da jeg skulle velge et bilde av ståltrådhåndverket. Den er så seriøs og perfekt, og jeg synes den uttrykker alle ambisjonene som Streetwires opprinnelig hadde: Å lage fantastisk fine ting som folk ville betale for, at folk ville anerkjenne håndverket på den måten. Men det viste seg å være lettere å selge 1000-vis av like nøkkelringer, som et hvilket som helst bruk- og kast-produkt.
Jeg tror dette er en stor sorg for mange ståltrådkunstnere, vissheten om at kunstformen deres er redusert til en kitsch turist-greie.
