For noen uker siden drev jeg her hjemme med litt omplassering av bilder og kunst. Blant annet dette – som jeg nå ville ha hengende et sted som gjør at jeg går forbi det hver dag:

Bildet er av den sørafrikanske kunstneren Penny Siopis, og er et utsnitt av filmen « My lovely Day» fra 1997,  der Siopis har klippet sammen morens 8mm-filmopptak fra 50- og 60-tallet. Slike filmopptak ble vel seinere kalt for «hjemmevideoer», som var ofte noe mor i huset drev med. Hjemmevideoene foreviget familielivet, til hverdags som til fest. Dette er jo lenge før Facebook og Instagram, så motivasjonen var jo ikke primært å vise fram sitt liv til de andre «der ute». Så man kan jo fundere på hva drivkraften bak disse hjemmevideoene egentlig var? Kun som minner som man tok fram ved spesielle anledninger? Eller kanskje husmødrene likte å drive med noe teknisk, lære seg noe nytt? Kanskje de til og med regisserte hjemmevideoene en smule? Kanskje de fikk utløp for et skapende potensial de ikke fikk kanalisert ellers?

Filmsnuttene som «My lovely Day» bygger på, viser Pennys barndom i et Sør-Afrika under apartheidstyret. I samme tidsperiode begynte også dekolonialiseringen av Afrika. Bildet viser en hvit jente på 9-10 år som leker i en hage, med påskriften: «But you play as if nothing is happening around you». Men du leker, som om ingenting skjer rundt deg. 

Man kan tolke bildet av det lekende uvitende barnet både politisk og personlig.  Den unge jenta er ikke bevisst apartheid-politikken som hennes samfunn og privilegerte liv bygger på. Eller kanskje det henvises til noe i familien som hun ikke ser. Hun leker bare. Ligger det en kritikk av moren i dette bildet? Eller en takknemlighet? Er det kritikk av henne selv? Eller en nostalgi?

Det må være et ubestridt klart mål at alle barn skal ha en sånn barndom som ‘My lovely Day’ beskriver. Hvor barn leker, lykkelig uvitende om det som skjer rundt dem. Det fortjener alle barn. 

Og like klart som dette målet, er det at det er vi voksne som har ansvaret for at så kan skje. Både på et personlig, et samfunnsmessig og et politisk plan. 

Men i likhet med Penny så er vi ikke lenger barn, og da er spørsmålet: 

Når er det man ikke lenger kan leke lykkelig uvitende om hva som skjer rundt en? 

Det finnes jo selvfølgelig ingen aldersgrense. Jeg tror at vi alle, uansett alder, trenger innimellom å få være et barn som kan få lov til å være uvitende. VI trenger pusterom fra all informasjonen vi overøses med. Vi trenger frikvarter fra en vond, vanskelig, urettferdig og skremmende verden. 

Man må velge sine kamper, sies det. Ja, det må man. Men om det betyr at man skal ta innover seg mer – eller mindre – inntrykk og kunnskap, det vet jeg ikke. 

Det kan bli for mye, som virker helt paralyserende fordi man ikke klarer å prosessere alt. Men det kan også bli for lite, som gjør at man ikke engasjerer seg overhodet. Det å leke kan være nødvendig, men også en flukt. Det vet vi jo.

Forfatteren Antoine de Saint Exupery – du vet, han som skrev «Den lille Prinsen» – skriver i boka «Citadelle»:

«Det er ikke din oppgave å spå om framtiden, men å gjøre den mulig.»

Jeg vet ikke hvor grensen går for hva og hvor mye man skal få med seg av nyheter og kunnskap om hva som skjer rundt oss, attpåtil i et særs fragmentert medielandskap. Og jeg vet ærlig talt ikke hva man skal gjøre med alt dette vi allerede vet.

Men dette vet jeg: Det er mye mer livgivende, meningsfylt og positivt å starte dagen med å tenke på oppgaven om å gjøre framtiden mulig. Og det betyr heldigvis veldig ulike ting for hver enkelt av oss. Heldigvis er det ikke bare én måte å redde verden på! Og det å gjøre framtiden mulig betyr også å inkludere leken. Så lett, og så vanskelig.

For sett med 2025-øyne er dette kanskje det tristeste med det kornete bildet av den lekende, bekymringsløse Penny: At denne leken ikke finnes mer. Fordi vi nå i stedet skal fokusere innover, på oss selv, for å nå vårt fulle potensial gjennom selv-optimalisering.

Fordi noen har markedsført et budskap om at dette er det som gjør framtiden mulig. Det er jo nitrist.

Godt vi har leken.