Ingen med kunnskap til handel åpner butikk i Sorgenfrigata på Majorstua i Oslo, der vareutvalget utelukkende er basert på håndverksprodukter fra det sørlige Afrika. Det er galskap. Men jeg gjorde det. Og i ettertid har jeg selvfølgelig lurt veldig mye på hvorfor.  Og på hvorfor jeg ikke har gitt meg. 

Penduka er årsaken til at Isandi startet, kombinert med tilfeldigheter og en erkjennelse av at bistandens grunnleggende svakhet er at den tilnærmer seg utfordringer ved å ta utgangspunkt i at folk har problemer.  Etter å ha jobbet noen år med å følge opp norskstøttede bistandsprosjekter i Namibia – blant annet Penduka – så tenkte jeg som så at det må da være mulig å samarbeide med fattigfolk på en annen måte enn at vi skal snakke om problemene deres hele tida. Hva om vi bygger samarbeidet på folks ressurser, på det de kan?  Dessuten hadde jeg fått et spørsmål som jeg ikke klarte å slippe. Jeg hadde holdt et foredrag for namibisk ungdom om deres egenverdi og om å være stolt av seg selv. Dette var det jeg hadde drevet med i Norge i mange år, for norsk ungdom, og med til dels stor suksess. Så jeg tenkte at oppskriften kunne gjentas. Men da foredraget var ferdig, så var det eneste spørsmålet jeg fikk:  ‘Men jobb kan du ikke gi meg?’ Og jeg ble svar skyldig. Og innså at det var dette alt samarbeid burde dreie seg om: Å skape jobber. Så fikk vi ta foredragene seinere. 

Damene hos Penduka jobbet med tekstiler, og derfor tenkte jeg at handelssamarbeid kunne være et konkret tiltak for nettopp jobbskaping.  Og sånn startet Isandi i 1999.  I utgangspunktet skulle jeg ikke drive Isandi, jeg skulle bare være faglig konsulent for innkjøp – en drømmejobb, tenkte jeg – reise litt rundt og mene i vei om farger og produkter  – men så forsvant interessen og pengene hos de andre involverte. Men jeg synes at jeg jo måtte fortsette, noe annet ville være moralsk uansvarlig overfor Penduka-damene. Og sånn lærte jeg meg alt om import, moms, toll og regnskap – the hard way.  Fort skjønte jeg at det var for lite å bare selge Penduka-tekstiler,  jeg måtte ha noen andre produkter også – og sånn kom Carrol Boyes Functional Art inn i bildet,  og seinere Monkeybiz, Streetwires og etterhvert alle de andre leverandørene.  

Sør-Afrika fikk sin første demokratisk valgte president i 1994 – Nelson Mandela – og landet eksploderte i kreativitet og framtidstro. Etter Mandela kom Thabo Mbeki, med sin African Renaissance:  Afrika tar og skal ta ansvar for sin egen framtid.  Det var i denne epoken at jeg startet Isandi:  Afrika, og Sør-Afrika især,  var kreativt, relevant, cutting-edge og framtidsrettet – og håndverket inkarnerte alt dette. I New York, London, Paris var dette hipt og selvsagt, og de toneangivende butikkene i verdensmetropolene tok alle inn sørafrikansk håndverk. 

Og jeg?  Jeg trodde dette også gjaldt i Norge. Så jeg åpnet butikk nær paradegata Bogstadveien i Oslo og satte opp et skilt der det stod ‘Design fra det sørlige Afrika’. 

Det var ingen kiosk-velter.  

Men av en eller annen grunn gav jeg ikke opp. Og nå er Isandi snart 25 år.