Det var en gang to lam som reiste fra Sør-Afrika til fjells i Norge. Der trivdes de svært godt, sommer som vinter. Der til fjells var det også andre sauer og lam, og disse gikk og beitet der i området, slik de alltid gjør, fritt og ubekymret. Ekstra godt likte de å gå og beite langs hytteveggene, for ikke å snakke om gleden over å finne en hytteplatting under tak som kunne være et godt skjul når regnet øste ned. For det gjorde det ofte. Disse to lammene fra Sør-Afrika stod på plassen sin og kikket på disse norske slektningene, og ville så gjerne bli kjent med dem. Men, av en eller annen grunn, så ville ikke disse slektningene komme på besøk. Og hun som hadde hentet disse lammene fra Sør-Afrika var egentlig veldig glad, fordi det ble mye mindre jobb med lort og skitt når de norske slektningene holdt seg borte. Dessuten spiste de altfor mange prestekrager og storkenebb, som det hadde tatt så mange år å få til å gro, disse norske utgavene.

Men de to lammene stod jo der aleine gjennom hele året, så hun som hadde bragt dem dit tenkte at det bør jo være en stor sau her også, altså ikke bare lam. Slik at det blir en mer ekte saueflokk. Og derfor reiste det et nytt familiemedlem fra Sør-Afrika til Norge utpå høstparten i år.

Og her er hun.

Foreløpig bor hun i Oslo, men til våren drar hun til fjells. Og det blir veldig spennende å se om sauen blir mer akseptert av de norske sauene når hun har en farge som likner mer på deres….

Det var altså historien om ståltråd-sauen. Som er helt spesiell, både fordi den er altså er et slags fugleskremsel, bare mye penere. Men også fordi den har et utrolig mønster på kroppen. Sauen er laget av Professor Pedro, i hans såkalte «random wire» teknikk. Den går ut på å surre ståltråden på en mer eller mindre tilfeldig måte, rundt et ståltrådskjelett av hva nå enn det ferdige produktet skal være.

Her lages det for eksempel neshorn. Professors glade spurvelurver lages på samme måte – fargen kommer til slutt. En gang i uka leverer Professor inn ulike gjenstander til profesjonell pulverlakkering i Cape Town.

Men altså, tilbake til sauen. Hvordan får de til dette mønsteret, som ser ut som hekling av blonder. Og det viser seg – det er hekling på en måte! På store «masterpieces» som denne sauen, så avslutter de kunstverket med å «sy på» en mengde mindre runde «lapper» rundt hele. Altså de fester et slags lappeteppe utapå «random wire». Og lappeteppet er laget i såkalt «coiling»-teknikk, en mengde jevne sirkler som liksom hekles sammen og kan formes og tilpasses. I ståltråd, altså.

For meg var denne teknikken helt ny. Og så inspirerende å se og lære om. Den vitner om at alle levende håndverkstradisjoner utvikler seg og fornyer seg. Også et håndverk som mange tenker bare er et billig «fattigmannshåndverk» for folk som ikke får andre jobber. Du verden, så feil de tar. Bare be dem ta en tur til Professor og hans team i Chatsworth.