Jeg var så heldig å ha billett til komiker Trevor Noahs forestilling «Back to abnormal» i et fullsatt Oslo Spektrum nå nylig. Sørafrikaneren holdt det gående i 90 minutter, med poengterte, underfundige og særs morsomme historier, som regel mer eller mindre selvopplevd.

En av historiene handlet om opplevelser i passkø i England, og for å gi litt kontekst til sitt norske publikum så forklarte han: Dere her i Norge har et pass som er velkomment overalt. For meg med sørafrikansk pass er historien en annen. Jeg er ikke automatisk velkommen.

Og da tenkte jeg på Nathon – en av Karoo Angels sine ansatte – som snart kommer til Norge for et 10 dagers opphold i juni. Det er i utgangspunktet vanskelig nok for en sørafrikaner å besøksvisum til Norge. Bor du på den sørafrikanske landsbygda, er det nærmest umulig. Og fryktelig dyrt.

Altså, Nathon skulle ha besøksvisum. Før var det sånn at dette ordnet den norske ambassaden og konsulatene med. Jeg vet ikke helt når de sluttet med denne praksisen, men nå er dette outsorcet til et stort internasjonalt firma som heter VFS Global.

I Sør-Afrika har VFS Global kontorer i Cape Town, Pretoria og Durban. Og for å få visum, så må man møte opp personlig.

Så Nathon måtte altså dra til et av disse stedene. Fra Willowmore betyr det at han må først kjøre til George – ca 2 timer tar det – og deretter ta et fly til en disse byene der VFS Global har kontor. Man kan selvfølgelig kjøre til Cape Town fra Willowmore, det tar 7 timer hver vei, og krever minst en overnatting. Problemet er at Nathon ikke har bil. Så fly var løsningen. Og så fikk vi bare satse på at han fikk haike fra Willowmore til George og tilbake, sånn noenlunde tilpasset flytidene.

Og det er ikke bare å møte opp på disse kontorene til VFS Global, du må selvfølgelig booke tid. Det gjøres online, ikke så rart akkurat det. Så man må altså lage seg en online bruker, og det er ikke enkelt. Det er et eller annet med dette online-systemet som gjør at det å registrere seg som en bruker ikke funker, i hvert fall funker det ikke hver dag, men bare av og til. Til slutt klarte vi det. Hurra!

Da fikk vi en overraskelse – disse kontorene er åpent kun mellom klokka 9 og 12. Altså 3 timer hver dag. Det betyr jo at det er rift om disse timene, for alle som har tenkt seg ut av Sør-Afrika må jo ha visum. Vi hadde lest om at saksbehandlingstiden for visum er opptil 4 uker, og dessuten visste vi at vi måtte legge til en ekstra uke for å få sendt passet med visum tilbake til Nathon. Willowmore er jo ikke veldig sentralt.

Så vi trodde at vi hadde god tid da vi prøvde å booke visum-tid i begynnelsen av april. Nathon skulle jo ikke dra før i juni. Men der tok vi feil. Det fantes jo ikke ledige timer før langt uti mai! Alt så veldig mørkt ut. Men så kom det plutselig opp en ledig time i Cape Town like etter påske, som en som kjenner systemet bedre enn oss klarte å finne. Nok et hurra! I full fart bestilte vi svært dyre flybilletter for at Nathon kunne dra til denne timen – det var den eneste muligheten.

Men, før man kommer så langt at man kan booke en tid for visum-intervjuet, så må man søke om selve visumet. Det gjør man via norsk UDIs portal. Fordi dette er nokså komplisert, så er det en egen jobbnisje å ordne med visum for sørafrikanere som har tenkt seg utenlands. Slike tjenester koster selvfølgelig, og Karoo Angels må spare penger, så jeg tenkte at dette kan jeg ordne. For som norsk statsborger og vert for hans besøk kan jeg søke på Nathons vegne, og det gjorde jeg. Mye utfylling, selvfølgelig, og behov for mange dokumenter. Og gratis er det ikke. 80 Euro koster det å søke om besøksvisum hos UDI. I tillegg må Nathon ha egen reiseforsikring for formålet. Ikke noe å hisse seg opp over det, antakelig, men det er altså ikke som oss nordmenn, som så ofte har en allmenn reiseforsikring. Her må man ha en spesiell helseforsikring, slik at ikke Nathon skal belaste det norske helsevesenet dersom han brekker beinet eller liknende når han er her.

I søknaden til UDI må man også spesifisere hva Nathon skal gjøre her. Hva er hensikten med besøket? Og så må Isandi, som står som formell vert, skrive et invitasjonsbrev, der det også står at Isandi dekker absolutt alle utgifter for Nathon mens han er her. Alternativet er at han må bevise at han har nok penger – kr. 500 per dag, i tillegg til penger for overnatting. For en sørafrikaner med vanlig lønn er dette veldig mye penger.

Hensikten med besøket, skrev jeg, var at Nathon, på vegne av Karoo Angels, skulle treffe norske kunder via Isandi, ettersom Norge er et stort marked for englene. Det avstedkom flere krav til dokumentasjon. Blant annet dokumentasjon på at han faktisk er ansatt hos Karoo Angels, samt hvor mye han tjener.

Selve det å møte opp hos VFS Global er heller ikke gratis. Man må betale for timen. Man kan også booke VIP-tjenester til en ekstra kostnad, som jeg ikke helt har skjønt hva går utpå, men det var noe med at man kunne sitte i en ekstra god stol og noen vil hjelpe deg med å få skrevet ut papirer, dersom du hadde glemt dette. Vi booket ikke slik VIP-behandling.

Med all denne dokumentasjonen i håndbagasjen dro altså Nathon like etter påske til Cape Town for å la seg intervjue, ta passbilder, samt fingeravtrykk. Alt gikk etter planen – han landet i Cape Town i tide til å rekke avtalen. Og han møtte opp med bunken av papirer. Men, så viste det seg at han ikke hadde printet ut lønnsslippen (hva skulle de med den, egentlig??) Og heller ikke kvitteringen for betalt forsikring, kun selve forsikringsdokumentet (holdt ikke det??) Og jeg hadde ikke printet ut og sendt ham kvitteringen for UDI-søknaden. (vi hadde jo fått registrert søknaden som mottatt og under behandling, så det skulle vel være godt nok bevis på at søknadsgebyret var betalt??) Dette medførte hektisk aktivitet på WhatsApp mellom meg og Nathon, mens han satt hos VFS Global. Og fordi vi ikke hadde booket VIP-behandling, så var det ikke mulig å få skrevet ut disse dokumentene på dette kontoret. Så Nathon måtte løpe til en internett-kafe med printermuligheter, for å skaffe disse utskriftene. Det holdt ikke å sende på epost til damen hos VFS Global. Men hun var grei nok til at han fikk komme inn igjen å levere disse papirene – til og med klokka fem over tolv. Veldig generøst – de var jo stengt for dagen.

Egentlig var det ikke noe dramatisk som skjedde. Alt dette var antakelig helt normalt og etter boka. Vi har brukt like mye penger på visumet som på selve flybilletten, og vi har brukt uhorvelig mange arbeidstimer. Og sånn er det antakelig for alle som skal ha visum og som ikke bor like i nærheten av kontorene til VFS Global. Og som ikke har folk til slikt.

Jeg har en snikende mistanke om at til syvende og sist synes det offisielle Norge at det er like greit om folk som Nathon ikke kommer på besøk til Norge. Det skal i hvert fall ikke være enkelt. En sørafrikaner kan ikke bare komme her og komme her.

Og så tenker du kanskje på at vi i Norge heller ikke har det helt greit med pass og sånt for tida. Det er mangel på pass-timer over hele landet, og det er for tida mye styr. Forskjellen er at her i Norge er dette en forbigående ting, mens for sånne som Nathon er dette hvordan det er.