Når historien selger bedre enn produktet

Jeg har gjennom mine år med Isandi aldri opplevd maken til mottakelse av et produkt som Shwe-Shwe Poppis. Det var helt overveldende. «Alle» ville ta del i eventyret – alt fra Oprah Winfrey, til tyske Vogue og vår daværende statsministerfrue Ingrid Schulerud i beste sendetid på “Grosvold”. Og julen 2007 brukte KaDeWe – det tyske stormagasinet – Poppis’ene i sin julekampanje – kjempebilder av Poppis prydet julepyntede Berlin. Og Wandile, som ledet produksjonen, ble invitert til å møte Richard Branson, intet mindre.


Eller – ville egentlig alle ha dukkene? Var det heller selve historien de elsket? For Shwe-Shwe Poppis solgte ikke spesielt bra. Butikkene kjøpte inn én gang, men det vanskelige gjenkjøpet, det som viser om du har lykkes med et produkt, skjedde aldri. KaDeWe – det tyske stormagasinet – lurte til og med på om ShweShwePoppis kunne ta dukkene i retur, de forble usolgte.

Det som solgte, var historien om barna i Zola-barnehagen i Soweto, drevet av Afrikas eldste matutdelingsorganisasjon, African Children’s Feeding Scheme. Barna i barnehagen tegnet en figur mens de hørte på eventyr, og ut av disse tegningene ble det laget dukker som bestemødrene kunne sy, slik at de fikk inntekt. Slik at de slapp å stå i matkø. Det var bare å se på den originale tegningen og dukken som ble skapt, så skjønte man greia. Det var en historie om kreativitet, håp og verdighet. Så rørende enkel og ujålete.

Les mer om Shwe-Shwe-stoffene og ACFS – African Children’s Feeding Scheme her:


Salget av dukkene bød imidlertid på all slags problemer. Siden de var ment for barn, måtte de ha CE-godkjenning. Problemet er at CE-godkjenning kun passer for fabrikk-produserte varer, ikke for håndverk. Dukkene som ble testet var aldri helt identiske med de som skulle bli solgt. Så vår sørafrikanske CE-godkjenning ble underkjent i de fleste land. Hva med å få dem akseptert som kunst-objekter? Non non, sa for eksempel de franske tollerne – til det er de altfor billige. I tillegg var det noe med dukkene som gjorde at man bare kjøpte én – man kjøpte ikke hele kolleksjonen – for hvordan skulle man oppbevare dem, de er helt uegnet til å sette på en hylle. Og så lærte vi at når det gjelder salg av produkter til barn, så handler alt om branding. Og der stilte vi helt bakerst. Vi prøvde med andre produkter også – nøkkelringer, kjøleskapsmagneter, bagasjelapper – men igjen, gjenkjøpene kom aldri. Shwe-Shwe Poppis forble et “artig” produkt, men ikke noe mer.

Så realitetene innhentet oss fort. I tillegg ble vi klar over at vi ikke hadde gjort hjemmeleksa vår. Vi hadde ikke tenkt over dette med rettigheter. Vi hadde brukt barnas tegninger uten å innhente tillatelser fra deres foresatte. Løsningen ble å starte Shwe-Shwe Poppis Trust, der vi la alle rettighetene til dukkene, og der alle inntekter skulle fordeles mellom barna som hadde tegnet, bestemødrene som sydde, og ACFS. Dette viste seg å være en klok handling. For selv om ikke dukkene solgte, så ville mange være med på å støtte historien, det vil si Stiftelsen. For Shwe-Shwe Poppis hadde Den Beste Historien. Stiftelsen fikk blant annet donert et hus i Soweto, der det den dag i dag syes dukker – ikke veldig mange, riktignok, men nok til at håndverksgruppa ikke er lagt helt ned – ganske enkelt fordi de ikke har utgifter til lokaler. Wandi, Shwe-Shwe Poppis daglige leder, har i alle disse årene holdt kontakt med barna og fulgt dem opp på vegne av Shwe-Shwe Poppis Trust, og Stiftelsen har også hvert år sørget for at bestemødrene får en julebonus utbetalt. I tillegg har Shwe-Shwe Poppis sin gudmor – Sue Smirin – gjort en formidabel jobb med å få ulike organisasjoner, firmaer og enkeltpersoner til å donere til Stiftelsen – og dette har hun holdt på med siden oppstarten i 2007.

På et tidspunkt opprettet Stiftelsen fondskonti for alle barna, og i 2021 har flere av barna blitt 18 år og myndige, og de har fått utbetalt sine penger, med den hensikt at de skal gå til videre utdannelse. Et veldig ambisiøst mål, særlig når man vet at grunnen til at barna som 4-5-åringer gikk i Zola-barnehagen, var at de var underernærte og i risikosonen for varige fysiske og psykiske men. Derfor er det helt fantastisk – og til å grine av – å vite at Philiswe – som tegnet dukken du ser nedenfor her – har fått bekreftet at hun er kommet inn på jusstudier. Og pengene fra Shwe-Shwe Poppis Trust er et viktig bidrag til at hun kan starte studiene. Buyisile drømmer om å bli politi, og tvillingene Hope og Faith har ett år igjen på skolen, men har planene klare – de skal også ta høyere utdannelse. Thabo og Kutha fortsetter ikke med høyere utdannelse, men de trenger absolutt pengene allikevel.

Det er ikke til å stikke under en stol at Shwe-Shwe Poppis er det vanskeligste og vondeste jeg har jobbet med i Isandis etterhvert lange historie. Noen av Isandis ansatte som var med på å utvikle dukkene, mente at opphavsrettighetene tilhørte dem, og følgelig inntekter av salget. Isandi på sin side mente at de hadde fått lønn under oppdraget som fast ansatte. Dette utviklet seg til en konflikt som varte over flere år, og som endte med at Isandi ble saksøkt, og dette til tross for revisorbekreftede regnskap som viste at dukkene ikke hadde generert inntekter til Isandi overhodet, tvert i mot var dette et stort tapsprosjekt. Isandi vant 1. rettsrunde, og motparten anket ikke. Og Shwe-Shwe Poppis Trust kunne fortsette.

Men denne konflikten satte dype spor – hos Isandi selvfølgelig – men særlig hos Shwe-Shwe Poppis. Til tross for støtte og vurderinger på høyt juridisk nivå i Sør-Afrika, som forsikret at de som hadde gått til sak mot Isandi, helt klart ville tape et eventuell søksmål i Sør-Afrika, til tross for at det ble skrevet brev på høyeste hold fra sørafrikanske håndverksorganisasjoner til Norske Kunsthåndverkere, som finansierte søksmålet i Norge, der det innstendig ble bedt om at søksmålet ble droppet fordi ingenting godt ville komme ut av det, til tross for at engasjerte organisasjonskonsulenter jobbet frivillig med å coache og veilede Shwe-Shwe Poppis gjennom disse tøffe tidene, så opplevde ShweShwePoppis at deres eksistens ble preget av vond usikkerhet – i tillegg til en dyp sorg og skuffelse over hvordan noe sånt kunne skje. Dette kom på toppen av at Isandi i disse årene ikke kunne bestille ShweShwePoppis-produkter eller jobbe med å videreutvikle dem, pga konflikten og trussel om søksmål. Så dukket problemer med CE-godkjenningen opp, ordrene skrumpet inn, og følgelig måtte arbeidsstokken krympe. Det var tøffe tider. 

Jeg tror overhodet ikke at de som mente seg berettiget til penger fra Shwe-Shwe Poppis-salget ville ramme Shwe-Shwe Poppis i Soweto. De ville ramme meg og Isandi. Men de som ble rammet mest, var nettopp bestemødrene som sydde dukkene – og følgelig barna i Soweto. 

Jeg la ut noe på her på Isandis nettside om rettsaken i november 2012 – nedenfor har du link til dette. Det er ikke jeg selv som har skrevet dette, men Erik. Selv var jeg ikke i stand til å skrive noe om saken på mange år – ikke før nå, egentlig.

Det eneste saksøkerne oppnådde med konflikten var å skrive seg selv ut av Den Beste Historien, den om barnehagebarna som tegnet og bestemødrene som sydde. Den Beste Historien som genererte inntekter. Den som har gjort at Philiswe – den underernærte, fattige 4-åringen som en gang tegnet en tegning – har litt penger på bok når hun nå starter sine jusstudier.

Produktet ShweShwePoppis har skapt mye sorg og skuffelser, må man vel være ærlig kunne si. Det var Den Beste Historien som genererte inntekter. Og fortsatt er det en god historie som har overlevd alt. 

(det er planer, foreløpig litt løse – om å støtte Shwe-Shwe Poppis-barna videre i deres utdannelselsløp. Dersom du ønsker å bli holdt orientert om dette, så ta kontakt!)

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!