Sånn ser norsk bistand ut for tida:

Det deles ut penger til prosjekter, basert på søknader, der noe av det viktigste i søknadene er å fortelle hva man skal oppnå, og hvordan. Man må også beskrive hvorfor det er viktig at man oppnår akkurat dette, og det må relateres til om hvorvidt norsk offisiell politikk mener at dette skal prioriteres.

Og så blir prosjektet innvilget, og så går det litt tid, og så skal prosjektene evalueres. For å se om prosjektet har nådd målene.

Og dersom prosjektet nådde målene, så sier man: Se – sånn skal det gjøres, og dette skal vi lære av. Og dersom man ikke nådde målene så sier man at sånn skal det ikke gjøres, men allikevel har vi lært noe og tar det med oss videre. 

Og slik går dagene. Det er alltid noe som skal evalueres, og det er alltid noe som kan læres.

Norad har en egen evalueringsenhet, og i tillegg er det er mange andre institusjoner, organisasjoner og konsulentselskaper som er involvert i evalueringer av norsk bistand.

Denne evalueringsiveren handler om flere ting – for det første vil de som jobber med bistand lære – man vil jo bli gode på fagområdet sitt!  Dernest vil man gjennom evalueringer kunne fortelle til de som deler ut bistandspengene om hvorvidt disse pengene har vært brukt på en god måte. Og sist, men ikke minst: Det norske folk vil vite om bistand nytter. For de som mener at bistand er bortkasta penger blir stadig mer høylytte. Norad har kontret dette med i år å lansere mottoet: Fakta har makta.

I bistandsverden er man altså veldig opptatt av evaluering. Men, evaluering kan være så mangt, så det neste spørsmålet er: Hva slags type evalueringer er de beste? For det er ikke bare et prosjekt som kan bli bedre, selve evalueringene skal også evalueres. 

Så altså: Hvilken type evaluering forteller den mest sanne historien om hvorvidt bistand virker eller ikke? Det igjen kommer selvfølgelig an på hvilket mål man skal oppnå. Selve verdisynet til norsk bistand bygger på anerkjennelsen av at ethvert menneske er unikt og har en verdi. Menneskerettighetserklæringen, rett og slett. Ofte sier vi at målet med bistand er å utrydde fattigdom, men bakenfor det målet ligger altså anerkjennelsen av ethvert menneskets unike verdi som selve fundamentet.  

Og det er derfor bistand tradisjonelt handler like mye om utdanning og helse, som dette med konkret økonomisk fattigdomsbekjempelse. Og ofte kolliderer derfor målene med hverandre, og det blir vanskelig å avgjøre om hvorvidt bistanden «virker». 

Her er et eksempel på hvor komplisert dette med evaluering kan være: I et fattig land har barnedødligheten vært høy. Så kommer bistanden inn og sørger for at vaksinering gjør at disse barna overlever. Med andre ord: Vaksineringsprosjektet har vært vellykket. Samtidig: Det fattige landet har ikke fått noen økte inntekter av at disse barna overlever. Brutto nasjonalprodukt har ikke økt. Og fordelt på antall innbyggere har landet faktisk blitt fattigere, fordi innbyggerantallet har økt. Så reint økonomisk har ikke vaksineringsprosjektet vært vellykket.  Hvilken evaluering forteller sannheten, hvilken skal vektlegges?

I evalueringsverden er det (minst) 2 hovedmetoder: De kvalitative og de kvantitative.

De kvalitative tar hensyn til f.eks. politiske og sosiale rammebetingelser som begrenser fattigfolks handlingsrom – så som: Selv om alle barna går på skole, lærer de noe, egentlig? De kvantitative metodene er faktiske størrelser og derfor lettere målbare – av type: Har fattigfolk og samfunnene deres fått mer penger og blitt mindre fattige?

(I Bistandsaktuelt har Inge Tvedten skrevet en interessant og opplysende artikkel om de ulike evalueringsmetodene. Vel verdt å lese!)

På vårens Isandi-akademi snakket jeg om mange av utfordringene til Karoo Angels. Blant annet nevnte jeg utfordringene med lånehaiene.

Og nettopp lånehaiene i Willowmore er et eksempel på dette med kvalitative og kvanitative metoder i bistanden.

Altså – Isandi har økonomisk fattigdomsbekjempelse som hovedsak. Metoden er handel av håndverk, der tanken er at gjennom direkte handel så blir det mer penger inn i lokalmiljøer der varene produseres. I tillegg skapes det mer-verdi i andre ledd i kjeden: for eksempel fraktselskapene som er involvert, leverandørene av lokale råvarer, som for eksempel strutsefjær og ull i Karoo Angels sitt tilfelle. Og når jeg er inne på Englefabrikken – fordi Karoo Angels etterhvert er blitt et begrep i Sør-Afrika, så legger stadig flere turister turen innom Willowmore for å besøke fabrikk-utsalget til Karoo Angels, og mens de er der, fyller de kanskje bensin, spiser en lunsj, handler litt i andre butikker. Så altså, det drypper litt på flere enn bare de som er involvert i selve engleproduksjonen. 

Men kjernen for hele virksomheten til Englefabrikken er håndverkerne, som altså skal bli mindre fattige gjennom å lage engler. Samtlige av de 16 håndverkerne i Karoo Angels er det som omtales i statistikken som «unemployables». Altså, de kan ikke få noen «vanlig» jobb, rett og slett pga hvor de bor og den sosioøkonomiske klassen de tilhører, kombinert med mangel på utdannelse.

Så kom altså Karoo Angels. Og med det større inntekt til de 16. Til dels betydelig større inntekt. Det skal ikke så mye til, egentlig –  sosialstønadsordningene er skammelig lave: En enslig forsørger uten inntekt får 200 kroner i måneden i støtte per barn. (for å sammenlikne litt: En liter bensin koster i Sør-Afrika i dag litt under 14 kroner.) Og så finnes det noen sånne «arbeid-for-trygd» tiltak inne i mellom – hele Rietbron, for eksempel, er brosteinsbelagt gjennom et slikt tiltak.         . 

Selv om Willowmore er en liten søvnig by, så har man jo butikker der. Mange butikker, faktisk. Og i disse butikken handler alle på krita. Alle. Jeg husker jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at Karoo Angels, mitt eget firma, også handler på krita i Willowmore. Hos FoodZone, for å være nøyaktig. VI trenger jo rengjøringsmidler, toalettpapir, kaffe, te og den slags til engle-kontoret. Men det kjøper vi altså på krita. Alt skrives opp hos FoodZone, og så på slutten av hver måned går Nathon og betaler det vi skylder. Sånn gjør man det i Willowmore. Og fordi vi betaler alt på en gang, så påløper det ingen renter.

Men hva med dem som ikke kan betale alt på en gang? Det er her englehåndverkerne kommer inn. De kan ikke betale alt på en gang, eller kanskje det skjedde bare én gang at de ikke kunne betale – men da henger du plutselig etter, ikke sant? Og under pandemien, da lønna fra Englefabrikken var mye mindre enn vanlig, da kom man jo bakpå med alle regningene.

Og da kom rentene. Og så vokser gjelden – ikke så veldig ulikt kredittkortgjeld her hos oss. (Som jo er ganske vanlig, og et økende problem)  Så da vokser gjelden, men samtidig må man fortsatt ha penger til å kjøpe mat og den slags.

Så, hva gjør man da? Jo, man går til lånehaiene. Og de låner deg mer enn gjerne penger. Med renter.

Og rentesatsen? 50%, minst. Som regel mer.

Men det er verre enn som så. Og det tok litt tid før jeg skjønte hvor ille det er. Englefabrikkens lønningssystem er som følger: De ansatte i administrasjonen får utbetalt lønn én gang i måneden, mens håndverkerne får utbetalt lønn når de leverer inn engler, som regel to ganger per måned. Det fungerer sånn at Janine sender meg beskjed at nå har den og den håndverkeren levert inn engler. Og så betaler jeg til bankkontoene deres. Men så la jeg merke til at oftere og oftere ble jeg bedt om å betale inn til andre bankkontoer. Jeg har jo som prinsipp at jeg ikke skal være en sånn som blander seg opp i hvordan folk bruker pengene sine, så det satt litt inne før jeg spurte Nathon om dette. Hvorfor all denne betalingen til andre folks bankkontoer? Det er lånehaiene, svarte Nathon. 

Og så forklarte han: Lånehaien tar fysisk over bankkortet ditt når du inngår en låneavtale. Så når du får penger på konto, så er det lånehaien som styrer alt. De tar ut penger til seg selv i mini-banken, og så gir de deg litt «lommepenger». Du kommer aldri ut av det, egentlig.

Dette er selvfølgelig klart ulovlig. Men, hva hjelper det? Lånehaien i Willowmore, som er en dame,  har en sønn som jobber i politiet, og han kan gjøre livet veldig ubehagelig for deg dersom du protesterer.

Mange av englehåndverkerne er regelrett fanget i dette. En enkel løsning ville være at Karoo Angels lånte dem pengene de skyldte, og at de så kvittet seg med all gjelden, og så var problemet løst. Men lånehaien er ikke interessert i at englehåndverkerne blir gjeldfrie. Og dessuten – hvor fikk de disse pengene fra? Åja, vi har hørt om denne utlendingen som liksom skal drive business her i Willowmore. Hun har sikkert mer penger. Så du må fortsette å betale renter, selv om lånet er innløst. Ellers så tror vi ikke du skal vise deg i gatene her. Handlet du ikke litt ulovlig under pandemien – det var portforbud, men du var jo ute? Sønnen min, han i politiet, så deg. VI vet hvor vi finner deg. Med blålys.

Så da er vi tilbake til evaluering av bistand. 

For altså: Englehåndverkerne tjener penger, og sånn sett oppfylles målet om fattigdomsreduksjon. Karoo Angels er et vellykket tiltak. Men – av årsaker som Karoo Angels ikke styrer – korrupsjon og mangel på beskyttelse fra myndighetene, så fører disse økte inntektene til at de fanges i en fattigdomsfelle.

Hvordan skal dette med lånehaienes grep om håndverkerne løses? Jeg vet virkelig ikke. Så inntil videre betaler jeg inn lønna deres til andres bankkonti.

Men fortsettelse følger. Helt sikkert. For vi må jo løse dette.

Og i mens kan jo bistands-evaluererne tenke på hva slags evalueringsmetode som hadde passet her.  Og om fakta har makta.