God søndag kveld!
jada, det blir et langt kundebrev, dette også…

Jeg fikk en sms fra sønn Nils: «Hei, mor! Har du hørt om MCS?» Denne sms’en sendte han etter å ha lest mitt forrige kundebrev, det som handlet om NPC – Non Playable Characters – om Musks og Trumps syn på verden og oss ikke-viktige personer, som om vi er personer uten vilje. Som om vi deltar i et dataspill, som jo særlig Musk er veldig opptatt av.

Nei, jeg hadde ikke hørt om MCS.

«Det står for Main Character Syndrome». I likhet med NPC er MCS også et stort tema i spillverden.»

Som du sikkert vet, i et dataspill er det ofte flere spillere. De som deltar i spillene vet at det er noen uskrevne regler for hvordan man oppfører seg, hva som er innafor eller ikke, hvor mye plass man kan ta slik at spillet kan være interessant og utfordrende for flere enn en selv. For hvis man ikke følger disse reglene, så blir det jo ikke noe morsomt å spille, for folk mister interessen. Men innimellom dukker det opp spillere som lider av MCS – ekstremt selvopptatte, og som bryter alle regler og kjører på med sitt. MCS-folk er ikke veldig populære, for å si det sånn.

“Aha”, svarte jeg. “Hovedperson-syndrom. Snakker vi her om en variant av den fryktede bursdagssyken?”

«Ja, haha – nettopp – bursdagssyken!»

Bursdagssyken

Lurer du på hva bursdagssyken er? Jo, bursdagssyken beskriver en spesiell oppførsel hos barn, som vi alle nikker gjenkjennende til: Et barn har bursdag, og det skal være barneselskap, og bursdagsbarnet vet at det er i sentrum, det vanker mange gaver og barnet får bestemme, og alle vil liksom være ekstra greie mot bursdagbarnet og gi det maks oppmerksomhet. Barnet har jo bursdag!!! Og alt dette på en gang gjør at barnet – i stedet for å være glad og fornøyd og takknemlig – oppfører seg tvert imot som en liten tyrann. Gavene blir pakket opp i rasende fart uten så mye som å kikke på dem – mer, mer, neste, neste. INGEN andre får så mye som ta på gavene. Bursdagsbarnet bestemmer hva man skal leke, og bestemmer hvem som får være innafor og utafor i leken, og så plutselig er leken over, for det var ikke noe gøy lenger, og nå vil barnet leke noe annet, og så vil det plutselig spise sjokoladekake og pølse samtidig, men uten å slippe taket i gavene, og noen av gavene har bursdagsbarnet rett og slett satt seg oppå, for å være sikker på at ingen andre tar dem, mens det roper til gjestene hva som er lov og hva som ikke er lov, og det er skikkelig kaos med innpakningspapir og pakkebånd overalt. Og alt skjer i et forrykende tempo og bursdagsbarnet snurrer rundt og rundt og opp og ned og er overalt samtidig. Og det er ikke noe vakkert syn, og voksne til stede prøver både å dempe det hele, og forsikrer de lett fortvilte foreldrene at dette er helt vanlig og helt normalt, og alle må jo forstå bursdagsbarnets behov for å utfolde seg litt. Det har jo tross alt bursdag!

MCS er altså spillverdenens svar på bursdagssyken. Og Trump og hans kumpaner er ekstremt rammet av bursdagssyken. Med den store forskjell at mens vanlig bursdagssyke går over, så ser Trump og Musk og co ut til å lide av kronisk ekstrem bursdagssyke. Og ikke nok med det, resten av verden må delta i dette bursdagsselskapet, og de finner på stadig nye leker vi må være med på. Og så ombestemmer de seg litt, og vil leke noe annet i stedet. Noen har tatt på seg voksenrollen og sagt at dette helt sikkert går over, og bare vent litt, så blir dette bursdagsselskapet veldig morsomt for alle. Men altså, såpass mye er klart: Er du tvunget i bursdagsselskap mot din vilje, så er du der mot din vilje. Så enkelt er det.

Deres nyeste lek er jo disse tolltariffene. Reglene for tariff-leken er ganske vanskelig å forstå, så det er ingen av gjestene som kunne liksom øve seg litt på forhånd. Og sjefs-bursdagsbarnet hadde også noe som ingen av gjestene fikk ha med seg – nemlig en kjempestor plansje med mange navn og tall, og den vil han at alle skal se på.

Om å mobbe den minste gjesten i bursdagsselskapet

Lesotho er et lite land, kun 30,000 km2. Landet ligger høyt, omkranset av Sør-Afrika på alle kanter. Lesotho har kallenavn «The Kingdom in the Sky» – laveste punkt i landet er 1,400 mho – høyeste er 3,482 meter. Det er et utrolig vakkert land. Og det er et fattig land. Lesothos BNP er kun på ca 22 milliarder kroner (Norges BNP er 250 ganger så stort), gjennomsnittsinntekt per innbygger er litt i underkant av kr 10,000 per år, og det er bare 2,3 millioner mennesker som bor der. Og dette landet har Trump-regjeringen altså gitt den høyeste tollsatsen av alle land – hele 50%. Og hvorfor det? Jo, fordi dette fattige lille landet uten særlig mange folk kjøper ikke så mye fra USA.

Men Lesotho eksporterer mye til USA. Og hva eksporterer de? Diamanter og jeans – Levis, blant annet. I 2000 startet USA med et program – AGOA (African Growth and Opportunities Act) – som i korthet går ut på at afrikanske land ble oppmuntret til å eksportere tollfritt til USA produkter som var ønsket i USA. I Lesotho ble det satt i gang med tekstilproduksjon , der ideen var at landet skulle produsere denim og sy jeans, som altså så skulle eksporteres tollfritt til USA. Dette for å bidra til arbeidsplasser i et fattig land med enorm arbeidsløshet, samtidig som USA kunne importere rimelige produkter til seg selv. En slags vinn-vinn. (Men bare for å ha det klart: Månedslønna for tekstilarbeiderne er sånn ca. kr 1,200 – som ikke er fryktelig lite i fattige Lesotho – som kjent, litt penger er bedre enn ingen penger. Men de er altså på langt nær godt betalt.) Lesotho-programmet og AGOA er vel sett på som rimelig vellykka. Men med konsekvens at et lite land som Lesotho – og andre afrikanske land – har blitt helt avhengig av eksporten til USA gjennom AGOA. 75% av alt som produseres i tekstilfabrikkene i Lesotho eksporteres til USA. Men med innføringen av 50% toll, så kommer den tekstilproduksjonen til å ta slutt. Over natta. Omtrent på samme måte som all støtte gjennom USAID til Lesotho, blant annet til hiv/aids og TB-programmene, tok slutt over natta.

Det føles jo nesten som en liten evighet siden Trump lekte «bistand-er-dumt-leken» i bursdagsselskapet. Men det var i februar og mars – husker du? Da også fikk Lesotho gjennomgå. Under hans tale til Kongressen brukte han et tidligere USAid-prosjekt for LGBTQ-rettigheter i Lesotho som eksempel på håpløse og latterlige prosjekter, som var helt bortkastede penger. Og så la han til: “A country which nobody has ever heard of,” mens de republikanske kongressmedlemmene lo.

Det er jo rein og skjær mobbing. Og en ekstrem variant av hovedperson-syndromet, MCS.

Så, hva skal vi gjøre, vi som IKKE har lyst til å være i dette bursdagsselskapet?

Folk som bor i Lesotho, for eksempel – og vi som bor i Norge.

Påskeaften

Det nærmer seg påske, og uavhengig om du tror på påskens kristne budskap eller ei, så regner jeg med at du kjenner til selve påskefortellingen. Hendelsesforløpet i påskeuka er detaljert beskrevet i Bibelen i ulike versjoner og tilegnes ulike ukedager. Og det er en dramatisk fortelling, som rommer alt menneskelig: – glede, hyllest, fellesskap, samvær, svik, løgner, smerte, ensomhet, hat, mobbing, utenforskap, griskhet, vold, kjærlighet, fortvilelse, håp. Og fortellingen handler om det vi mennesker har alltid hatt et plunderte forhold til: Penger, natur og andre levende skapninger.

Men det er én dag det ikke fortelles mye om. Det er dagen mellom Langfredag og 1. påskedag – lørdagen, den som vi i Norge kaller påskeaften.

Jeg har ofte tenkt at påskeaften må ha vært den verste dagen for dem som hadde mistet alt. Han de hadde satset alt på, hadde dagen før blitt drept, dømt som en kriminell og hengt opp til spott og spe for alle som kunne se. Og det var mange som var møtt fram for å se og delta i hyllesten av drapet. Flertallet, faktisk. Den dagen, altså Langfredag, var grusom for dem som hadde satset livet sitt på den mannen som nå var drept. Men det må ha vært enda verre på lørdagen. Da alle andre hadde nok en vanlig dag, for dem hadde livet gått videre og de hadde andre ting å være opptatt av. Og ikke skjedde det noe, heller, den lørdagen. Nada. Det må ha vært en dag med null håp – for hva som skjedde dagen etterpå og seinere, visste de jo ingenting om den lørdagen.

Hva gjør man når alt ser beksvart ut? Hva gjør folka i Lesotho som høyst sannsynlig mister jobben fordi de må være med i bursdagsselskapet til folk med ekstrem MCS-diagnose?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at man i hvertfall ikke må stoppe å gjøre det som gir glede. Enten alene, eller sammen med andre. Som en klok journalist skrev i vinter: Ta vare på hobbyen din. Du kommer til å trenge den.

Leonard Cohen gav oss strofen om at “there’s a crack in everything, that’s how the light gets in”.

Og han gav oss også denne strofen:

“The party's over
But I've landed on my feet
I'll be standing on this corner
Where there used to be a street”

The party’s over – alle bursdagsselskap tar slutt. Det vet vi jo, vi som har levd en stund.

Så derfor: God påske!

Du hører fra meg når det går mot slutten av mai måned, tenker jeg.

Sala pila – og husk at såkorna rundt oss ikke skal kvernes.

Kjersti

PS. Jeg innså jo nå at jeg ikke har skrevet et eneste ord om at du bør handle i nettbutkken, eller noe om nye flotte produkter som kommer. Men det er jo helt greitt, egentlig, selv om jeg antakelig ville fått stryk på enhver markedsføringseksamen… ‘leker du butikk, eller’? Men i dag har jeg valgt å drive med 2 av hobbyene mine: Hagearbeid og Isandis kundebrev. Det er mye glede i begge. Og du vet jo hvor du finner Isandis nettbutikk, dersom du skulle ønske noe vårlig her eller der.