Det er februar 2021. Det er stille. Stille, fordi sånn leves livene vår nå. Vi er stille, men samtidig urolige. Denne økende uroen, sinnet, angsten over at noe er grunnleggende galt – dette overveldende om en jord og systemene vi has skapt som ikke er i balanse. Og samtidig alle disse endeløse nyhetene om uvesentligheter. For oppi all stillheten og den murrende uroen så er det støyende å være her – det bråker rundt oss i ett kjør. Og det er umulig å sortere hva som er viktig, og hva som er uviktig. Med et slikt bakteppe sitter jeg og tenker på hva som gjør at jeg fortsatt driver med håndverk fra det sørlige Afrika – etter 22 år. Hva er poenget, egentlig?
Da jeg startet Isandi tenkte jeg ikke slik. Den gangen tenkte jeg at arbeidsplassene på grasrota var et viktig bidrag i kampen mot fattigdom og økende ulikhet. Ikke det viktigste bidraget, men et bidrag. For alle må gjøre sitt. Over 20 år seinere har jeg opplevd og sett så mye av dårlig forvaltning, korrupsjon, politisk udugelighet og uvillighet, forstått mer av de strukturelle utfordringene, erkjent mer av det komplekse. Og jeg snakker derfor ikke like høyt lenger om dette med fattigdomsbekjempelsen. For sannheten er at fattigfolk har aldri hatt dårligere odds.
Opp gjennom årene har jeg hatt rikelig tid til å observere kunder når de handler hos Isandi. Og jeg har ofte reflektert over hva det er med disse produktene som gjør at de appellerer. Er det fordi kundene tror at disse produktene bidrar til en bedre verden? Tja. Er det fordi det håndlagde er bedre produkter? Tja. Er det fordi Isandis kunder ønsker å skille seg ut? Tja.
På min siste tur til Cape Town, før koronaen satt stopper for min nomadetilværelse så jeg den fantastiske retrospektive utstillingen «Why should I hesititate» med William Kentridge, den legendariske kjempen i sørafrikansk og internasjonal kunst. I et intervju i forbindelse med utstillingen sa Kentridge: «I hope people come away thinking, «I could do that», or even «My six year old could do that». And I think that is fine.» Og jeg tror det er nettopp dette med disse Isandi-tingene – at bevisst eller ubevisst, så tenker vi at dette kunne vi også ha laget. Og derfor knytter vi oss til disse tingene. Mulig vi ikke har talentet, tida, tålmodigheten – men dersom ting hadde vært annerledes, så kunne vi også ha laget dette. Tingene appellerer til oss fordi de er menneskelige, de er noe av oss.
Jeg har funnet fram en knippe historier som handler om noe av det Isandi har solgt og formidlet- en blanding mellom historier om selve håndverket og håndverkerne og noen refleksjoner fra min kant.
Håndverk bidrar ikke til en mer rettferdig verden. Men håndverk bidrar til en mer menneskelig verden. Og det trenger vi mer enn noensinne.