Gjenbruksparadokset

Lista over Isandis leverandører opp gjennom årene er lang – godt over hundre sist jeg talte. Noen har Isandi bare handlet med et par-tre ganger, andre har vært leverandører i åresvis. Noen finnes ikke mer, andre har overlevd like lenge som Isandi. På denne lange lista er det ingen overdrivelse å si at nær alle har på en eller annen måte profilert seg som miljøvennlige produsenter med stort fokus på gjenbruk. Det er de mest oppsiktsvekkende produkter som er blitt laget i gjenbrukets navn: Brukte te-poser blir til gratulasjonskort, gamle madrass-fjærer til juletrær, brukte plastsekker til pingviner, brusbokser til skyggeluer, reklameboards til sofatrekk, plastkanner til lamper, papir til perler – lista er like lang som Isandis leverandørliste.

Dette fokuset på gjenbruk hos leverandørene er vel verdt noen refleksjoner. Først og fremst: Gjenbruk av søppel til nyttegjenstander, leker og dekor er ikke noe nytt i Afrika. Det framvises en utrolig kreativitet og oppfinnsomhet i å se potensialet i det som er oppfattet som skrot. Dette handler selvfølgelig mye om knapphet på økonomiske ressurser og tilgang til nye materialer, men det handler også om dyktighet og evne til å forvandle gråstein til gull. Men ikke alt handler om at folk er fattige. Det er i afrikansk kultur en sterk tradisjon for konkretisering av opplevelser, følelser og hendelser – et eksempel er musikk-tradisjonene i Vest-Afrika, der griotene – skaldene – er et yrke som går i arv. I Sør-Afrika har alle statlige arrangement av en viss størrelse med seg ‘praise-singers’, for å manifestere hva som skal skje. Under president-innsettelsen av Joe Biden så var det den unge afro-amerikanske poeten Amanda Gorman som fikk mest oppmerksomhet. Og også i Norge er vi heller ikke helt ukjent med dette – tenk bare på hvordan litteratur, poesi, teater, musikk, dans får en rolle når viktige ting skal formidles, når vi skal samles om noe. Og en forfatter som Frode Grytten går rett inn i en skald-tradisjon.

I en afrikansk kontekst skjer denne konkretiseringen av følelser og hendelser også gjennom ulike typer håndverk – mest kjent hos oss er vel afrikanske masker. Altså – folk lager ting fordi de vil uttrykke noe mer enn å bare lage et produkt, veldig mange ganger handler det overhodet ikke om at man skal selge det man lager. Og man bruker de materialene som er tilgjengelig.

Men det er flere grunner til gjenbruksfokuset blant Isandis leverandører. Idéen om fattige mennesker som lager noe vakkert av materialer funnet på søppeldynga, har lenge vært høyst salgbart. For ingen ting slår en kombinasjon av romantikk og en smule moral. Den fattige håndverkeren som tålmodig sitter bøyd over en rusten madrassfjær han tilfeldigvis fant og deretter skaper noe spektakulært, blir et romantisk symbol på uskylden vi her i Vesten har mistet i vårt jag etter det perfekte. Og samtidig er vi de moralske forbrukerne som synes at må vi kunne stille litt krav til produktene som vi skal kjøpe av disse fattige håndverkerne: De må gjøre godt, både for vår samvittighet og for miljøet. På den måten føler vi oss litt ok, og det er kanskje det aller viktigste for oss.

Nå er miljø-aspektet ved vårt forbruk for lengst blitt mainstream, og de profesjonelle markedsaktørene har overtatt segmentet med å få oss til å føle oss bra også på det feltet. Å selge miljø og gjenbruk er blitt butikk, bokstavelig talt. Og den store taperen også her er selvfølgelig den fattige håndverkeren, han med den rustne madrassfjæra.

Gjenbruk har to ord på engelsk: recycling og upcycling – og i håndverks-sammenheng er det først og fremst upcycling som gjelder. Utgangspunktet for upcyclingoppsirkulering – er å forvandle søppel til et produkt med økonomisk verdi – og det er selvfølgelig folk nederst på forbrukersamfunnets stige som har vært de mest innovative i å se potensialet i gratis råmaterialer. Det mest tilgjengelige råmaterialet er plast, med papir som en god nummer to. Og det var nettopp produkter laget av oppsirkulert plast som var de første som ble spottet av samlere og designere – brukte plastposer fikk nytt liv som høner og griser. Og seinere oppdaget man boller laget av pappmache og som var pyntet med matvare-etiketter. Og så kom det produkter laget av brusbokser. Og alt dette var noe som ‘alle’ ville ha, for dette hadde appell på mange plan: Resirkulerte materialer, gatesmarte urbane uttrykk, og laget av fattige folk som trengte jobb.

Men med økt etterspørsel kom paradoksene. For det er umulig å få tak i nok søppelplast til 1000 plasthøner, for ikke å snakke om jobben det tar å rengjøre et slikt plastberg – det er umulig å samle nok etiketter fra brukte sardinbokser for å dekorere 700 pappmache-boller, håndverkerne drikker ikke nok cola for å dekke etterspørselen etter 300 gekkoer laget av strimlete brusbokser. Så da måtte man i stedet kjøpe råmaterialene – nye og ubrukte, selvfølgelig – sardin-etikettene hos trykkeriene, plasten hos fabrikkene, brusboksene hos bryggeriene. Og hele gjenbruksaspektet forsvant.

Når jeg kikker på lista over Isandis leverandører som har frontet gjenbruk, så er det vel egentlig bare et fåtall som kunne fortsette med den opprinnelige produksjonsmetoden, den å kunne bruke søppel som gratis råmateriale. Det er først og fremst de som jobber med papir og papp, og så er det leverandører med en mer kunstnerisk tilnærming, de som jobber med unika gjenstander. Og det er som regel kunstnere og håndverkere som befinner seg et helt annet sted på den sosioøkonomiske skalaen enn gatehandlerne som solgte ting de hadde skapt av materialer som var gratis.

Og da er man ved kjernen av gjenbruksparadokset: Det kreves økonomiske ressurser for å kunne drive med ekte oppsirkulering. Og de ressursene er ikke tilgjengelig for de som i utgangspunktet så potensialet. Men det opprinnelige ved disse ikke lenger fullt så resirkulerte produktene står ved lag: De vitner om en utrolig evne til å se muligheter i det nedgraderte og forkastede. Og de vitner om en kreativitet som det bare er å bøye seg i støvet av.

Det mest spektakulære Isandi har solgt er lampene fra Magpie. Her er det genuin recycling og upcycling – det er vel bare det elektriske som ikke er gjenbruk på en eller annen måte. De 4 Magpie-gutta har alle solid kunstfaglig utdanning, og lampene deres er etterspurt over hele verden. Men for å kunne leve av å være kompromissløse med hensyn til gjenbruk, så har de måttet flytte fra Cape Town til den rimeligere landsbygda i Barrydale.

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!