I will survive

I Norge har de aller fleste en stor forståelse for betydningen av fagforeninger. Og det er vel en slags hemmelig drøm jeg har, om at englemakerne en dag skal danne sin egen fagforening og komme med krav til ledelsen…. Men inntil den tid kommer – og antakelig kommer den aldri – så er det jeg som eier av Englefabrikken som må arrangere fagforeningsmøtene. Og det har jeg gjort nå i noen år.

På engelsk heter generalforsamling Annual General Meeting – AGM. På Englefabrikken har vi altså vår egen versjon av AGM – som vi kaller ACM – All Crafters Meeting. Eller et slags fagforeningsmøte, altså. Dette er den gangen i året at alle håndverkerne og administrasjonen samles for å snakke om året som har vært og året som ligger foran. De årlige arbeidsavtalene undertegnes av hver enkelt, låne- og lønnsvilkår fastsettes, det snakkes om utfordringer knyttet til engleproduksjonen, det er håndverksfaglige diskusjoner, og alltid er det også litt praktisk arbeid med nye engler. Og det hele avsluttes med en god lunsj. Og de siste åra har det også vært en antydning til at englemakerne kommer med innspill til ting som de ønsker skal være annerledes… Ikke verst, egentlig.

Årest ACM må sies å være det mest vellykka i Englefabrikkens historie. Fredag 17. februar var alle samlet på The Willow Historical Guesthouse i Willowmore. God stemning fra første stund, til tross for et dystert bakteppe: Ingen bestillinger, ingen strøm og økonomiske piler som bare peker nedover. Dessuten regnet det – skjønt, i Karoo er regn alltid sett på som noe positivt.

Det som var annerledes denne gangen, var at nå var det den unge administrasjons-trioen som kjørte showet. Tidligere år har det vært meg, og det kan ikke sies å ha vært noe show 🙂 – men i år fikk jeg Nathon, Monique og Janine med på å tenke at de kunne klare dette uten meg – bortsett fra det vanskelig om lønn…

Og gjett om de klarte det!

Jeg satt mesteparten av tida på en stol på sidelinja og fulgte med….og tok bilder. Så stolt!!

en liten videosnutt fra ACM – praten går!

Og høydepunktet? Avspillingen av “I will survive” av Gloria Geynor – du vet, den gamle disco-klassikeren fra 70-tallet. Flere ganger. “First I was afraid, I was petrified”. Riktignok er det en sang om forsmådd kjærlighet, men hvem bryr seg om det? I det alle forlot The Willow Historical kunne man høre høylydt sang i Willowmores gater:

“I will survive, I will survive”.

EPILOG:

Nøyaktig én uke seinere var jeg på besøk hos Rietbron. Med meg hadde jeg norske venner, som håndverkerne ikke hadde truffet før. Det blir ofte litt trykkende taushet når jeg har med besøk. Håndverkerne føler seg fort litt underlegne med hensyn til engelsk språk, og det er nærmest en ryggradsrefleks fra apartheidtida, som fortsetter til nye generasjoner, at når det er mange hvite mennesker til stede, så sier man ikke stort selv…. Men så sa Ronel, lederen av Rietbron-gruppa, til Brenda: Gå og spør om å få låne ghettoblasteren til naboen din, og så danser vi den vi har nynnet på i hele uka. Som sagt, så gjort. Og vipps var håndverksbedriften Rietbron omgjort til diskotek.

“I will survive, I will survive”

Og de mest sjenerte var med ett oss norske. Som en av dem sa: “I Norge skal man virkelig kjenne noen godt før man begynner å danse, sånn litt umotivert. Her er det omvendt. Når vi ikke vet hva vi skal si til hverandre, så danser vi i stedet.”

“I will survive, I will survive”

Tags: , ,

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!