Når historier broderes

Alle Isandi-kunder kjenner til Village Embroidery fra Penduka – og mange husker kanskje historien om en liten gruppe av broderikvinner nord i Namibia, i byen Otjiwarongo, som ønsket å jobbe for seg selv. Resultatet var flotte broderte grytelapper i lin, som for lengst er utsolgt hos Isandi

Planen var at grytelappene skulle følges opp av putetrekk – denne gangen brodert på gråblå lin. Som avtalt med Justine så sendte jeg to store boblekonvolutter med stoff og tråd i oktober 2014. Med i pakka lå bestillingen: Brodér livet! Gi meg beskjed når broderiene er ferdige, og jeg sender penger for arbeid som avtalt, samt porto tilbake til Norge.

Og så hørte jeg ingen ting mer fra Justine. Mobil-nummeret virket ikke lenger, ikke hotmail-kontoen heller, og også bankkontoen var stengt. Hva hadde skjedd?

I mai 2016  var jeg igjen i området rundt Otjiwarongo – og vi hadde bestemt oss for å prøve å spore opp Justine. Vi hadde klart det en gang før, det var nemlig ikke første gangen at jeg hadde mistet kontakten med Justine. I en township er det mye sosial interaksjon, alle kjenner alle, så selv om området er stort og antall mennesker er tusenvis, så kommer man langt ved å spørre seg for. «Kjenner du Justine som broderer?» Og via slakterbutikken og barnebarnet til hun som sto bak disken, så fant vi Justine forrige gang – og min kloke livsledsager Erik hadde da sørget for å lagre koordinatene til Justines hus. Så denne gangen kjørte vi rett på. Spørsmålet var: Ville Justine være der? Hva hadde hendt?

Og Justine var der. Og hun hadde på mange måter ventet på oss i ett og et halvt år.  Boblekonvoluttene hadde absolutt kommet fram. Men mobilen hadde hun mistet, damen som hjalp til med eposter var ikke der lenger, og bankkontoen hadde hun ikke hatt råd til å beholde. Men, hun hadde gjort som bestillingen sa, hun og Maria hadde brodert livet.

Og der, på stolen i stua, lå 12 uendelige vakre broderte historier. Og de hadde ligget der lenge, lenge – i ett og et halvt år. Men Justine sa: Jeg visste at en dag ville du komme for å hente dem.

Historien om Justines og Marias broderier er jo egentlig ingen god historie, samme hvor rørende den er. For den viser hvor håpløst det blir når mennesker utenfor den formelle økonomien blir fullstendig avhengig av utenforstående. Og spørsmålet blir: Hvor er det blitt av alle pengene og ressursene som var ment til å hjelpe slike talentfulle kvinner som Justine og Maria, slik at de ikke trengte å sitte og vente på en norsk dame som kanskje en dag kom forbi?

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å sy disse 40×60 cm historiefortellingene opp til puter.  Men da jeg så disse stoffstykkene liggende på stolen til Justine, så bestemte jeg meg:  Denne gangen skal jeg selge historien som den er. I bildeserien nedenfor ser du dem alle. Jeg vet at det er mange kreative folk i Isandis kundekrets med egne ideer for hva disse kan brukes til, og som på den måten kan legge til et nytt kapittel i historien om 12 broderier fra livet, som har ligget lenge, lenge på en stol i et lite hus i township’en utenfor Otjiwarongo, langt nord i Namibia, og bare ventet på at noen fra Norge en dag skulle komme forbi…

 

Tags: ,

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!