En plutselig frigjørende alder *)

Da ståheien omkring de 3 glade kjendis-kvinners satsing på det noe uklare begrepet kvinnehelse var på sitt mest intense, så var jeg i Trondheim.

Jeg bodde på hotell, og gjorde som jeg pleier å gjøre når jeg har mulighet til slik luksus: Sitte og betrakte folk. I denne forbindelse satt jeg og betraktet folk i frokostsalen.

Det var en broket forsamling. Mye par, en del enslige folk som tydelig var på jobb, noen veldig unge – hva gjør de her? – og som alltid i sånne frokostsaler: Mange venninner.

Et av venninne-bordene fanget min oppmerksomhet. De var 6 stykker, alle på min alder og eldre. De hadde alle pynta seg, og alle virket glade og praten gikk. De hadde det utvilsomt hyggelig sammen.

Jeg tror ingen andre enn meg la merke til disse damene, akkurat som ingen la merke til meg. De og jeg er nemlig kommet i samme alder: Vi synes ikke mer. Vi er blitt troll, som Odd Børretzen sang for mange år siden om sin egen usynlighet på Vestfoldbanen:

Eller du kan gå inn på et tog, og sette deg på en ledig plass i en nesten full vogn
Og oppdage at du er usynlig
Det er ikke så lett å forklare akkurat hvordan du oppdager det, men du oppdager det. Du vet det.
Du vet at du kunne ha sittet der i den vogna og vært… Et svært troll
Og ingen ville ha oppdaget det, for du er usynlig
Kanskje har det aldri vært troll, tenker du
Bare gamle som ikke forstår hva folk sier, og som har flyttet ut i skogen på en måte symbolsk, og blitt usynlige
At du tenker:
Jeg er et gammelt, gammelt troll

Jeg tror egentlig det er redselen for å ikke synes som driver mange damer til å vurdere skjønnhetsoperasjoner og -behandlinger – også omtalt i den overnevnte ståheien som det å eldes som en Jaguar av type E. Og for dem som har skapt seg et levebrød av å synes, så er det selvfølgelig en forferdelig tanke at en dag skal komme da man ikke gjør det mer – å synes. Fordi identiteten er knyttet til dette: Hvem er jeg den dagen jeg er usynlig for andre? Og denne usynligheten kobles opp, ikke uten grunn, mot det å bli eldre. For vårt samfunn dyrker det unge. Altså må aldring hindres.

Det sies at keiserinne Elisabeth av Østerrike ikke viste seg offentlig etter at hun var 30 år. Hun var kjent som usedvanlig vakker, men hun taklet ikke at noen skulle tenke at hun ikke var like vakker lenger. Hele hennes identitet var knyttet til å synes, og synes på en bestemt måte. Hun nektet å la andre se at hun ble eldre.

Gleden og evnen til å pynte seg er noe ur-menneskelig og universelt. Og det er noe av det siste som forlater oss. Moren min var den verst tenkelige utgaven av Rent-a-wreck, for å holde meg til den nye terminologien i kvinnehelse-debatten. Men helt til det siste fikk hun sin daglige parfyme-dose, og neglene var lakkert rosa. Gjorde hun det for å synes, for å virke yngre? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror hun ønsket det for sin egen del, det var noe grunnleggende menneskelig i dette. Midt opp i all hennes sykdom på vei til den visse og altfor langstrakte død, omgitt av medisiner, sykehjemsutstyr og hjelpemidler av alle slag, så var hun fortsatt et menneske. Og dette mennesket ville pynte seg.

Og mange av oss har jo opplevd dette med å kjenne et menneske som blir likegyldig med hvordan hen ser ut – for så å skjønne at nå har dette mennesket det svært vanskelig og trenger hjelp. Det er en selv-oppholdelseskraft i det å være forfengelig.

Men hva er da forskjellen på eksemplene her og skjønnhetsoperasjoner som 40-åringer får utført? Også de vil svare at de gjør det for seg selv. «Så jeg føler meg bedre og får bedre selvtillit». Det er jo gyldige argumenter – hvem kan nekte noen selvtillit?

I fjor kom den høyst lesverdige essay-boka Ekko, skrevet av Lena Lindgren. Boka tar utgangspunkt i myten om Narcissus og Ekko, og forklarer hvordan de algoritme-styrte sosiale mediene har gjort oss til Ekko – og ikke til Narcissus, som man i utgangspunktet ville tro. Vi er altså ikke blitt Narcissus, som aldri kan få nok av sitt eget speilbilde i vannet – men vi er blitt Ekko. Hun som bare hermer og er dømt til å hele tiden rotløst og fortapt lete etter sitt eget jeg. Og som forblir ingen, dersom ikke noen andre roper.

Og det er jo det som er forskjellen på en gammel dames rosa negler på dødsleiet og 40-åringer som fikser på utseendet. Begge drømmer vel om det som har vært. Men der den gamle damen er Narcissus, uten tanke for om noen utenfra synes rosa neglelakk er tingen nå, så er 40-åringen Ekko. Hun som leter etter sitt eget jeg. Og som tror at det å se ut som før, kanskje enda bedre, er del av svaret. Hvem er jeg dersom jeg ikke synes? Hvem og hva er det som roper nå?

Og sånn blir vi fanget. Og årene går.

Men så en dag oppdager du at du har oppnådd en plutselig frigjørende alder. For mitt vedkommende er historien slik:

En dag for noen år siden oppdaget jeg at engle-håndverkerne i Rietbron kalte meg for tante – Auntie. En sjokkerende opplevelse, fordi Auntie i deres kultur er det man kaller eldre mennesker. (Uncle, når man er mann). Jeg tok det rett og slett tungt at jeg nå var blitt Auntie Kjersti.

Her kommer jeg, ungdommelig av natur, har kule klær og veldig kule solbriller, for ikke snakke om joggeskoa og caps’en, har sminka meg ganske fin, har lengre hår enn de fleste på min alder og det er ikke noe ettervekst som synes – gud forby, det passer jeg godt på – og jeg har da virkelig ikke mer rynker enn andre? Og jeg er kjapp i replikken og kjapp i bevegelsene – nærmest løper, gjør jeg. Og så kaller de meg AUNTIE!

Sagt med rene ord: Jeg så gammel ut, tross alle mine anstrengelser på det motsatte.

Jeg måtte prosessere denne hendelsen ganske så grundig. Og relatere det til hva jeg har observert av hvordan eldre mennesker oppfattes og behandles i den delen av sørafrikansk kultur som Englefabrikken er en del av. Og altså – dette hadde jeg observert opp gjennom årene: At alle eldre blir tiltalt med tittel – granny, auntie, uncle, oom, opa, oma, gogo, tate – for å nevne noen. Og det er hedersbetegnelser, fordi eldre mennesker fortjener respekt. Blant engle-håndverkerne er det også noen Aunties, og Nathon og Janine omtaler dem alltid med tittelen deres, også i eposter – altså også når de ikke selv er til stede. Og enda mer interessant og til ettertanke: En av engle-håndverkerne kunne blitt kalt Auntie utifra alder, men Nathon og Janine gjør det ikke – «fordi hun oppfører seg altfor uansvarlig til det», som de sier, hva nå enn de legger i begrepet «uansvarlig».

Det Rietbron-håndverkerne gjorde den gangen for noen år siden var å se den aldrende Kjersti. Ikke hva jeg prøvde fortsatt å se ut som, eller likne på. De så meg, og idet de kalte meg Auntie – så sa de implisitt: Kjersti, vi ser deg. Og du er blitt mange år nå, med mye erfaring. Og du fortjener at vi respekterer deg for det. Du er en Auntie.

Og siden har jeg levd flott med det. En hedersbetegnelse, rett og slett.
Jeg er altså kommet i en alder der jeg ikke synes. Jeg er blitt Odd Børretzen sitt troll.
Men denne alderen er frigjørende. For jeg slipper å være Ekko – hun som bare hermer og derfor trenger at noen roper.
Det kan anbefales.

*) Tittelen på dette skriveriet er inspirert av en novelle av Kjell Askildsen – En plutselig frigjørende tanke

Tags: , ,

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!