Søndag 17. – tirsdag 19. desember inviterer jeg til Julemarked i Siste Liten i Lille Huseby vei. Jeg har nettopp kommet inn døra etter 5 uker i Sør-Afrika, og med meg i kofferten er det litt ymse – Karoo-engler, selvfølgelig, litt mer påfyll av Mungo, litt Mbiri, fugler fra Professor Pedro, og noen utrolig søte små skjeer og eggeglass i keramikk fra Potterswork, samt flere av Karoo Englespill. Og noen pakker av de legendariske badebønnene…
Jeg inviterer til Isandis høstmarked – som samtidig er litt julemarked. Litt for tidlig for den slags, tenkte jeg – men jeg er i Sør-Afrika i hele november, og julemarked før desember er jo en Isandi-tradisjon. Og så ser jeg jo at det er jul overalt allerede… så da er kanskje Isandis julemarked slettes ikke for tidlig….
Så altså:
Søndag 29. oktober kl. 12.00 – 16.00
Mandag 30. oktober kl. 14.00 – 19.00
Tirsdag 31. oktober kl. 14.00 – 19.00
er det Åpent Hus i Lille Huseby vei 6b, og du er hjertelig velkommen!
Det blir Karoo-engler i alle utgaver, inklusive noen helt nye engle-ting. Det blir et knippe med utvalgt tradisjonelt afrikansk håndverk, det blir Mungo, og det blir litt annet ymse.
Som jeg skrev for noen uker siden, så var Karoo Angels del av Sør-Afrikas stand på den prestisjetunge Maison & Objet-messen i Paris i første halvdel av september. Nathon pakket kofferten full av engler og dro av gårde. Og nå er både han og englene vel tilbake i Willowmore.
Så hvordan gikk det?
Det gikk egentlig bra for Karoo Angels. Blant alle de mer enn 2600 utstillerne på messen, og de millioner av produkter som ble vist fram, så var det altså noen som fant fram til Karoo Angels sin lille stand på 1×1 meter og bestilte engler. Det er jo ganske enkelt helt fantastisk! Og faktisk var det Karoo Angels som fikk flest bestillinger blant alle de sørafrikanske utstillerne.
Men jeg er ikke så sikker på om dette var den lureste måten å bruke sørafrikanske skattepenger på, hvis målet er økt eksport av sørafrikansk håndverk. Her er noen tanker om hvorfor:
Det koster å delta på sånne messer. En bekjent som har stilt ut i flere år på nettopp Maison & Objet forteller at hans utstiller-budsjett er på nesten EUR10.000, og hans stand er ikke spesielt stor. Man skal med andre ord selge ganske mye for å tjene inn en slik utgift. Nå er vel hele poenget med at det sørafrikanske handelsdepartementet investerer i Maison & Objet-deltakelse at utstillerne selv ikke kan klare en slik investering, så dette er direkte og velbegrunnet støtte for å åpne for økt eksport for de utplukkede håndverksbedriftene. Så langt alt bra. Alle utstillerne tok oppgaven og oppdraget – å representere Sør-Afrika – på dypeste alvor. Selv om noe så litt pussig ut, som f.eks 3 av utstillerne som hadde med seg sine ektemenn (jada, det var en damegreie, dette her – Nathon var faktisk eneste mann på Sør-Afrikas stand… og definitivt den yngste av alle…) som svinset rundt standen hele dagen i sine Springbok-skjorter – altså skjortene til det sørafrikanske rugby-landslaget, med sånne nummer på ryggen og full pakke. Du ser det for deg. VM i rugby foregår i disse dager nettopp i Frankrike, så herrene syntes vel at dette antrekket var på sin plass. Det må vel sies at de sørafrikanske rugby-fansene ikke bidro i særlig positiv retning til et estetisk samlet uttrykk for standen…..
Men det var verken ektemenn i rugby-skjorter eller alder på stand-deltakerne som gjorde at jeg virkelig sperret opp øynene. For det var ikke bare håndverksbedriftene som hadde tatt turen til Paris og Maison & Objet. Det sørafrikanske handelsdepartementet hadde en liten delegasjon på plass – jeg talte 3 personer, mulig det var flere. Jeg spurte Nathon om hva de gjorde der. «Ingenting», svarte han. «De kommer i løpet av dagen og foretar opprop, og ellers så er de bare i veien når de først er på plass. Og så bor de på 4-stjerners Hilton i Paris sentrum, mens vi bor på et av turisthotellene ved Charles-de-Gaulle-flyplassen, og må dekke av egen lomme dersom vi vil dra til sentrum av Paris. For å se Eiffeltårnet og sånt noe.»
Jeg snakket med en av disse representantene, og jeg spurte på en høflig måte hva hennes rolle var. «Det er jeg som har betalt for dette», svarte hun. Intet mindre. Og jeg tenkte at her er kjernen i hva som er Sør-Afrikas korrupsjons- og styringsproblem: Opplevelsen mange i statsadministrasjonen har om at budsjetter og penger er deres og de bestemmer. Ingen antydning til å være en folkets tjener som skal forvalte fellesskapets penger på beste måte.
Det er en tragedie. Og selvfølgelig direkte provoserende. For det er alltid noen andre som må betale. Bare en uke etter at messa var slutt kom nyheten om at det blir kraftige kutt i statsbudsjettet, og de som må bære kuttene er de som har minst fra før – det allerede underfinansierte offentlige helsevesenet og grunnskolene. Visstnok skal det også kuttes på reiser og seminarer for statsansatte – så hvem vet? Kanskje dette var siste gangen handelsdepartementet drar med full delegasjon til Paris for å foreta opprop.
Men fikk Nathon sett Eiffeltårnet? Jada, det gjorde han. Han sparte litt inn på diett-pengene et par dager, og så var de noen som spleiset på en Uber til sentrum og tilbake.
Dersom jeg hadde vært opptatt av å tjene mye mer penger på salg av Isandi-produkter, (som jeg helt sikkert burde ha vært 🙂 så hadde jeg kjøpt inn mye mer av tradisjonelt afrikansk håndverk. Sånn av type «gamle ting laget i tre». Det selger.
Og opp gjennom Isandi etterhvert lange historie så har jeg solgt mye tradisjonelt afrikansk håndverk. Men nå er det en stund siden. Og grunnen til det? Det er blitt så mye juks i markedet, rett og slett. Det virker å være et ustoppelig marked for sånne ting – små bord, krakker, fat og boller som ser gamle ut. Og da er ikke veien lang til at disse tingene blir masse-produsert. Av pålitelige kilder har jeg hørt at mesteparten av dette såkalte afrikanske faktisk ikke lages lenger i Afrika, produksjonen er flyttet til Indonesia. Billigere på den måten. Så dette er grunnen til at jeg har holdt meg helt unna min vante leverandør for tradisjonelt afrikansk håndverk. Isandi selger ikke ting som ikke er laget i Afrika.
Samtidig er det – heldigvis – blitt en helt annen bevissthet omkring dette med at land og kulturer utarmes fordi tradisjonelt verdifullt håndverk er blitt stjålet eller solgt ut av landet. Det er mange gjenstander i europeiske museer og privatsamlinger som burde ha vært et annet sted.
Så kanskje det er helt greit med ikke fullt så ekte afrikansk håndverk, når alt kommer til alt? Jeg har konkludert som så at det er helt i orden med litt masseproduksjon, men det må være laget i Afrika. Og nå har jeg funnet noen som gjør nettopp det – det er ikke akkurat masseproduksjon, til det er de for små, men de later ikke som om det de selger er hentet fra de dype skoger eller vide sletter på det afrikanske kontinentet. Tvert i mot, det er laget på et verksted i Johannesburg. Av dyktige håndverkere, selvfølgelig – de aller fleste av dem med bakgrunn fra kulturene der de originale gjenstandene oppstod. Treverket som brukes er stort sett jakaranda-tre, som er et fremmed og svært vannkrevende treslag i Sør-Afrika og derfor uønsket, sine vakre blå blomster til tross.
Så det er på en måte ingenting spesielt eksotisk med disse gjenstandene. Men de er allikevel genuine og ekte, av høy håndverkskvalitet – og så fine!! Og deres historie tåler dagens lys.
Her ser du et par bilder – og snart kommer produktene i nettbutikken.
I sommer var jeg på en strand i Norge og la til min store forundring – og glede – merke til at en familie hadde Mungo-håndklær. Jeg kjente ikke denne familien, og det var det som var årsaken til min nysgjerrighet – for hvor hadde de kjøpt disse håndklærne? For det kunne ikke være hos Isandi, av flere årsaker, først og fremst at fargekombinasjonene i håndklærne de hadde ikke har vært til salgs her. Og de hadde så mange av dem! Så jeg gikk bort til familien og spurte, rett og slett: «Veldig fine håndklær dere har – hvor har dere kjøpt de?» Svaret var at de var kjøpt inn på ferie i Sør-Afrika, på flyplassen. Og det var det beste kjøpet på den turen.
Jeg nikket selvfølgelig, og så fikk vi en god prat om de flatvevde håndklærnes fortreffelighet, og Isandi fikk kanskje en ny kunde :). Mungo-tilhengerskaren bare vokser og vokser – og jeg vet at mange planlegger å gi nettopp et Mungo-produkt til jul til noen som har alt men mangler verdens beste kjøkkenklut, for eksempel.
Nå er påfyll av Mungo på plass i nettbutikken, og du finner både gamle kjenninger og et par nyheter.
Gamle kjenninger først: Påfyll av Washcloths, selvfølgelig!
I fjor høst var det i nettbutikken til salgs noen gjenstander av den sjeldne sorten: Perlebroderier og khwe-kurver, laget av San-kvinner, urfolket i det sørlige Afrika. Det er Omba Arts Trust i Namibia som formidler disse gjenstandene, og de er ikke enkle å få tak i. Alt ble solgt raskt, og det var ikke overraskende, for dette er noe håndverkskresne kunder – som det finnes mange av blant Isandi-venner – skjønner verdien av.
I år har jeg klart å få tak i 5 perlebroderier og 6 kurver – og nå er de lagt ut i nettbutikken:
En av de store engle-nyhetene i år er Siyanda og Kamali – som er de første englene i en ny serie vi har kalt «Wonder Range» – mirakel-englene.
Reisen fram til Siyanda og Kamali har vært lang – her er en liten reiseskildring:
Til jul i fjor hadde jeg noen veldig små engler til salgs – Wonder Charms , og de var en test på om Rietbron kunne få til å lage en bitteliten variant av de 3-dimensjonale vingene. Og det klarte de! Her er bilde av disse englene – riktig så yndige på juletreet:
Wonder Charm-englene skulle være inspirert av Die Wonderboom – mirakeltreet – et berømt tre som står langs hovedveien forbi Willowmore, før du tar av grusveien inn til Rietbron.
Selv om prøve-kolleksjonen var absolutt flott, så var det noe som manglet. For hvor var sammenhengen med mirakel-treet? Det manglet litt botanikk, rett og slett… Så før det ble juleferie, så hadde vi bestemt at vi ikke var i mål: Vi måtte prøve å lage vinger i noe botanisk materiale.
Og slik startet 2023, med nye idéer – eller, det vil si, med utfordringen om å finne dette botaniske materialet. Willowmore har jo ingen garnbutikker, selv om byen ligger i «mohair and merino country» – altså det kryr av ullproduserende sauer og geiter. Men ingenting foredles i området, her produserer man kun råvarene. I det hele tatt så har ikke Willowmore noe særlig med butikker, og i hvertfall ikke butikker som selger det som kan kalles for «hobbymaterialer». Så det måtte letes på nettet, både i Sør-Afrika og i Norge. Og til All Crafters Meeting i februar hadde vi et rikt utvalg av ymse materialer – og slik så det såkalte «mood board» ut:
På All Crafters Meeting var alle involvert i å teste ut de nye materialene. Det mest spennende var om Rietbron-håndverkerne kunne klare å hekle med raffia-basten? Det gikk vel egentlig bare sånn passe…for raffia har en del utfordringer knyttet til seg: Basten må splittes til tynne «tråder», hver av disse trådene er kun 1 meter lang. Så da må det skjøtes – og hvordan gjør man det pent? Veldig vanskelig, rett og slett…..En ting er å hekle vesker i raffia, der er basten mye bredere, og knuter og den slags kan skjules, men til våre delikate englevinger er ikke det like lekkert med knuter…. Vondeling-håndverkerne testet ut strikking – som fungerte forsåvidt, men fortsatt samme utfordring med skjøting. Og alle de fantastiske garntypene vi brukte – alt fra rålin til papir, til garn med metalltråder i – fungerte ikke som englevinger – englene ble mer av den falne sorten. Som jo det absolutt skal være plass til her i verden, men noen stor salgssuksess med falne engler så vi ikke for oss… Og det var jo det, disse nye englene skulle bidra til – en ny serie med engler som ble tatt vel i mot av kunder over hele verden, laget med et litt rimeligere materiale som kunne gjøre at håndverkerne kunne få bedre betalt for jobben.
Rietbron heklet, Vondeling strikke1t – og her er noen av resultatene! Et viktig steg på veien til Mirakel-englene…
Men så en dag kom løsningen – i form av en YouTube-video der noen demonstrerte hvordan man lager garnblomster ved bruk av en gaffel, av alle ting. Og da skjønte vi at vi hadde løsningen. For kan ikke en blomst også fungere som en vinge? Så da hadde vi plutselig 2 botaniske lenker til Mirakeltreet: Både formen på englevingen og materialet! Og attpåtil: 1 meter tynn raffia holder akkurat til en blomster-vinge. Janine, Monique og Nathon kjøpte inn gafler, tok med raffiaen og dro til Rietbron for å lære bort den nye teknikken. Og Rietbron-håndverkerne er jo drevne, så dette lærte de fort. Og seinere har Vondeling-håndverkerne også lært seg gaffel-teknikken. Vi var i mål.
Denne engelen har fått navnet Siyanda, som betyr ‘vi vokser’, og hun kommer i 3 utgaver: Amber, Jade og Pearly – som refererer til fargen på perlene. For det må jo selvfølgelig være perler på Mirakel-englene.
Og inspirert av Siyanda ble Kamali neste mirakel-engel: Fortsatt den overdimensjonerte runde blomstervingen, men heklet i hamp. Og Kamali betyr ‘beskytteren’.
Da var altså selve englene på plass. Men så var neste utfordring – hvordan skulle vi få fortalt historien om Die Wonderboom til alle som ville kjøpe Siyanda og Kamali? Vi kunne jo legge ved et lite kort, men det var kanskje ikke så spennende? Egentlig drømte vi om en egen liten eske for Mirakel-englene, og vi satte i gang med prototyper, som blant annet så sånn ut:
Men Englefabrikken har hatt tidenes tøffeste økonomiske år, så det var rett og slett ingen penger i å investere å lage opp esker. For det er jo sånn, at for å holde prisen på englene så lav som mulig, så må vi kjøpe i store kvanta av alle materialene som brukes, og alt vi bruker for å pakke dem inn. Eskene, for eksempel, måtte vi kjøpe så mange av slik at vi hadde nok i 5 år…Og det hadde vi ikke råd til. Ikke i år.
Men, ingenting er forgjeves. For i forbindelse med disse eske-testene, så dukket det opp en særs fin design, fra København. Der bor nemlig en av Englefabrikkens mange støttespillere – Christina heter hun – og hun var den som laget prototypen på eskene. Med noen særs fine hender som liksom holder engelen. Og det er jo budskapet til Mirakel-englene – at de er laget for å gjøre stas på alle de som støtter og bærer og holder opp noe, eller noen.
Så selv om det ikke ble eske, så måtte hendene med! Og så ble det kort, allikevel. Med hender.
Og med det er Mirakel-englene klare til å si hei til verden!
I april fikk Englefabrikken en utfordring fra Cape Town-baserte Craft Design Institute – kunne Karoo Angels tenke seg å være en av kandidatene til å representere Sør-Afrika på Maison & Objet-messen i Paris i september?
Selvfølgelig kunne vi det!
Imidlertid, for å kunne være en av kandidatene, så må utrolig mye være på plass. Særlig når det gjelder det formelle – hele 16 ulike dokumenter må kunne skaffes til veie/fylles ut.
Vi klarte søknadsfristen akkurat – og så var det å vente, å vente, å vente….
Og så, i midten av juli kom bekreftelsen: Karoo Angels er plukket ut til å være en av 12 håndverksbedrifter på den offisielle sør-afrikanske stand’en på Maison & Objet! (for de uinnvidde – Maison & Objet er megastort, og er liksom interiør- og gavemessen over alle messer)
Det er jo ikke til å tro. Det er som om å komme på landslaget, når man driver med en idrett i en liten bygd der ingen andre driver med det samme. Det er med andre ord, en usannsynlig bragd.
For nettopp dette at Englefabrikken er så avsidesliggende, har jeg tenkt mye på den siste tida. Den geografiske plasseringa er nemlig både en styrke og en svakhet. Sånn markedsføringsmessig, særlig innad i Sør-Afrika, er det en styrke. «Alle» vet hvor avsidesliggende Karoo-landsbyene er, så det er en sensasjon at det kan komme noe såpass delikat og vakkert som fjær-engler herfra. Som til og med er vanskelige å lage.
Men på den annen side: Englefabrikken er ikke del av noe kreativt miljø – det finnes rett og slett ingen andre som driver med noe form for håndverk, som man kan lære av og bli inspirert av. Vi må være vårt eget kreative miljø, og med de avstandene vi har, så er det ikke enkelt. Egentlig er det kun det årlige All Crafters Meeting som er et kreativt møtested for håndverkerne. Jeg tenker på det, når jeg hører nytt fra venner i håndverksbransjen i Cape Town, om nye produkter, nye teknikker – og det er bare å ta en tur til de uttallige «markets» som arrangeres, eller ta en titt på produktene som selges på gatehjørnene – man kan omgi seg daglig med håndverksinspirasjon, hvis man ønsker. Det kan man ikke hos Englefabrikken – der er vi avhengig av vår egen inspirasjon. Og nettopp derfor er dette med å reise til Paris med englene, som å komme på landslaget i en idrett ingen andre i bygda driver med…
Så altså – englene drar til Paris – sammen med Nathon. Og de drar neste uke. De siste ukene har vi stått på for å få på plass Schengen-visum. Det er ikke enkelt i utgangspunktet, og enda vanskeligere når man bor i Willowmore. Jeg skrev om visum-prosessen da Nathon besøkte Isandi i fjor – og nå var det bare å repetere alt: Reise til Johannesburg (med fly, selvfølgelig – fra George flyplass som ligger 2 timer unna Willowmore), med mengder av skjema og dokumentasjon, for å ta fingeravtrykk, bli tatt bilde av og bli intervjuet. Minner nærmest om en rettssak. Det hjalp litt å skulle representere Sør-Afrika sånn offisielt, så han kom langt fram i køen, og visumet tok bare noen dager å få på plass. Nå er passet med visum sendt til ham per kurér, men nettopp denne kuréren leverer ikke til Willowmore – for hvem i Willowmore har noensinne tenkt å dra til Frankrike? – , så på torsdag må Nathon bruker hele arbeidsdagen på å kjøre til George for å hente passet…..
Til messen er det laget litt info-materiell, og vi fikk utfordringen om hva som skulle stå om Karoo Angels. Opp gjennom årene har jeg jo skrevet mye om englene, men det var en litt gammel tekst som Nathon gjorde meg oppmerksom på, og den ble inspirasjonen for hva som nå skal deles ut til folk fra hele verden som forhåpentligvis besøker Stand C85 – D86 i Hall 8 i perioden 7. – 11. september….
I Paris, altså.
Det er ikke til å tro…
The Karoo Angels story begins with a small craft project in a tiny and remote village in the beautiful and striking Baviaans area of the Karoo plains in South Africa. The name of the village is Vondeling, the craft project is Vondeling Optel Craft, and the year is 2006. Some years on this became a story about how small angel decorations, 100% made by hand, could dazzle and charm people all around the world, and put a forgotten village and forgotten people on the map again. In 2015 a craft group in the nearby village Rietbron joined the production of the angels, expanding both craft skills and product ranges. Under the name of Karoo Angels, the two craft groups, together with an energetic and young admin team in the small town of Willowmore, today work together to make the angels fly to all corners of the world.
Jeg inviterer til høsten Isandi-akademi ONSDAG 18. OKTOBER kl. 19.00 i Lille Huseby vei 6b.
Professor Emerita Kirsti Strøm Bull skal snakke over temaet
Det samiske folk – en historie om rett og urett.
I forbindelse med den såkalte «Fosen-saken» tidligere år, så var Kirsti mye i media. Og ikke uten grunn: Hun er en stor kapasitet på fagfeltet samerett, og en som det lyttes til.
Bull tok sin juridiske doktorgrad i 1993, og ble professor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1997. Hun er ansatt som professor ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo og som professor II ved Samisk høgskole. Hun har spesielt arbeidet og publisert innenfor rettsfeltene familierett og samerett. Hun har også vært medlem av flere offentlige utvalg knyttet til samerett og medisinsk forskningsetikk. Blant annet ledet hun utvalget som la fram forslag til endringer i reindriftsloven (NOU 2001:35) og granskingskommisjonen om medisinsk forskning på mennesker uten dere samtykke (NOU 2003:33). Bull ble innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi i 2008 og ble valgt til preses for 2013.
Kirsti har vært Isandi-venn i mange år, og fagfeltet hun jobber med er – ved siden av å være særs interessant og aktuelt her i Norge – også relevant for Isandi, fordi liknende juridiske utfordringer gjelder for flere av håndverksgruppene Isandi handler med.
Kirsti er en svært opptatt dame, med foredrag og komitéarbeid her og der, så det er rett og slett fryktelig stas at hun tar seg tid til Isandi-akademiet!
Jeg gleder meg til å lytte og lære onsdag 18. oktober, og håper at stua i Lille Huseby vei fylles opp med andre kunnskapshungrige Isandi-venner! Kirstis foredrag varer en 30-45 minutters tid, det blir selvfølgelig tid til spørsmål, jeg serverer noe godt sørafrikansk å drikke, og så finner jeg fram nyankomne Isandi-produkter.
Velkommen, velkommen!
‘Grazing Antilope in the Spring’ – laget av Katrina Kous
Jeg skrev i forrige kundebrev om Årsmøtet i Englefabrikken og la ved noen bilder. Blant annet dette:
Her ser du, fra venstre til høyre: Elsie, Brenda, Anna og Ronel. Alle er medlemmer av Rietbron-gruppa, og her sitter de og tester ut hekling med raffia-bast. Denne lille fortellingen skal handle om Elsie. Men også om Brenda, Anna og Ronel – samt de andre Rietbron-englemakerne.
Elsie er den eldste i Rietbron-gruppa, og hun har vært med siden starten i 2007. Alltid positiv, alltid konstruktiv, på en lavmælt måte. Men når først Elsie tar ordet, så hører alle på. Og det er Elsie som alltid har holdt takk-for-nå-tale på vegne av alle når jeg har vært på besøk. For takk-for-nå-tale må man ha. Og det er den mest respekterte i gruppa som skal holde den. Og det er Elsie.
Men de siste gangene har ikke Elsie holdt takk-for-nå-talen.
I februar i fjor var Elsie utsatt for en forferdelig bilulykke. Hun og familien var på vei hjem fra en begravelse. Plutselig veltet mini-bussen de reiste med. Elsie ble hardt skadet, men hun overlevde. Broren hennes døde. Elsie lå i flere uker på sykehus, og kom hjem med et bein som vel aldri blir bra igjen. Det har vært infeksjoner, nye operasjoner, flere infeksjoner – og det er vel egentlig et tidsspørsmål før den ene foten blir amputert. Derfor sitter Elsie nå i rullestol, og når hun går, så bruker hun rullator.
Betalingen for englene er en kollektiv sak i Rietbron. De får en samlet bestilling fra Karoo Angels-kontoret to ganger per måned, som er verdt så og så mye. Og når bestillingen er ferdig, så gir de også beskjed hvor mange som har jobbet med englene, og at betalingen skal deles likt på det antallet. Alle får samme betaling hos Rietbron, det har de selv bestemt. Selv om det, sett utenfra, er litt ulike jobber og ulik vanskelighetsgrad de forskjellige medlemmene gjør. Men hos Rietbron har de altså bestemt at alle skal ha likt, fordi som de selv sier: «Alle bidrar jo til å få englene ferdige, og selv om noen av oss ikke er så gode til å hekle, for eksempel, så kan det jo hende at den som «bare» pakker englene, er like viktig for oss, fordi hun er god til å holde oss andre i godt humør.»
Elsies bilulykke medførte at hun ikke kunne være med å lage engler i lang tid. Men det kom klar beskjed fra Rietbron: Elsie skulle ha samme betaling. Altså, de tjener jo ikke akkurat rått på å lage engler, og hver krone de tjener er så viktig for å få endene til å møtes, sånn noenlunde. Ingen hadde reagert om de hadde sagt: Vi må gjøre jobben for Elsie, og det er jo selvfølgelig trist at hun er skadet nå, men vi trenger disse pengene, og det er rett og rimelig at vi får betalt for jobben som Elsie skulle ha gjort. I stedet sa de: «Vi gjør jobben som Elsie skulle ha gjort, men pengene skal hun få. Hun trenger dem like mye som oss.«
Elsie er nå tilbake i gruppa, og møter på jobb som vanlig. I rullestol. Men hun jobber egentlig ikke så mye, nå heller. Og det skyldes at Elsie er blitt stadig mer dement. Men fortsatt er beskjeden fra Rietbron-gruppa den samme: Elsie skal ha like mye betalt som oss andre.
«Hvorfor?» har jeg spurt forsiktig. «Hun jobber jo mye mindre enn dere andre?» Svaret de gav meg er en av grunnen til at jeg fortsatt synes det er inspirerende, lærerikt og fantastisk å jobbe med Englefabrikken:
«Elsie har alltid vært som en mor for oss. Hun har betydd så mye for oss alle disse årene vi har holdt på. Nå ønsker vi å takke henne for dette. Og det betyr at hun skal behandles som oss andre i gruppa. Hun skal ha samme betaling.«
Man blir jo egentlig helt satt ut.
Her er bilde av Elsie fra mitt besøk nå i februar. Resten av gruppa danser til «I will survive». Og Elsie er med.
Respekt til Elsie! Respekt til Rietbron Handcraft!
