Din handlekurv er tom.
Kategori: Craftprat
-

Et lite engle-håp på tampen av året
Neste år, i 2026, er det 20 år siden den første Karoo-engelen så dagens lys. En veldig lang historie gjort kort: Isandi hadde i 2005 et samarbeid med Cape Craft Design Institute – CCDI – om å utvikle julepynt for det norske markedet. Det kom inn svært mange forslag til produkter, laget av håndverkere fra hele Cape-provinsen. Alle prototypene ble stilt ut, for at de så skulle vurderes. Ett av dem skilte seg umiddelbart ut: En liten engel strikket i ståltråd med perler og paljetter i sølv. «Denne engelen tror jeg kunne solgt bra i Norge», sa jeg til CCDI-teamet.

«Det er nærmest helt umulig», svarte de – for det første er ikke dette produktet laget i Cape-provinsen og ikke er det laget av ekte håndverkere, heller. Det er laget i en særs avsidesliggende landsby i Eastern Cape-provinsen, av en gruppe som deltar i et sosialhjelpsprosjekt, men som ikke har noe bakgrunn i håndverk, og de har heller ikke har noen organisasjon eller nettverk rundt seg. Vi tok det med her for å være greie, fordi vi kjenner hun som har ansvar for opplæringen av denne gruppa, på oppdrag av sosialdepartementet i fylket. Gardi heter hun. Som vi alle vet, så blir det jo aldri noe bærekraftig ut av slike sysselsettingstiltak. Ikke noe å satse på at dette skal kunne bli et kommersielt produkt.»
Etter en del fram og tilbake sa CCDI seg allikevel villig til å prøve å få organisert ‘at 100 engler kunne bli med i jule-utvalget til Isandi. Da de landet på Låven i Hoffsveien i november 2006 ble de utsolgt på én dag, så da bestilte vi 100 til. Også disse ble organisert fra CCDIs side, men med klar beskjed om at dette var absolutt siste gang, for opplegget var altså helt håpløst – avsidesliggende som dette stedet var, og dessuten var medlemmene av denne gruppa nå helt utslitte. Ingen av dem hadde noensinne hatt en jobb som handlet om å utføre bestemte oppgaver innenfor en gitt tidsramme, så dette var veldig vanskelig og absolutt ikke noe å satse på. Her var det for mange oppoverbakker. Legg den drømmen om engler fra Vondeling-landsbyen død.

Men til tross for alt dette håpløse, så fortsatt Vondeling-engler å komme til Isandi, i stadig større omfang. Og etterhvert kom det andre kjøpere av englene, og deretter ble dette en gang så håpløse sosialhjelpsprosjektet til Karoo Angels (Pty) Ltd – en produksjonsbedrift med administrasjonslokaler i WIllowmore, med eksport-tillatelser, reviderte regnskap, månedlige rapporteringer til skattemyndighetene, med produktkataloger og forhandler-nettverk, og med nettbutikk tilgjengelig for kunder over hele verden. Og bak det hele: En ganske så komplisert logistikk rundt råmaterialer, produksjon, markedsføring og salg.

Fortsatt er Vondeling avsidesliggende. Fortsatt har ikke landsbyen strøm, nå er i tillegg den lille skolen nedlagt. Det er ingen hemmelighet at lokale myndigheter egentlig ønsker å legge ned hele Vondeling-landsbyen og flytte de noen hundre innbyggerne som er igjen til Willowmore, en 40 minutters kjøretur unna.

Men englefabrikkens avdeling i Vondeling holder stand. Og har overlevd alt hittil – og dette «alt» rommer så mye – korona-nedstenging, mangel på strutsefjær og andre materialer, umulig transportlogistikk, feil leverte bestillinger, kvalitetsutfordringer, økonomiske bekymringer, sykdom og død blant håndverkerne, og perioder med sviktende salg.
Og ikke minst – englefabrikken har overlevd overgangen fra at jeg, som grunnlegger av Karoo Angels, styrte «alt», til at Janine og Nathon, det unge admin-teamet i Willowmore – nå styrer bedriften, med meg mer og mer i bakgrunnen. Veldig mange hadde forhåndsdømt nord og ned dette «eksperimentet» med å overlate bedriften til disse to. Men, så viser det seg at så lenge alle skritt tas i riktig tempo, så går det seg til. Og etter hvert gjør Janine og Nathon tingene på sin måte, og ikke bare prøver å kopiere hvordan jeg løste utfordringene. Det er dette lokalt eierskap handler om, og det er den eneste måten å få sikret lokal bærekraft på.
Englefabrikken har overlevd alt, mot alle odds. Men det er én ting som har vært min bekymring i mange år. Hva skjer når dagens englemakere ikke kan lage engler mer?

Tilbake til 2006. På mitt første besøk til Vondeling-landsbyen skjønte jeg hva Gardi hadde fortalt – at i Vondeling var det ingen kultur-tradisjon å bygge på. Dette var en ny opplevelse for meg. Jeg hadde så langt i Isandis historie besøkt og samarbeidet med mange håndverksbedrifter og -prosjekter. Felles for dem alle var at håndverket på en eller annen måte hadde rot i deres kultur, så som Xhosa, Zulu og Venda-kulturen i Sør-Afrika, Oshiwambo, San og Kavango-kulturen i Namibia, og Swazi og Tsonga-kulturen i Eswatini. Og det gav produktene en egenart og en innebygget stolthet, på en måte. For undertrykking, apartheid og fattigdom hadde ikke tatt knekken på musikken, sangene, dansene, historiene, språket, ritualene – og håndverket. Alt dette som hadde gått i arv i generasjoner, og som er så uendelig viktig i tøffe tider. Når «makta» forteller deg at det du er, er mindre verdt, da er det enda viktigere å nettopp vite hvor man kommer fra.
Men i Vondeling, der var det ingen opprinnelig kultur igjen. *)Befolkningen i landsbyen er det som sørafrikanere kaller «colored» – en etnisk gruppe med svært så forskjellig opphav. I Karoo – og altså i Vondeling – er innbyggerne som betegnes som colored en blanding av Khoisan urbefolkning og europeiske settlere, samt også noen slaver som ble brakt til området fra andre steder i Afrika og Asia. Over generasjoner er det som var av den opprinnelige Khoisan-kulturen totalt forsvunnet. Det er ikke noe opprinnelig språk igjen, ingen musikk, og absolutt ingen håndverkstradisjoner. Ingen i Vondeling kunne strikke eller hekle, ingen kunne bruke nål og tråd til noe annet en muligens å sy i en knapp, ingen kunne flette kurver, ingen kunne noe perlearbeid. Det de hadde av egen kultur, var varianter av hva europeisk kultur hadde bragt med seg, og sterkt preget av hva som i den konteksten ble sett på som «nyttig». Er du colored fra denne delen av Sør-Afrika så tilhører du på mange måter den mest marginaliserte gruppen i landet. Kulhetsfaktoren er lik null.
Så alt som Vondeling-håndverkerne i dag kan, er ny kunnskap, som de lærte av Gardi – og ikke minst Hannelie, deres håndverksguru og mentor i tykt og tynt.

I nå snart 20 år har engle-håndverket fått muligheten til å slå røtter i landsbyen. Det er egentlig ikke lang tid. Bekymringen har derfor vært: Den dagen de opprinnelige håndverkerne ikke kan lage engler mer, vil noen stå klare til å overta? Vil noen bringe videre den kunnskapen som denne gruppa av opprinnelige engle-makere har tilegnet seg gjennom disse 20 åra? For det er ikke gjort over natta – vi snakker ikke om et lite intensivt kurs på et par uker – og så vipps, så kan alle og enhver lage engler. Det har tatt år å utvikle, forfine og perfeksjonere den kunnskapen som hver av englemakerne i dag besitter. De som skal bringe engle-håndverket videre, må ha forståelse for nettopp det. De må eie engle-håndverket som deres eget. Det fortvilende har vært at den som kunne ha hjulpet dem på veien – Hannelie – ble dement før vi fikk gjort noe aktivt med denne utfordringen. Og det er ingen, ingen som kan ta Hannelies rolle. Så Vondeling-håndverkerne må rett og slett gjøre jobben selv med å videreføre engle-håndverket.

For uten at håndverket viderebringes til nye generasjoner, så har ikke Karoo Angels noen framtid – uansett hvor framtidsrettet resten av bedriften er. En engel kan se fantastisk ut på skisse-stadiet, men dersom ingen kan skape den fysisk med hendene, så forblir den en skisse og en drøm om noe vakkert.
Så dette har vært min store bekymring i mange år. Vil Vondelings engle-håndverk overleve?

Like før jul snakket jeg med Janine og Nathon om bonus-utbetalingen**) til nettopp Vondeling-gruppa. Jeg hadde lagt merke til at Janine (som altså er en annen Janine :)) hadde så mye høyere utbetaling enn de andre. Hvorfor det, spurte jeg, har hun jobbet så mye mer enn de andre? Neida, var svaret. Det er dobbelbetaling fordi datteren, Jodine, også lager engler. Du skjønner, hun er supergod, hun har lært av moren sin. Hun er faktisk den beste av dem alle til å hekle 3D-vinger.
Og hvor gammel er Jodine, spurte jeg. Hun er snart 18 år, og i 2026 planlegger vi at hun blir fullverdig medlem av gruppa. Hun har jo øvd seg i noen år allerede, og nå er hun god nok.

Nå tror jeg at englefabrikken vil overleve. Fordi Vondeling-landsbyen har skapt en håndverkstradisjon som er deres egen og som de selv forvalter og viderefører. Og nettopp dette – en kulturtradisjon som er deres egen – er på mange måter den virkelige suksessen til Karoo Angels.
Det er sannelig et lite mirakel, som gir håp. Og som man ikke ante noe om, den gangen i 2006 da det landet på Låven Hoffsveien 100 små engler strikket i ståltråd, fra folk i en landsby som ingen hadde noe tro på.

*) Dersom noen hadde forsket seriøst på kulturarven i Vondeling, så tror jeg absolutt at man hadde funnet spor av den opprinnelige Khoisan Karoo-kulturen, både i språk, musikk og ritualer. Men det som var slående i mitt møte med Vondeling-beboerne var at de ikke gjorde noe forsøk på å vise fram denne kulturen, og heller ikke ønsket å bli utfordret på det.
**) bonus-utbetaling er et slags feriepenger-system, som utbetales på slutten av arbeidsåret.
-

Som om ingenting skjer rundt deg
For noen uker siden drev jeg her hjemme med litt omplassering av bilder og kunst. Blant annet dette – som jeg nå ville ha hengende et sted som gjør at jeg går forbi det hver dag:

Bildet er av den sørafrikanske kunstneren Penny Siopis, og er et utsnitt av filmen « My lovely Day» fra 1997, der Siopis har klippet sammen morens 8mm-filmopptak fra 50- og 60-tallet. Slike filmopptak ble vel seinere kalt for «hjemmevideoer», som var ofte noe mor i huset drev med. Hjemmevideoene foreviget familielivet, til hverdags som til fest. Dette er jo lenge før Facebook og Instagram, så motivasjonen var jo ikke primært å vise fram sitt liv til de andre «der ute». Så man kan jo fundere på hva drivkraften bak disse hjemmevideoene egentlig var? Kun som minner som man tok fram ved spesielle anledninger? Eller kanskje husmødrene likte å drive med noe teknisk, lære seg noe nytt? Kanskje de til og med regisserte hjemmevideoene en smule? Kanskje de fikk utløp for et skapende potensial de ikke fikk kanalisert ellers?
Filmsnuttene som «My lovely Day» bygger på, viser Pennys barndom i et Sør-Afrika under apartheidstyret. I samme tidsperiode begynte også dekolonialiseringen av Afrika. Bildet viser en hvit jente på 9-10 år som leker i en hage, med påskriften: «But you play as if nothing is happening around you». Men du leker, som om ingenting skjer rundt deg.
Man kan tolke bildet av det lekende uvitende barnet både politisk og personlig. Den unge jenta er ikke bevisst apartheid-politikken som hennes samfunn og privilegerte liv bygger på. Eller kanskje det henvises til noe i familien som hun ikke ser. Hun leker bare. Ligger det en kritikk av moren i dette bildet? Eller en takknemlighet? Er det kritikk av henne selv? Eller en nostalgi?
Det må være et ubestridt klart mål at alle barn skal ha en sånn barndom som ‘My lovely Day’ beskriver. Hvor barn leker, lykkelig uvitende om det som skjer rundt dem. Det fortjener alle barn.
Og like klart som dette målet, er det at det er vi voksne som har ansvaret for at så kan skje. Både på et personlig, et samfunnsmessig og et politisk plan.
Men i likhet med Penny så er vi ikke lenger barn, og da er spørsmålet:
Når er det man ikke lenger kan leke lykkelig uvitende om hva som skjer rundt en?
Det finnes jo selvfølgelig ingen aldersgrense. Jeg tror at vi alle, uansett alder, trenger innimellom å få være et barn som kan få lov til å være uvitende. VI trenger pusterom fra all informasjonen vi overøses med. Vi trenger frikvarter fra en vond, vanskelig, urettferdig og skremmende verden.
Man må velge sine kamper, sies det. Ja, det må man. Men om det betyr at man skal ta innover seg mer – eller mindre – inntrykk og kunnskap, det vet jeg ikke.
Det kan bli for mye, som virker helt paralyserende fordi man ikke klarer å prosessere alt. Men det kan også bli for lite, som gjør at man ikke engasjerer seg overhodet. Det å leke kan være nødvendig, men også en flukt. Det vet vi jo.
Forfatteren Antoine de Saint Exupery – du vet, han som skrev «Den lille Prinsen» – skriver i boka «Citadelle»:
«Det er ikke din oppgave å spå om framtiden, men å gjøre den mulig.»
Jeg vet ikke hvor grensen går for hva og hvor mye man skal få med seg av nyheter og kunnskap om hva som skjer rundt oss, attpåtil i et særs fragmentert medielandskap. Og jeg vet ærlig talt ikke hva man skal gjøre med alt dette vi allerede vet.
Men dette vet jeg: Det er mye mer livgivende, meningsfylt og positivt å starte dagen med å tenke på oppgaven om å gjøre framtiden mulig. Og det betyr heldigvis veldig ulike ting for hver enkelt av oss. Heldigvis er det ikke bare én måte å redde verden på! Og det å gjøre framtiden mulig betyr også å inkludere leken. Så lett, og så vanskelig.
For sett med 2025-øyne er dette kanskje det tristeste med det kornete bildet av den lekende, bekymringsløse Penny: At denne leken ikke finnes mer. Fordi vi nå i stedet skal fokusere innover, på oss selv, for å nå vårt fulle potensial gjennom selv-optimalisering.
Fordi noen har markedsført et budskap om at dette er det som gjør framtiden mulig. Det er jo nitrist.
Godt vi har leken.