Den gang da hiv/aids var på agendaen.

Feltet Isandi jobber med var i mange år attraktivt for bistandsindustrien – håndverk var sett på som et slags lavterskeltilbud som alle fattige kunne drive med. Det var bare å lære dem å lage en nøkkelring av ståltråd og perler – og vips, så var de klare til å ordne opp i sin egen fattigdom. Av en eller annen grunn ble det antatt at særlig fattige kvinner har et uforløst gründer-potensial, og bistandens oppgave var å forløse dette. De frivillige organisasjonene fikk kanalisert midler for å drive slik storskala håndverksopplæring.  Og jo flere man kunne ha i sin opplæring, dess bedre var det.  Det er på mange måter mange paralleller til alle integreringstiltakene av innvandrer-kvinner her i Norge – det handler ofte om tekstil-verksteder, og om at kvinnene skal skape sine egne bedrifter.

Parallelt med disse opplæringstiltakene så var de første Isandi-årene preget av at hiv/aids stod høyt på agendaen. I det sørlige Afrika florerte det av såkalte kvinneprosjekter som bekjempet hiv/aids. Ikke det minste rart, egentlig, for det var på denne tida at epidemien kom til syne i all sin gru, og det gikk opp for de fleste hvilken enorm samfunnsutfordring dette var og ville bli i lang tid framover.

Kvinneprosjektene skiftet etterhvert fokus som et resultat av hiv/aids-utfordringene – mange begynte å vektlegge mer det terapeutiske i håndverk og kreativitet, enn det reint inntektsmessige aspektet. Det å kunne drive med og uttrykke seg gjennom håndverk ble en katalysator til å kunne akseptere seg selv som hiv-smittet, at man var noe mer enn bare hiv-smittet, at man fortsatt var et menneske med verdi. Monkeybiz i Cape Town var godt posisjonert for et slikt fokus. Deres unike perle-broderte dukker og dyr stimulerte nettopp kreativitet og skapertrang, og Monkeybiz ønsket å bli verdenskjent som et kunstprosjekt med fokus på hiv/aids. 

Isandi hadde et nært samarbeid med Monkeybiz, og da Norad utfordret Isandi i 2004 til å finne et kvinneprosjekt som jobbet med hiv/aids, så var Monkeybiz et naturlig valg. Samarbeidet resulterte i boka ”Positively HIV” – en opplysningsbok om hiv/aids på xhosa og engelsk, der Monkeybiz-figurer ble brukt som illustrasjoner.  Boka var forfriskende annerledes, og den ble faktisk kåret til en av de 10 viktigste bøkene i Sør-Afrika det året. 

Sommeren 2005 ble konserten 46664 Artic arrangert i Tromsø, med Nelson Mandela til stede, og med fokus på hiv/aids. Isandi deltok for fullt med foredragsholder fra Monkeybiz, perlebroderiverksted for barn, og salgsstander på flere steder i byen. Og jeg tenkte at nettopp under 46664 Artic måtte vi selge det mest hiv/aids-aktige Isandi kunne by på, nemlig boka ”Positively HIV”.  Jeg tok for gitt at alle titusener av folk som var i byen i anledning konserten var levende opptatt av hiv/aids, og at de alle ville synes at den naturligste ting å ha i bokhylla hjemme var en billedbok om sikker sex og symptomer på hiv, framstilt gjennom rare perle-figurer og skrevet på xhosa og engelsk.  Så jeg kjøpte inn 200 bøker fra Monkeybiz.  Og solgte 3. Og lærte at folk er begrenset interessert i å kjøpe bøker om sykdommer de selv ikke har.

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!