Å sette pris på håndverk

Dersom jeg skulle lage en ‘håndverksprodukter du må ha’-liste, så hadde namibiske landsby-broderier kommet helt øverst.  Village Embroidery er historiefortelling i særklasse.  I utgangspunktet kjøpte Isandi disse broderiene gjennom Penduka, men i de seinere årene går bestillingene direkte til en broderigruppe i Otjiwarongo i nord-Namibia, ledet av Justine Karangombe. Broderiene er fantastiske skildringer av lokalsamfunnet og livet som leves, og motivene skaper de selv. Hvert broderi er en egen historie,  og man blir aldri ferdig med å se på og tolke dem.                         

I alle årene jeg har samarbeidet med Justine har det vært et tilbakevendende problem at de får altfor lite betalt for broderiene sine, fordi det er umulig å finne en relevant timepris. De kan aldri sitte i ro en hel arbeidsdag og brodere – det må hentes vann og ved, kokes mat, unger må passes, klær må vaskes – så ingen kan egentlig svare på hvor lang tid det tar å brodere for eksempel et kvadrat på 30×30cm. Så prisen blir stort sett “tja, litt mer enn i fjor”.

Men å prissette broderiene handler egentlig om noe langt mer enn kvadratmeter-pris.  Hvis jeg spør om de ikke kan brodere litt mindre på stoff-kvadraten, litt mer ‘luftig’, for dermed å kunne bli ferdig fortere og sånn sett få bedre betalt – så er svaret at det går ikke. Det handler ikke om tid, sier de, det handler om en historie de vil fortelle. Og det må ta den tid det tar.  Så vi ender i og for seg med en kvadratmeterpris, og damene er fornøyde, fordi det er mer enn hva andre betaler, og det er litt mer enn i fjor.  Men sannheten er at det er altfor dårlig betalt.  

Penger er altså ikke den eneste motivasjonen for å brodere, for historiene som skal fortelles er like viktige: Det er sorger, gleder, opplevelser og drømmer som både blir uttrykt, kommentert og bearbeidet – og altså, formidlet gjennom nål og tråd. Og det er derfor de broderer mer enn hva de får betalt for. 

Alle mennesker og alle samfunn bærer med seg historier. Og til syvende og sist er det dette velferdsstaten i Norge handler om: At alle enkeltindividers historie teller med, at alle mennesker skal bli hørt. Og blir din historie ikke anerkjent av noen, så mister du din verdighet.

Justine og damene vet dette. Broderiene er en kanal for å få fortalt historiene fra deres liv. Og derfor gir de av sin tid for å fortelle disse historiene, selv om de ikke får betalt. Eller sagt på en annen måte: De jobber frivillig.

I fraværet en stat som kan sørge for husvære, utdannelse, helsevesen, økonomisk og sosial trygghet, så betyr denne frivilligheten så mye mer for Justine og hennes gruppe, enn det gjør for oss som tar en velferdsstat for gitt. Frivilligheten opprettholder deres verdighet, rett og slett.

Men den opprettholder samtidig deres fattigdom.

For å prøve å gjøre noe med «kvadratmeterpris»-dilemmaet bestilte Isandi 12 broderte tablåer fra Justines gruppe, og definerte dette som kunst. Som det jo er. Og betalte betydelig mer enn for puter og grytelapper. Gruppa fikk ulike tema for tablåene, her er Clementine !Gubes verk, ‘Happy’. Dessverre solgte disse dårlig, antakelig på grunn av at de liknet til forveksling på de vanlige broderiene, som kostet en brøkdel.  Det illustrerer vel hele dilemmaet med å prissette håndverk. 

du er velkommen til å bruke innholdet på denne sida, men jeg setter pris på at du bruker Isandi som referanse. Takk!