Det er ett spørsmål Isandi får oftere enn alle andre spørsmål: Hvor mye får kvinnene?

De aller fleste av våre leverandører er grasrotbedrifter og –organisasjoner, med totalt mer enn 4.000 mennesker sysselsatt, som igjen vil si at nærmere 30.000 mennesker i det sørlige Afrika er direkte påvirket av vår handelsvirksomhet.* Dette er store tall, og gir perspektiv på ringvirkningene av grasrothandel. Men det er også viktig å ha i mente at det er ingen automatikk i at all handel reduserer fattigdom.

Vi tror at et bærende element for at handel skal redusere fattigdom er at den må være på ”ornt’li.” Vi leker ikke butikk, verken i sør eller nord. Isandi er 100% avhengig av en inntjening som kan dekke kostnader til lønn, husleie, drift og administrasjon. Våre leverandører er like 100% avhengig av en inntjening som kan dekke de samme typer kostnader. Og både vi og våre leverandører utvikler våre bedrifter på grunnlag av hva vi klarer å selge. Med begrepet vinn-vinn handel mener vi at alle ledd i verdiskapingskjeden skal oppleve handelen positivt, både i økonomisk og sosial forstand. Men altså, hva sitter håndverkerne selv igjen med? Hvor mye får kvinnene?

Isandi har som grossist normalt et påslag på 65% av varekostnaden, det vil si det som varen koster oss å kjøpe inn og få fraktet til Norge. Og butikkene som kjøper våre produkter skal selvfølgelig også overleve, de har vanlige påslag på sine Isandi-varer som andre produkter de selger, og de har samme type utgifter som leverandørene og Isandi, og det har også de som frakter varene fra Afrika til Norge. Vi er alle del av samme kjede, der det er i alles interesse at menneskene som jobber med produktene har det bra, at kundene som kjøper produktene blir fornøyde, at nærmiljøene i både sør og nord fungerer bra, og at samfunnet for øvrig går i riktig retning!

Men altså – hvor mye får kvinnene?

Det er vanskelig å generalisere, men her er et talleksempel: Når du som kunde betaler kr. 89 ,- for en engel i metalltråd og strutsefjær fra Vondeling, så er fordelingen som følger:

• kr. 17,80 går til staten i moms
• kr. 16,- går til Vondeling, varierer noe, avhengig av valutakurs
• kr. 2,40 går til fraktkostnader
• kr. 13,60 går til Isandis grossist-ledd, som dekker bl.a. fraktforsikring, fortolling, valuta- og bankomkostninger og husleie.
• kr. 39,20 går til butikken som selger engelen (Isandi eller en av våre forhandlere)

Disse kalkylene kan ikke automatisk overføres til alle produkt-typer, for noen produkter er fraktandelen av prisen adskillig høyere, for andre lavere, for noen produkter er det ikke noe grossist-ledd, noen produkter har særavgifter og toll, noen produkter (mat) har lavere toll, og for noen produkter er pris-strukturen bygget opp annerledes (kostbare produkter som møbler osv).

Så langt en liten oversikt over hva som ligger bak en pris som du som kunde betaler. Det som er spørsmålet videre er hva dette betyr i praksis for håndverkeren og produsenten, og hva er deres lønn i denne kjeden?

For utfordringen er selvfølgelig: Er disse kr 16,- til Vondeling en anstendig betaling, og hvor mye av dette igjen går til dem som laget engelen?

For en økonomisk sunn håndverksbedrift er vår erfaring at salgsinntektene må ha en 3-deling – materialer, lønn og profitt – dvs. bygging av såkalt «assets», en bedrifts kapital. Vondeling er ikke tilfeldig brukt som eksempel her – de jobber etter denne 3-delingen, som er en av grunnene til at bedriften klarer seg økonomisk, og klarer å vokse.

I eksempelet med engelen går ca. 6 kr til lønn. Spørsmålet er om dette er anstendig betalt. Et enkelt spørsmål, men et komplisert svar.

Det er ulike forhold og faktorer som spiller inn – sånn som levekostnader og hva som defineres som en anstendig lønn, og muligheten man har til å oppnå dette. Den største utfordringen for grasrotprodusentene er nemlig at de som oftest befinner seg i uformell sektor, dvs. at de ikke deltar i den offisielle økonomien og vanskelig kan ta del i samfunnets velferds- og fellesgoder.

Levestandard og inntekt

Det er en ganske umulig oppgave å beskrive forskjeller i levestandard, inntekt og samfunnsstruktur i henholdsvis Norge og det sørlige Afrika på noen få linjer. Men – vi gjør et forsøk. Norges BNP pr. innbygger er USD 59.500, i Sør-Afrika er tallet USD 10.200, i Namibia er tallet USD 6.400. (2008-estimat) Både Sør-Afrika og Namibia har absolutt blant de høyeste tallene i Afrika – på bunnen i Afrika og i hele verden, som land nr. 229, ligger Zimbabwe med USD 200. Verdensgjennomsnittet er USD 10.500 (kilde: CIA World Factbook).

Sør-Afrika og Namibia tilhører altså ”toppklassen” i Afrika. Inntektsfordelingen i Sør-Afrika og Namibia er imidlertid en av de mest skjeve i hele verden, med en såkalt Gini-koeffisient på 74,3% i Namibia, i Sør-Afrika 65%, med Norge til sammenlikning på 24,8%. (kilde:Verdensbanken/CIA World Factbook). Gini-koeffesienten gir uttrykk for hvordan et lands totale inntekt er fordelt på landets innbyggere. Ifølge Verdensbanken har Namibia den tvilsomme ære av å toppe statistikken over ujevn fordeling på verdensbasis. Forbruket til de 10.000 rikeste personene (0,5% av befolkningen) er lik forbruket til de 1.200. 000 fattigste menneskene (57% av befolkning) (Kilde: Verdenbanken). Gini-koeffisienten i Sør-Afrika går dessverre ikke nedover, men er på vei til å overta Namibias tvilsomme topp-plassering. Videre er det viktig å få fram at det sørlige Afrika (og resten av Afrika) har grovt skissert en todelt økonomi –naturalhusholdning og pengehusholdning. Nesten uten unntak tilhører håndverkerne som Isandi kjøper varer fra blant de 20% fattigste i landene, og de aller fleste er både i natural- og pengehusholdning i den såkalte uformelle sektor. I Namibia lever 34,9% av befolkningen på under 1 USD per dag, og årlig gjennomsnittsinntekt for de 20% fattigste er USD 220. I Sør-Afrika er mer enn 50% av befolkningen rapportert å leve under landets definerte fattigdomsgrense (husholdninger på 4 med mindre enn Zar 1.600 i måneden).

Namibia og Sør-Afrika har lik økonomisk struktur med store inntekts- og levestandardforskjeller – en arv fra koloni- og apartheidtid som det vil ta generasjoner å få jevnet ut, men en arv som også dessverre videreføres av nye makteliter. En gjennomsnittlig topplederlønn i Norge tilsvarer ca. 10 industriarbeiderlønninger – i Sør-Afrika er tilsvarende tall 150. Imidlertid, etter apartheids fall har organisering av arbeidstakere og spørsmål knyttet til utjevningspolitikk, sosiale rettigheter og andre reformer fått en helt sentral rolle i samfunnsdebatten. Men de påkrevde endringene går langsomt, altfor langsomt, synes de fleste – med den sosiale uro det fører med seg. Å bidra til stabile og forutsigbare arbeidsplasser i den formelle økonomien er derfor noe av det viktigste man kan gjøre for å styrke de nokså skjøre demokratiene. Beviset for folk flest at demokratiet har en hensikt er selvfølgelig at det bidrar til en verdig hverdag – og i et post-apartheid samfunn handler dette om ”harde fakta” – i form av tilgang til mat, jobb, helse og utdanning. Og i land med markedsøkonomi, men med få velferdsordninger, så handler dette i bunn og grunn om muligheten til å ha en betalt jobb og der lønnen er mulig å leve av.

Og hva er det så å ha en lønn det er mulig å leve av?

Også det er et komplisert spørsmål – og avhengig av om du lever i den formelle eller i den uformelle økonomien. I Sør-Afrika er de høyeste lederlønningene helt på nivå med tilsvarende norske lønninger, og deres lønninger blir astronomiske, sammenliknet med hva folk flest tjener. En lærer i barneskolen tjener litt under Zar 75.000** i året – som er en kolossal økning fra for bare noen år tilbake. Jobber du f.eks. som sekretær, mediekonsulent eller lignende tjener du kanskje Zar 100.000 i året. Minimumslønn i formell sektor er ca Zar 1.800, basert på 44-timers uke. Spør du ”folk flest” i den formelle økonomien om hva som er en lønn å klare seg på for familien, så vil de aller fleste svare ca. Zar 5.000 per måned. Da kan man fø seg selv og sin familie på et noenlunde anstendig vis og sende barn på skole, og man har råd til å kjøpe en tomt, en såkalt «plot», selv om man ikke med en gang kan bygge seg et hus men må begynne med et skur, og man kan til og med ha en bil. Men det er i henhold til statistikken bare 30% av Sør-Afrikas og ca 20% av Namibias husstander som har denne inntekten.

Så hvordan overlever alle de andre husstandene?

Svaret er svært sammensatt – men mye henger sammen med at de har sin økonomiske hovedaktivitet i den uformelle sektoren, dvs. at mat og tjenester kjøpes utenfor det registrerte næringslivet, der prisene (og varene) er ganske annerledes enn i normale butikker. Dette er selvfølgelig ingen idyllisk tilstand – her gjelder ingen forbrukerrettigheter og ingen velferdsgoder. Den uformelle økonomien er stor og inkluderer majoriteten av befolkningen. I økonomisk forstand anslår man i Sør-Afrika at den utgjør nærmere 15% av BNP,og  for de andre afrikanske landene er denne andelen atskillig høyere. En annen viktig side ved den uformelle økonomien, i tillegg til fravær av rettigheter og ”usynlighet” i samfunnsøkonomien med de strukturelle problemene det medfører, er at den ikke bidrar med skatter til fellesskapet, som i prinsippet skulle ha vært brukt til å forbedre forhold og infrastruktur for nettopp de fattige.***

Det var et stort fattigdomsløft for kvinner da den virkelige underklassen – de 820.000 svarte og fargede hushjelpene i Sør-Afrika – ble løftet inn i formell sektor ved at det ble lovfastsatt at hushjelper har rett til en arbeidskontrakt, en minimumslønn og en lovpålagt innbetaling til et pensjonsfond. I dag er den lovpålagte minimumsinntekten for hushjelper ca Zar 900,- per måned i gjennomsnitt – urbane strøk ligger høyere, og landsbygda ligger lavere.

De aller fleste av Isandis leverandører sysselsetter som tidligere nevnt folk fra den uformelle sektor. Dette skyldes flere forhold – håndverk er et lavsstatusyrke, og når du ikke har utdannelse og ikke får noen annen jobb så er det denne type jobb eller jobb som hushjelp du kan regne med å få, ofte på initativ fra non-profit organisasjoner. I tillegg er håndverksproduksjon ofte hjemmebasert, slik at folk, som regel kvinner, som har store hjemmebaserte omsorgsoppgaver (pass av barn og barnebarn), eller har helseproblemer (så som aids), fortsatt kan jobbe noen timer hver dag med inntektsbringende aktiviteter i form av håndverk.

Isandi søker å sikre at alle organisasjonene, prosjektene og bedriftene vi samarbeider med betaler minimum den lovpålagte minstelønnen til hushjelper til sine håndverkere. Det er videre et mål for Isandi og et uttalt mål for mange av våre leverandører at håndverkerne skal kunne tjene den lovpålagte minimumslønnen i formell sektor for ufaglært arbeidskraft, dvs. ca. Zar 2.000 i måneden, og at håndverkerne skal være sysselsatt i formell sektor, med de rettigheter det gir. Noen er der allerede, og mange er på god vei til å komme dit.

Men fortsatt er det et godt stykke fram før inntektene er der de bør være, og det er en stigende sosial uro i befolkningen over at de fattigste ikke får ta del i den generelle økonomiske oppgangen i det sørlige Afrika.

Og håndverk er og blir underbetalt, det er det ingen tvil om. Men perspektivet for Isandis visjon og virksomhet er at de kvinnene som nå jobber med å lage våre produkter skal ha godt nok betalt til å kunne gi sine barn og barnebarn utdannelse og muligheter til å velge et yrke i formell sektor med anstendig betaling. Sånn sett er det mye sannhet i Isandi-gründer Kjersti Lie Holtars uttalelse om at Isandis egentlige langsiktige mål er å måtte legge ned den vanlige butikkdriften og kun drive med utstillingsvirksomhet i anerkjente gallerier – fordi det er så få håndverkere igjen og etterspørselen er så stor, slik at håndverkerne kan kreve den lønnen de bør ha i en formell økonomi. Og så kan man jo håpe at den dagen det skjer, så vil også kundene her i nord med glede betale mye mer for produktene.

——————————————————————————–

*) basert på sørafrikanske myndigheters «facts about economies in craft»

**) 1 Zar = ca. 0,78 Nok

***) først og fremst moms på tjenester og varer, men også skatt på skattbar inntekt. I Sør-Afrika er grensen for skattefri inntekt Zar 7.240*), slik at det kun er en andel i den uformelle økonomien som ville betale skatt i den formelle økonomien. Det er også viktig å få fram at ledende økonomer mener at ved å øke skattene . marginalt ( 1 – 2%) på de høyeste inntektene i den formelle økonomien, så kunne mye ha vært gjort.